Gorbatsjov – en av de største

Meeting Gorbachev er et nært og engasjerende portrett av mannen som uforvarende ga støtet til Sovjetunionens fall, og som fremdeles framsnakker nedrustning og samarbeid.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 01.03.2019

Meeting Gorbachev

Werner HerzogAndré Singer

USA, Tyskland, Storbritannia

I Meeting Gorbachev byr regissør Werner Herzog og hans britiske produsent på et sjeldent glimt inn i den private verdenen til Mikhail Gorbatsjov. Gjennom en serie intervjuer med Gorbatsjov – som er fysisk svekket, men som har beholdt sitt skarpe vidd og klare intellekt – kartlegger Herzog livet til en mann han presist beskriver som «en av de største lederne i det 20. århundre».

Gorbatsjov, som nå er blitt 87, viser det internasjonale rampelyset til daglig at han ikke har mistet noe av sin karakteristiske humor og menneskelighet. Herzog er rask til å fastslå dette, med opptaksmateriale som normalt havner på gulvet i klipperommet: den muntre bemerkningen om den russiske lydmannen som setter på ham myggen («Han prøver å rappe noe fra lommen min!»), og Gorbatsjovs erindring fra da han var guttunge, før krigen, om et møte med etniske tyskere i et kolkos (kollektivbruk) i nabolaget – et møte som etterlot ham med et livsvarig positivt inntrykk av tyskere fordi de laget så usannsynlig gode pepperkaker. Og for de velorienterte: et glimt, tidlig i filmen, av Pavel Palaztsjenko – tolken som arbeidet sammen med ham i 80-årene og var til stede ved historiske hendelser som da Reagan og Gorbatsjov inngikk avtalen om reduksjon av strategiske atomvåpen. Regissøren uttrykker undring over hvorvidt Gorbatsjov bare er høflig, men konkluderer med at han er en ekte, anstendig fyr.

Werner Herzog, som nå er 76 og kjent for å ha gjort ganske ekstreme ting som filmskaper, presenterer et svært elskelig arbeid om en mann som hadde dyp innvirkning på sitt eget lands skjebne.

Med Herzog som forteller gjennom hele filmen – med sin velartikulerte, hese engelsk med tysk aksent – beveger Meeting Gorbachev seg på kanten til å være en helgenbiografi. Det tones over fra opptak av Gorbatsjov som får en eske med sukkerfri sjokolade fra filmskaperne (spesiallaget av en chocolatier i London, forteller Herzog), til opptak fra familiegravstedet ved kollektivbruket. Kameraet flyr over landsbyen der Gorbatsjov ble født, og landskapet får Herzog til å utbryte: «Det er vanskelig å forestille seg at fra et så gudsforlatt sted langt ute i ødemarken kommer en av de største lederne i det 20. århundre.»

Perestrojka og glasnost

Meeting Gorbachev er krydret med private bilder fra Gorbatsjovs arkiv: bruntonede bilder fra barndommen, hvor det velkjente fødselsmerket som ble dempet ned i publikasjoner under sovjettiden, er svært synlig; forholdet til hans høyt elskede, avdøde kone Raisa; hans beklagelser over Sovjetunionens sammenbrudd – alt blir nennsomt behandlet.

Gorbatsjov var en begavet ung mann, med en mor som var analfabet (og forble det hele livet). Barndommen var preget av hungersnød (to familiemedlemmer døde av sult), fattigdom og krig. En iboende evne til å forstå verden sikret ham likevel gode karakterer på skolen. Han begynte å studere juss ved statsuniversitetet i Moskva, der Herzog bemerker at «han forvandlet seg selv til en mann med brede kunnskaper».

Filmen øker tempoet når Herzog viser Mikhail Gorbatsjovs vei fra regional partisjef til Sovjets utenriksminister. Han intervjuer verdensledere fra tiden da minister Gorbatsjov tok imot og oppvartet dem, for eksempel Miklos Nemeth: Nemeth ble den siste statsministeren i det sosialistiske Ungarn og spilte selv en lite kjent – men avgjørende – rolle i jernteppets fall da han demonterte piggtrådgjerdet på grensen mot Vesten. Det var et tiltak som gjorde det mulig for titusener av østtyske flyktninger å strømme over grensen til frihet sommeren 1989.

Endelig, etter at tre svært gamle sovjetledere døde (Leonid Bresjnev, Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko – også kalt «de siste fossiler»), ble Gorbatsjov generalsekretær i partiet i 1985, og fremmet perestrojka (restrukturering) og så glasnost (åpenhet); politikken han ble berømt for både hjemme og i utlandet. Gorbatsjov er åpenbart i sitt rette element når han snakker om denne tiden. Han har et bredt smil i ansiktet når han forteller: «Mer demokrati, det var vårt første og viktigste mål.» Så tar han en liten pause før han fortsetter med et smådjevelsk flir: «Jeg ønsket også mer sosialisme!»

Å søke profitt og vekst til egen vinning var galskap. Systemet tjente ikke lenger folket, noe måtte gjøres, påpeker Gorbatsjov, med kommentarer som gjerne kan anvendes om verdens onder i dag. Han insisterer på at det ikke fant sted noen dekkoperasjon rundt atomulykken ved Tsjernobyl-reaktoren, og slår fast at så snart det sovjetiske lederskapet visste hva som hadde skjedd, informerte de verden.

Vi får vitnemål fra dem som satt på historiens første rad da Gorbatsjovs reformer ble koblet til hans utenrikspolitiske utspill, blant andre George Schultz, Ronald Reagans utenriksminister; Lech Walesa, lederen av Polens Solidaritet-bevegelse og James Baker, utenriksminister under George Bush.

Elsket og foraktet

For dem av oss som gjennomlevde denne forvirrende tiden – som deltakere bak jernteppet, eller observatører foran det – vekker filmen sterke følelser. Den får oss til å huske en tid da en russisk leder var en helt snarere enn en skurk. Folk demonstrerte i tusentall for fred og frihet. Russland var en kilde til håp og beundring, ikke frykt og avsky. Selv om Gorbatsjov fremdeles er en uelsket skikkelse i Russland – mange bebreider ham for fattigdommen og forfallet som fulgte Sovjetunionens fall – er det en bekvem glemsel i dagens Russland om hvor respektert han var før tiden med kaos kom.

Og kanskje, i en tid med iskalde relasjoner mellom Russland og mange vestlige land, kunne vi muligens gruble litt over Gorbatsjovs uttrykkelige forsvar for arven etter ham: «Uansett hva noen sier, kom forslaget om å avslutte den kalde krigen fra Sovjetunionen først. […] Jeg tror fremdeles at vi må bevege oss framover og kvitte verden med kjernefysiske våpen – akkurat som Reagan og jeg foreslo.»

Gorbatsjov tillater seg til og med et diskré stikk til Donald Trump og Vladimir Putin når han erklærer at «de som ikke støtter samarbeid og avrustning, har ingen plass i politikken». Fra en mann som godt kan gå inn i historien som en av det 20. århundres største statsmenn, er det ord det er vel verdt å huske. Og for yngre generasjoner, som ikke opplevde 1980- og de tidlige 1990-årene, gir de viktige begivenhetene fra den gangen inspirasjon og håp om at ikke alt er tapt, i disse dystre tider.

Herzog avslutter filmen med å spørre Gorbatsjov om hva hans gravskrift burde være. Arkitekten for perestrojka minnes en venns («Vi prøvde»), før han synger noen strofer av den russiske lyrikeren Mikhail Lermontov, som ender med et bilde av en sjel som ligger under en skyggefull eik som er «eviggrønn».

Kommentarer