En annen historie om ukeavisa Orientering

Ukeavisa Orientering framstilles gjerne som tre menns verk. Det er å overse en lang rekke bidragsytere – mange av dem kvinner.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ukeavisa Orientering er i ettertid blitt presentert på en snever elite- og mannsdyrkende måte som gir et helt galt bilde av foretaket. Viktige trekk ved virksomheten blir neglisjert, og det formidles et feilaktig bilde av årsakene til at avisa greide å komme ut så lenge. Avisa beskrives nå først og fremst som tre menns verk. Og det er ingen tvil om at Sigurd Evensmo, Finn Gustavsen og Kjell Cordtsen spilte nøkkelroller. Uten dem hadde det ikke blitt rare avisa. Men det hadde heller ikke blitt rare avisa hvis jobben hadde hvilt utelukkende på dem.

Politisk istid

Orientering ble til i 1952-53, i den verste perioden med politisk ensretting som vi kjenner fra Norge i fredstid. Da den kalde krigen satte inn etter kommunistenes maktovertakelse i Øst-Europa, gikk Arbeiderpartiregjeringen i militær allianse med kapitalismens høyborg, USA. Det ble lagt lokk på den politiske debatten og klappjakten på «k-sympere» (kommunistsympatisører) rammet hele venstrefløyen.

Orientering ville hogge råk i isen for at opposisjonen skulle komme til orde. Avisa kjempet for avspenning, nedrustning og fred, mot blokkpolitikk og atomvåpen. Den inntok et «tredje standpunkt» mellom Øst og Vest og gikk inn for demokratisk sosialisme til forskjell fra kapitalisme og stalinisme. Selv om Orienterings-folkene var medlemmer av Arbeiderpartiet, stemplet partiledelsen meningene som grovt kjetterske og gjorde det den kunne for å kneble avisa.

Det krevdes ikke bare dyktighet, men også standhaftighet og mot for å stå fram og tale landets dominerende parti i mot. Til å begynne med var Orientering bare et lita blekke som kom hver fjortende dag, men den overlevde, år etter år, og vokste. Den ble ukeavis og sidetallet økte fra 8 til 28. Da avisa gikk over i Ny Tid i 1975, hadde den et opplag på 17 – 20.000. Det er en bragd det er vanskelig for seinere generasjoner å forstå.

Når det kunne gå, var det fordi Evensmo, Gustavsen og Cordtsen gjorde en jobb langt utover det vanlige. Men det var også fordi de ikke var alene. Det var Orienteringskretsen eller mer presist: kretsene som forhindret at avisa ble knekt av et sterkt og autoritært statsbærende parti.

Iherdige andelshavere

Pressehistorisk var det en helt usedvanlig bedrift å gi ut en politisk avis i regelmessig ubrutt drift gjennom mer enn tjue år, basert i vesentlig grad på dugnad. Særlig på 1950-tallet var den økonomiske situasjonen konstant kritisk. Det ble verken betalt honorar til bidragsytere eller skikkelig lønn til de ansatte og praktiske oppgaver ble løst med frivillig gratisinnsats.

Kretsen av andelshavere la grunnlaget for avisas drift. De begynte med å gi en femtilapp hver og så fortsatte de å gi, av sin tid og sine penger, for å bakke opp redaksjonen, og de mobiliserte støtte fra andre. Til å begynne med var de om lag 150, spredt over hele landet. Etter hvert økte tallet til over tusen. Det var ikke uvanlig at hundre mennesker møtte på generalforsamlingen, stundom flere, og mange tok en tørn med styreverv for å holde avisa gående. I tillegg bisto de med administrasjon og praktisk arbeid: regnskapsføring og katalogisering, pakking, klistring og adressering, distribusjon og gatesalg.

Peder Ødegaard, for eksempel, gjorde en utrettelig innsats. Som formann i Norsk Treindustriarbeiderforbund var han den eneste ikke-kommunisten i toppstilling i fagbevegelsen som våget å stå fram mot NATO-politikken fra første stund. Etter en hard kamp ble han også kastet som forbundsformann i 1954, etter 44 års medlemskap i Arbeiderpartiet. Peder støttet Orientering fra begynnelsen, gikk inn i redaksjonskomite og styre. I en periode var han formann. Han satt i styret og tok til stadighet en tørn i avisekspedisjonen helt fram til 1972, da han døde, 79 år gammel.

