En annerledes religionshistorietime

ANIMERT MUSIKAL: Filmskaperen bak Sita Sings the Blues har igjen laget en animert musikal full av fengende musikk og feministisk kritikk – som i likhet med forgjengeren er gratis tilgjengelig på nettet.
Seder-Masochism Regissør Nina Paley
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 07.04.2019

Seder-Masochism

Nina Paley

«Og nå over til noe helt annet.» Jeg innledet med dette Monty Python-sitatet også da jeg for noen måneder siden skrev om Boots Rileys film Sorry to Bother You, men det er vel så relevant å ta i bruk om Nina Paleys animerte musikal Seder-Masochism. Både fordi filmen er svært forfriskende og annerledes, og fordi den legendariske britiske komikergruppen – og da særlig spillefilmen Life of Brian – oppleves som en naturlig referanse.

Leken gjenfortelling

Animatør, regissør, manusforfatter og produsent Paley (hun har også en rekke andre funksjoner!) følger her opp sin ti år eldre helaftens animasjonsfilm Sita Sings the Blues, som var en leken og fantasifull adapsjon av det gamle indiske heltediktet Ramayana. I filmen ble denne episke historien om hindugudene Sita og Rama blant annet gjenfortalt etter hukommelsen av tre moderne indere, med alt det innebar av uenigheter, unøyaktigheter og digresjoner. Typisk for Paleys mange kreative påfunn, ga de tre stemme til hver sin animerte skyggedukke. Også denne filmen var en slags musikal, hvor heltinnen Sita i Betty Boop-aktig animert utgave sang ut sine følelser i form av jazzsangerinnen Annette Hanshaws innspillinger fra 20-årene. I tillegg fortalte filmen en parallell nåtidshistorie basert på den amerikanske filmskaperens egne opplevelser fra da mannen hennes fikk «midlertidig» jobb i India, noe som ikke nødvendigvis skulle få et lykkelig utfall for forholdet deres.

Kontroversiell

Sita Sings the Blues vant en rekke priser på filmfestivaler rundt om i verden, men skapte også kontroverser – slik humor baserte på religiøse forestillinger har det med å gjøre. Dette til tross for at filmens skarpeste brodd er av mer feministisk art og ikke en direkte kritikk av hinduismen per se. Men det var også dem som mer generelt reagerte på Paleys ikke utpreget innfødte blikk på indisk kultur. «Hvordan ville du likt det om noen laget en film om din egen religion?» var angivelig mantraet.

I sin finurlige enkelhet framstår animasjonene tidvis som små visuelle kunstopplevelser.

Med Seder-Masochism har hun derfor gjort nettopp dette. Filmen tar utgangspunkt i de bibelske beretningene om passover seder (jødenes befrielse fra Egypt) og gjenforteller blant mye annet historien om hvordan Moses ledet folket sitt ut av Egypt. Igjen benytter Paley seg på løssluppent og oppfinnsomt vis av ulike animasjonsteknikker (deriblant dansende varianter av arkeologiske figurer), som i sin finurlige enkelhet tidvis framstår som små visuelle kunstopplevelser i seg selv. Også denne gangen fortelles historien i musikalform, men med et langt mer eklektisk utvalg låter. Her kan man høre artister som Gloria Gaynor, Herb Alpert, The Four Tops, John Lennon, 10cc, Louis Armstrong og Guns N’ Roses – for å nevne noen. I denne sammenhengen skal det nevnes at Paley fikk problemer med opphavsretten til Hanshaw-innspillingene i etterkant av den første langfilmen. Muligens har hun stilt seg lagelig til for flere slike hugg med Seder-Masochism, men hun forsvarer selv musikkbruken i filmen ved å henvise til retten til å bruke opphavsrettslig beskyttede verk i parodier.

Seder-Masochism Regissør Nina Paley

Sekvensen som skildrer de ti landeplager akkompagnert av hver sin humoristisk passende låt, skal framheves som et av de absolutte høydepunktene i filmen. Det samme er sekvensen «This Land is Mine», hvor Andy Williams’ versjon av svisken med samme tittel utgjør lydsporet til en effektiv gjennomgang av de ulike folkeslagene som i tur og orden har slaktet hverandre for å gjøre krav på det presumtivt hellige landet. Denne var en av flere «webisoder» som ble sluppet tidligere på nettet, og fungerer ypperlig som frittstående kortfilm – men gjør seg også godt som klimaks i langfilmen.

Den allmektige far

Også Seder-Masochism inneholder elementer fra filmskaperens eget liv. Nærmere bestemt noen veldig sjarmerende samtaler mellom Paley og hennes nå avdøde far, der de diskuterer religionen de begge har et rimelig sekulært forhold til. I disse scenene har faren fått form av den allmektige Gud, mens Nina selv er en liten offergeit.

Seder-Masochism Regissør Nina Paley

Filmen har blitt vist på en rekke festivaler, inkludert Fredrikstad Animation Festival og Tromsø Internasjonale Filmfestival her i Norge. Istedenfor å distribuere filmen kommersielt gjorde Paley – som omtaler seg selv som en forkjemper av «Free Culture» – filmen tilgjengelig for gratis strømming og nedlastning på nettet.  Det samme gjorde hun for noen år siden med Sita Sings the Blues. Selv hevder hun at jo flere som så den første filmen online, jo flere oppsøkte den på kino og festivaler – stikk i strid med bransjens bange antakelser om kostnadsfritt tilgjengelig innhold på nettet.

Seder-Masochism er en original og usedvanlig fornøyelig film som på ingen måte mangler kritisk innhold – ikke minst når det gjelder de patriarkalske sidene ved jødedommen. Denne animerte musikalen var en svært positiv overraskelse for meg, slik det også var å oppdage at både den og Sita Sings the Blues er fritt tilgjengelige ved bare noen få tastetrykk.

Seder-Masochism er fritt tilgjengelig på www.sedermasochism.com

Filmen vises under Oslo Pix 3-9.juni

Sita Sings the Blues på www.sitasingstheblues.com

Kommentarer