En annen idéhistorie

Kjetil Jakobsens bok Verdensborgerskapets idéhistorie er et solid forsøk på å forandre et eurosentrisk fagfelt. Han mener vi må gå i rette med vår rådende forståelse av hva politisk tenkning er.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Det er på tide med et kosmopolitisk engasjement.

Kjetil Jakobsen er idéhistoriker, har doktorgrad fra Universitetet i Oslo og har nylig redigert boka Verdensborgerskapets idéhistorie. Kort fortalt kan den sies å være et forsøk på å etablere en ny kanon for politisk teori i en globalisert verden.

– Tradisjonell politisk teori har handlet om hvordan en gruppe mennesker på et avgrenset territorium best kan organisere seg. «Politikk» kommer jo fra polis, det greske ordet for by. I nyere politisk tenkning har man byttet ut bystaten med nasjonalstaten, og i årenes løp kommet i utakt med vår tids viktigste problemstillinger. Organiseringen av nasjonalstaten er ikke det mest interessante politiske spørsmålet i dag. Derfor er vi nødt til å gå i rette med vår egen forståelse av hva politisk tenkning er.

Større enn staten

Og derfor har Jakobsen satt sammen et utvalg historiske tekster som gir oss en annen idéhistorie. Verdensborgerskapets idéhistorie lar oss lese dem som opp gjennom tidene har tenkt kosmopolitisk. Han begynner i antikken, og sveiper innom både arabiske, latinamerikanske, franske, engelske, tyske og spanske tenkere før han avslutter dette første bindet i opplysningstiden.

– Tidlig oppsto det filosofiske tradisjoner i Hellas som kritiserte den snevre bystatholdningen. Stoikerne og kynikerne lanserte begrepet «kosmopolis» for å tenke større. De så individet og byen som en del av en større, global sammenheng, og hadde helt andre måter å tenke om det fremmede på. Senere kom andre tenkere som Cicero, Dante, Rousseau og Kant.

– Du skriver i forordet til boka at dette er en underkommunisert tradisjon.

– Jeg ville selvfølgelig ikke laget denne boka om den ikke kunne fortalt en alternativ historie om politisk tenkning. Den presenterer tenkere som hittil ikke har vært oversatt til noen nordiske språk, men som har vært viktige i arbeidet med å bygge opp det internasjonale samfunnet, folkeretten, FN, EU og de globale rettighetene vi ser vokse fram i dag.

Jakobsen mener at latinamerikanske, spanske og arabiske tenkere aldri har vært viktige for måten etisk og politisk tenkning har vært formidlet i Norge for eksempel i ex.phil-undervisningen.

– Vi har hoppet rett fra Hellas og Roma til Frankrike, Tyskland og det angelsaksiske. Men denne boka viser også ukjente sider av kjente tenkere. Dante, for eksempel, var den første som formulerte tanken om at menneskeheten skal være politikkens fundament, og det gjorde han i en bok fra 1300 om monarkiet.

En ny kanon

Jakobsen sier at Verdensborgerskapets idéhistorie er ment som en samling ressurser for de som vil ha nye innfallsvinkler til å tenke på dagens verden. Han argumenterer samtidig i forordet for at globaliseringens tidsalder trenger en ny kanon for politisk tenkning.

– Vi gjør et forsøk på å skrive den politiske idéhistorien på nytt med henblikk på hva som har vært tenkt om det fremmede og det globale.

– Dette første bindet har undertittelen «Den vestlige tradisjonen» og strekker seg fram til 1800. I neste bind, som går opp til vår tid, vil det også bli lagt vekt på å vise hvordan tanke- og kulturtradisjoner fra Det fjerne østen og Afrika sør for Sahara har gitt impulser til moderne kosmopolitisk filosofi. Kunne ingen av de tradisjonene vært med her og gitt bindet en annen tittel?

– Jo, men det ville blitt en mye tyngre og mindre enhetlig bok. Nå består den av tenkere som referer til hverandre og til den felleskilden som de greske og romerske tankene om kosmopolis utgjør. Det er fordi middelhavsregionen og etter hvert Amerika utgjør en slags helhet. Derfor har vi latt tekster som befinner seg på utsiden av denne tradisjonen ligge til neste bind. India, Kina og Afrika sør for Sahara blir en del av den globale diskursen sammen med Vesten først når verden knyttes tettere sammen i moderniteten.

Debatten om Amerika

Jakobsen har også inkludert motstanderne for å vise hvordan debatten har pågått.

– Vi vil se hvordan kosmopolitiske ideer har arbeidet seg fram i polemikk mot andre og konkurrerende virkelighetsforståelser.

En særlig interessant polemikk pågikk mellom den spanske kolonisatoren Juan Ginés de Sepúlveda, som skrev En ny Demokrátes. Om rettferdige grunner til å føre krig mot inderne, og hans motstander, biskopen Bartolomé de las Casas, som forsvarte indianerne (se tekstutdrag) på midten av 1500-tallet. Jakobsen mener møtet med Amerika fikk store konsekvenser for europeisk tenkning.

– Nye juridiske og moralske spørsmål fulgte i kjølvannet av oppdagelsene. Mye av det vi i dag kjenner som folkeretten, kommer som en følge av debattene om hvordan man skulle sikre den europeiske dominansen i de nye koloniene og fordele dem mellom nasjonalstatene. Paven og keisernes makt ble ikke lenger like dominerende. Dessuten var det et spørsmål om indianerne hadde eiendomsrett til sine områder.

De moralske spørsmålene dreide seg om hvordan man skulle forholde seg til de nye folkene.

