En av en million

I The Poetess får vi følge den eneste kvinnelige deltakeren i det mest populære talentshowet i Midtøsten, som gjennom sin poesi utviser et usedvanlig mot overfor kjønnssegregering.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
film:

HUMAN 2018: The Poetess

Stefanie BrockhausAndreas Wolff

Tyskland, Saudi-Arabia

Million’s Poet er et veldig populært talentshow som går på TV i Midtøsten. Det ville nok i det store og hele vært ukjent i Vesten, hadde det ikke vært for Hissa Hilal – som ble en verdensnyhet i 2010 som første kvinne i finalen da talentshowet gikk av stabelen i De forente arabiske emirater. Ikke bare var hun den første kvinne i finalen, men hun deltok også med samfunnskritiske dikt som kritiserte fatwaer utstedt av religiøse ledere i hennes ultrakonservative hjemland Saudi-Arabia.

Hilals historie har alle ingrediensene som skal til for å få vestlige medier på kroken: en spennende, gjenkjennelig forestilling man kan kalle en arabisk versjon av Idol (dog med den mer sobre uttrykksformen tradisjonell poesi), og en modig heltinne som utfordrer saudiske kjønnsrestriksjoner. Alt dette mens hun er kledd i burka – plagget som dekker kropp og ansikt, og som er blitt et symbol i en kulturkrig om identitet, ytringsfrihet og undertrykkelse verden over. Appellen i denne uvanlige miksen gikk ikke upåaktet hen hos de tyske regissørene Stefanie Brockhaus og Andreas Wolff, som laget denne dokumentarfilmen etter å ha sett bilde av Hissa Hilal i The New York Times.

The Poetess lykkes virkelig med å avdekke et komplekst tankesett i store deler av Midtøsten, også i selve Saudi-Arabia.

Begrenset tilgang. Tilgang til å filme var hele veien et problem for regissørene på grunn av saudienes strenge lover, men de har gjort en beundringsverdig jobb ut fra mulighetene de hadde. En stor del av opptakene til The Poetess er gjort i Riyadh, og opptak fra luften gir imponerende sveip over bybildet, sandfargete bygninger og noen sjeldne hightech skyskrapere. Hilal bor der, men vi ser lite til firebarnsmorens hverdagsliv – annet enn en handletur for å kjøpe klær filmet med skjult kamera, og bryllupsforberedelser med kamera stort sett fokusert på gulvteppet for å unngå å vise ansikter.

Filmen åpner med nyhetsinnslag om Hilals opptredener i talentshowet på utenlandske kanaler som ABC. I fortsettelsen klarer ikke filmen helt å overkomme avhengigheten av slikt annenhånds materiale. Noen innslag er likevel svært effektive i å kontekstualisere overgangen til strengere religiøse restriksjoner på innbyggernes atferd i Saudi-Arabia. Særlig gjelder dette arkivopptak fra erobringen av Den store moskeen i Mekka i 1979, som – etter at de erobrende ekstremistene var slått tilbake – førte til at mye makt ble overført til de wahabist-geistlige, og med det endringer i det saudiske samfunnet, som forbud mot kinoer, musikksteder og bilder av kvinner på TV og i aviser, og mer kjønnssegregering.

Fryktløshet. En uformell, observerende tilnærming var altså ikke mulig å få til for regissørene, men talking-head-intervjuer med Hilal gjort i skjul gir verdifull innsikt i ambisjonene hennes og den familiedynamikken de realiseres innenfor. Mens fotografier i svart-hvitt viser forfedrene hennes i ørkenen, snakker Hilal om sitt nostalgiske forhold til fortidens beduin-stammeliv – som var tøffere, men friere siden det ikke var underlagt en oljepengesmurt materialisme og kompromissløse geistlige. Det var beduinslektninger som introduserte henne for Nabati-poesitradisjonen (også kjent som beduinpoesi).

Da Hissa Hilal samtykket til å gifte seg med en dikterkollega, fikk hun et ekteskap som sikret henne muligheten til å være kreativ i en nasjon der ektemenn har makt til å tillate eller nekte sine partnere mye og mangt (i klipp der paret mimrer fra beilingstiden husker han stolt at han gjorde kur til henne; hun er tydelig mer pragmatisk).

Hilal kunne ikke delta på Million’s Poet audition i Riyadh på grunn av byens forbud mot slik sosial omgang mellom kjønnene, og måtte i stedet dra til Abu Dhabi. De mannlige familiemedlemmene ga henne den påkrevde tillatelsen til å reise, tross en del nøling. En får inntrykk av at det ikke dreide seg om at familien ikke støttet hennes talent, men at de var engstelige for at hennes deltakelse kunne få uheldige følger.

Det er selvfølgelig opptak fra selve showet, fra runde til runde. Det er oppløftende å se at Hilal – en enslig figur i svart blant en hvitkledd masse av mannlige konkurrenter – benytter anledningen til å si sannheten til makthaverne, og at det vinner frem. Bakgrunnen for Hilals mest kontroversielle dikt «Fatwaer», er en fatwa som krever dødsstraff for dem som opponerer mot kjønnssegregering – utstedt av den fremstående geistlige Abdul-Rahman al-Barrak i 2010. Hun nevner riktignok ikke ham ved navn i diktet, men kjenner du til bakgrunnen kan du ikke annet enn å bli lamslått av motet hennes. Hilal har full tiltro til at det er en plass for henne som poet, og at hun støttes av dem som forstår henne. I en av linjene i hennes tabubrytende strofe heter det: «Jeg er ikke en som skriver for de dumme.» Trass i dødstrusler på nettet fra fanatikere, angrer hun ingen ting og bevarer en rolig trass.

Filmen kommer i en interessant tid for Saudi-Arabia, som nå løsner opp på forbudene mot underholdning.

Tankevekkende. The Poetess lykkes virkelig med å avdekke et komplekst tankesett i store deler av Midtøsten, også i selve Saudi-Arabia. Gjennom å forsterke stemmen til en troende kvinne fra innsiden av den arabiske verden som Hilals, utfordrer dokumentaren det reduksjonistiske narrativet om at islam er én monolittisk idé. Den foretar også en svært tankevekkende rekontekstualisering av burkaen, som øker bevissthet om at ekstremismens svøpe ikke kan reduseres til slike enkle visuelle tegn – ekstremisme er en kraft som må utfordres blant dem som utsteder forbud og påbud.

Filmen kommer i en interessant tid for Saudi-Arabia, som har figurert i vestlige nyheter i det siste i forbindelse med at landet løsner på forbudene mot underholdning. Regjeringen har for eksempel tillatt offentlige kinoer å åpne igjen for første gang på 35 år – tross religiøs motstand. Det er en del av et større tiltak for å minske statens avhengighet av oljeinntekter – å forhindre at den saudiske ungdommen fortsetter å dra på ferie og legge igjen enorme pengesummer for underholdning i de mer liberale gulfstatene. The Poetess har riktignok ingen sjanse til å slippe gjennom den strenge sensuren som gjelder for saudiske kinoer, men varsler kanskje allikevel om større sosiale endringer i emning?

Filmen vises på Human IDFF i Oslo fra 7. til 13.mars

Kommentarer