En av en million

I The Poetess får vi følge den eneste kvinnelige deltakeren i det mest populære talentshowet i Midtøsten, som gjennom sin poesi utviser et usedvanlig mot overfor kjønnssegregering.

Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

HUMAN 2018: The Poetess

Stefanie BrockhausAndreas Wolff

Tyskland, Saudi-Arabia

Million’s Poet er et veldig populært talentshow som går på TV i Midtøsten. Det ville nok i det store og hele vært ukjent i Vesten, hadde det ikke vært for Hissa Hilal – som ble en verdensnyhet i 2010 som første kvinne i finalen da talentshowet gikk av stabelen i De forente arabiske emirater. Ikke bare var hun den første kvinne i finalen, men hun deltok også med samfunnskritiske dikt som kritiserte fatwaer utstedt av religiøse ledere i hennes ultrakonservative hjemland Saudi-Arabia.

Hilals historie har alle ingrediensene som skal til for å få vestlige medier på kroken: en spennende, gjenkjennelig forestilling man kan kalle en arabisk versjon av Idol (dog med den mer sobre uttrykksformen tradisjonell poesi), og en modig heltinne som utfordrer saudiske kjønnsrestriksjoner. Alt dette mens hun er kledd i burka – plagget som dekker kropp og ansikt, og som er blitt et symbol i en kulturkrig om identitet, ytringsfrihet og undertrykkelse verden over. Appellen i denne uvanlige miksen gikk ikke upåaktet hen hos de tyske regissørene Stefanie Brockhaus og Andreas Wolff, som laget denne dokumentarfilmen etter å ha sett bilde av Hissa Hilal i The New York Times.

The Poetess lykkes virkelig med å avdekke et komplekst tankesett i store deler av Midtøsten, også i selve Saudi-Arabia.

Begrenset tilgang. Tilgang til å filme var hele veien et problem for regissørene på grunn av saudienes strenge lover, men de har gjort en beundringsverdig jobb ut fra mulighetene de hadde. En stor del av opptakene til The Poetess er gjort i Riyadh, og opptak fra luften gir imponerende sveip over bybildet, sandfargete bygninger og noen sjeldne hightech skyskrapere. Hilal bor der, men vi ser lite til firebarnsmorens hverdagsliv – annet enn en handletur for å kjøpe klær filmet med skjult kamera, og bryllupsforberedelser med kamera stort sett fokusert på gulvteppet for å unngå å vise ansikter.

Filmen åpner med nyhetsinnslag om Hilals opptredener i talentshowet på utenlandske kanaler som ABC. I fortsettelsen klarer ikke filmen helt å overkomme avhengigheten av slikt annenhånds materiale. Noen innslag er likevel svært effektive i å kontekstualisere overgangen til strengere religiøse restriksjoner på innbyggernes atferd i Saudi-Arabia. Særlig gjelder dette arkivopptak fra erobringen av Den store moskeen i Mekka i 1979, som – etter at de erobrende ekstremistene var slått tilbake – førte til at mye makt ble overført til de wahabist-geistlige, og med det endringer i det saudiske samfunnet, som forbud mot kinoer, musikksteder og bilder av kvinner på TV og i aviser, og mer kjønnssegregering.

Fryktløshet. En uformell, observerende tilnærming var altså ikke mulig å få til for regissørene, men talking-head-intervjuer med Hilal gjort i skjul gir verdifull innsikt i ambisjonene hennes og den familiedynamikken de realiseres innenfor. Mens fotografier i svart-hvitt viser forfedrene hennes i ørkenen, snakker Hilal om sitt nostalgiske forhold til fortidens beduin-stammeliv – som var tøffere, men friere siden det ikke var underlagt en oljepengesmurt materialisme og kompromissløse geistlige. Det var beduinslektninger som introduserte henne for Nabati-poesitradisjonen (også kjent som beduinpoesi).

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here