– Kolonialismen innebar et gigantisk folkemord, og det var det mange som var klar over på denne tida, deriblant las Casas. Han var en av dem som bidro mest til å utvikle og gjøre kjent den moderne menneskerettighetstanken om alle rasers likeverd og rett til liv, frihet og eiendom, uansett opprinnelse.

Men det skjedde ikke uten sverdslag.

– Hans motstander Sepúlveda argumenterte ut fra Aristoteles, og hevdet at noen er slaver fra naturens side og at indianerne ikke var frie og fornuftige mennesker. Amerika måtte derfor med rimelighet tilfalle monarken av Spania. Det som er litt interessant, er at han trodde han skulle gjøre lykke med denne argumentasjonen, men faktum er at han fikk trykkeforbud. Historien er mer kompleks enn man tror. Universalismen seiret.

Nye tanker

Jakobsen sier at det å arbeide med denne antologien har vært en øyeåpner på mange måter.

– Jeg vil si det har vært berikende. Idéhistorien har vist seg å være både mer og mindre kosmopolitisk enn jeg først trodde. Å lese originaltekster av Rousseau, for eksempel, avslørte at han aldri har skrevet om «den edle ville» slik vi har lært – det var bare noe raseforskere hundre år senere tilla ham fordi de trengte en stråmann å opponere mot i sitt arbeid.

– Hvem er de viktigste kosmopolitiske tenkerne, og hvorfor?

– Antikkens Cicero og Mark Aurel er viktige fordi de ga oss ideen om naturretten. Dante, fordi han var den som formulerte at menneskeheten måtte være politikkens mål, og Bartolomé las Casas, fordi han argumenterte for alle rasers likeverd. Så vil jeg ta med hans samtidige Francisco de Vitoria (1486-1547), som grunnla den moderne folkeretten i et skrift om indianerne.

Jakobsen trekker også fram Emeric Crucé (1590-1648).

– I 1623 formulerte han den første visjonen om et Forente Nasjoner. Han foreslår at all verdens herskere, både europeiske, arabiske, indiske og kinesiske, skal sende en ambassadør til en forsamling i Venezia. Der skal alle konflikter som kan bli til krig, legges fram og diskuteres.

I tillegg vil han trekke fram tre viktige, kvinnelige tenkere.

– To av dem tilhører feminismens pionerer: Franske Christine de Pisan (1364-1430) var folkerettsteoretiker som definerte krigens etikk i Boka om våpenbrukens og ridderskapets bedrifter og tok et oppgjør med filosofiens kvinneforakt i teksten Damenes by. Franske Olympe de Gouges (1748-1793) skrev Erklæring om kvinnens og den kvinnelige borgerens rettigheter som en reaksjon på den mannsdominerte revolusjonserklæringen om borgernes rettigheter fra 1789, mens Lady Mary Montagu var en britisk ambassadefrue som skrev reisebrev fra Istanbul der hun ga et annet bilde av Orientens kvinner enn de som ble reprodusert som klisjeer i Vesten.

Nytt problem

Dette første bindet går altså fram til Immanuel Kant (1724-1804), som blant annet skrev Om den evige fred og Ideer om en allmenn historie med henblikk på verdensborgerskap.

– Med Kant slutter en epoke i filosofiens og kosmopolitismens historie. Opp til og med ham ble den fremmedes problem forsøkt løst ved å argumentere for at det fantes en felles menneskelighet på tvers av alle kulturelle og religiøse forskjeller. Den tyske romantikken la større vekt på å respektere den fremmede og se verdien i det som er fremmed uten å ha som mål at vi skal bli like. Det er den holdningen som preger en moderne tenker som Ulrich Beck (f. 1944). Hans definisjon av kosmopolitisme er å respektere den andres annerledeshet.

Og dit er det vi skal i neste utgave av Verdensborgerskapets idéhistorie. ■

– Relevant kritikk

Professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen mener Verdensborgerskapets idéhistorie er et godt oppgjør med eurosentrismen.

Av Thomas Berg

– Jeg synes det er et fenomenalt arbeid Kjetil Jakobsen har gjort med boka Verdensborgerskapets idéhistorie, sier professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Trond Berg Eriksen.

– Det som overrasker meg, er at han har vært så alene om å gjennomføre det. Vi snakker jo om globalisering alle sammen, og tanken har festet seg i folks bevissthet – særlig de siste 200 årene. Jeg gleder meg til neste bind.

– Han kritiserer idéhistorietradisjonen for å ha lagt for lite vekt på blant annet spanske og arabiske tenkere. Er det noe i kritikken?

– Så absolutt. Boka er en relevant kritikk av både idéhistorien og våre konstruksjoner av historien generelt. Det er riktig at vi har sett på Aten og Roma, deretter Italia, Frankrike, England og Tyskland, og latt mye annet ligge i skyggen. Vi har konstruert et europeisk tyngdepunkt med oss selv i sentrum. Noe av det interessante med globaliseringen, er at den gir oss en måte å fortelle historien på der ikke én nasjon får lov til å utgjøre sentrum.

Eriksen mener for eksempel at det er et åpent spørsmål hvor mye vi har å gjøre med de gamle grekerne og romerne.

– Vi har plukket ut det beste og bygget en historie som har gitt oss en strålende fortid. Det eurosentriske perspektivet har også vært delaktig i å konsolidere en form for overlegenhetstenkning som har vært delaktig i blant annet imperialismen.

Samtidig mener Eriksen at arbeidet med å restituere araberne har pågått noen generasjoner allerede.

– Deres bidrag til utviklingen av det tidligmoderne Europa er etter hvert blitt velkjent. Nå tror jeg det snart vil bli like vanlig å tenke på spanjolenes, indernes og kinesernes bidrag, som i aller høyeste grad har vært med på å skape den moderne verden. ■

---
DEL