Av den yngre garde ble rasjonaliseringsekspert Ola Bonnevie en nøkkelperson. Han deltok i illegalt arbeid under krigen og ble sendt til Sachsenhausen i 1943, bare 17 år gammel. Han kom tilbake i 1945 som fredsvenn og sosialist og engasjerte seg i Orientering. Her var han med i styret, var styreformann i flere år, forretningsfører, medlem av redaksjonskomiteen og aktiv skribent. Inspirert av moren, kvinnesaksforkjemperen Margarete Bonnevie, bidro han spesielt til å trekke kvinner med i arbeidet.

Og dette var bare to av de mange støttespillerne. Uten andelshavernes omfattende og langvarige innsats hadde redaksjonens velformulerte meninger ikke kunnet nå ut.

Idealistiske skribenter

Den neste kretsen var de som skrev gratis i avisa. Opp gjennom årene utgjorde de mange hundre. Noen sendte bare inn et eneste innlegg, mens andre skrev i årevis, de aller fleste under fullt navn, men enkelte anonymt. Organiseringen av redaksjonen skiftet, men som oftest var det en redaksjonskomité av frivillige i tillegg til de fast ansatte. Komitémøtene var åpne, og interesserte kunne delta selv om de ikke var formelt oppnevnt. Dette gjaldt ikke minst en del studenter. Det var en sammensatt gjeng i alder og bakgrunn og diskusjonene var livlige. Det harde politiske klimaet på 1950- og 60-tallet skapte et sterkt samhold blant Orientering-folkene samtidig som det kunne være atskillig intern uenighet og kamp. Tonen var til tider temmelig barsk og miljøbyggingen besto for det meste av noen spredte besøk på Stortorvets Gjestgiveri til kyllinglår og øl etter at møtet var slutt. Heldigvis hadde kjernen i avisa et felles sosialistisk syn som bar gjennom meningsforskjellene.

Den innerste krets var den ansatte staben, som til enhver tid var på et minimum, mindre enn en håndfull. Orientering ble aldri dominert av noen enkeltperson, men av en gruppe redaktører og redaksjonssekretærer som skiftet over tid. Etter hvert som økonomien bedret seg, med større abonnenttall og tilgang på statsannonser, økte den faste redaksjonen og redaksjonskomiteens rolle minket.

Første redaktør var forfatteren Sigurd Evensmo med Finn Gustavsen som redaksjonssekretær. Evensmo sto som en grunnpillar i hele avisas levetid, med sin lange erfaring, menneskelighet og politiske integritet. Han hadde en glitrende penn og skrev kloke refleksjoner som ble verdsatt også utenfor kretsen. Gustavsen supplerte med et praktisk grep på avisproduksjonen, en usvikelig politisk teft og en kjapp og offensiv stil. Han gjorde Orientering til en avis på hugget. I den første redaksjonskomiteen satt universitetsstipendiat Vilhelm Aubert, helsedirektør Karl Evang, stortingsmann Jakob Friis og forretningsfører Peder Ødegaard. Dessuten knyttet avisa til seg fagfolk og kulturarbeidere fra et bredt spektrum av ulike saksområder som skribenter. Avisa ble kritisert for å være altfor intellektuell. Men det dreide seg tross alt om skriving, og intellektuelle var ikke like utsatt for represalier fra Arbeiderpartiledelsen som arbeidere på gulvet.

Eksklusjon

Alle som drev avisa, var medlemmer av Arbeiderpartiet eller sto partiet nær. Partiveteraner som Christopher Hornsrud, partiets første statsminister i 1928, og Olav Oksvik, Olav Meisdalshagen og Kaare Fostervoll, alle tidligere ministre i Arbeiderparti-regjeringen, sympatiserte med Orientering, og yngre stortingsmenn skrev. Partiledelsen svarte med det Evensmo kalte «silent killing» – stille drap. Hva avisa enn skrev, så ble den fortiet i arbeiderpressa – helt til 1960 da sentrale Orienterings-medarbeidere ble ekskludert av partiet i tillegg til de sosialistiske studentene som ble ekskludert året før. Da ble det rabalder – og tilslutningen til avisa økte.

Stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti 1961 med to representanter på Stortinget: Finn Gustavsen og Asbjørn Holm, endret den politiske situasjon. For første gang etter krigen hadde Arbeiderpartiet ikke lenger flertall alene og i 1963 skjedde det «uhyrlige» at regjeringen måtte gå av. Hetsen mot SF var intens, men mulighetene for å komme til orde med «kjetterske» meninger ble flere. Isen slo sprekker.

Orientering beholdt sin uavhengige stilling, men orienterte om det nye partiet. Etter noen år gikk SF inn som hovedaksjonær. Orientering hadde alltid hatt noe innenrikspolitisk stoff i tillegg til det utenrikspolitiske. Nå bidro Stortingsarbeidet, det endrete politiske klima og kampen mot norsk medlemskap i EF til at stoffbredden økte med vekt ikke minst på økonomiske spørsmål, arbeids- og livsvilkår. Yngre folk tok over redaksjonen, først Kjell Cordtsen og Kjell Gjøstein Resi og på 1970-tallet kvartetten Kjell Cordtsen, John E. Andersson, Erling Borgen og Bjørn Bjøro. De forsøkte å få bedre forankring i fagbevegelsen og de store arbeidsplassene. I 1971 ble avisa lagt om med faste spalter for 30 kommentatorer, hvorav 10 framtredende faglige tillitsmenn, fra SF så vel som utenom. Av de tretti var det to kvinner: den svenske forfatteren Sara Lidman og Kristelig Folkeparti-politikeren Bergfrid Fjose.

Mannsdominans

Norge var et solid mannssamfunn da Orientering ble dannet. Få kvinner hadde høgre utdanning og yrkesarbeid. Noen var aktive i freds- og kvinneorganisasjoner, men virksomheten ble hemmet av den kalde krigen, mannsdominansen og den politiske ensrettingen. Det het seg at «politikk var noe for mannfolka» og de få kvinnene som deltok i politiske partier, var gjerne isolert i egne avdelinger.

Orientering ble også sterkt mannspreget. Både styret og redaksjonen var dominert av menn. Jeg kom med i det radikale Sosialistiske Studentlaget i Oslo i 1956, begynte å skrive i Orientering i 1958 og gå på redaksjonsmøtene fra 1960. Det var ikke bare lett. Ingen protesterte på min tilstedeværelse, men jeg ble ikke spesielt verdsatt, heller. Vanligvis var jeg eneste kvinne og atmosfæren kunne være temmelig «mannlig» og røff. Da jeg leverte mitt første innlegg, om USAs utviklingshjelp, var jeg svært usikker, fordi jeg som kvinne våget meg inn på et utpreget mannsområde. Jeg hadde finpusset teksten mange ganger og leverte det til redaktøren personlig. Gustavsen sa ingenting, bare tok artikkelen og la den bort på en haug med papirer. Ingen kritikk, verken god eller dårlig. Jeg ble temmelig nedslått. Men artikkelen kom på trykk. Redaktøren tok det for gitt når det var jeg som kom med den, men det visste jeg ikke. Seinere støttet både Finn og Sigurd meg når jeg ville skrive om temaer som andre hadde lite sans for, ikke minst kultur-, sosial- og skolepolitikk.

I Orienterings styre var det hele tida noen kvinner: to, tre eller fire. Ola Bonnevie fikk meg først med der og så ble jeg, som første og eneste kvinne, oppnevnt i redaksjonskomiteen fra 1962 til 1965. I 1965 ble jeg vararepresentant til Stortinget og sluttet i komiteen, selv om jeg fortsatte å skrive i avisa. Orientering ble reorganisert med nye redaktører og et redaksjonsråd med bare menn. I 1969 falt SF ut av Stortinget og jeg ble igjen med i redaksjonskomiteen til jeg flyttet til Tromsø i 1971. Nå ble også Gro Standnes oppnevnt i komiteen og den andre kvinnesaksbølgen begynte å gjøre seg gjeldende slik at det seinere var to eller tre kvinner i komiteen (men de oversteg aldri 30 prosent). Først i 1974 kom en kvinne med i den faste redaksjonen. Lise Winther var en usedvanlig dyktig journalist og satte preg på avisa, blant annet ved «kvinnestoffet» hun brakte inn.

Tidlig på 1960-tallet jobbet jeg som sekretær i SFs stortingsgruppe og spurte Finn Gustavsen om jeg kunne være aktuell som Orienterings redaktør når han skulle gå av. Svaret var et utvetydig «nei» – å ha en akademiker var ille nok, om det ikke attpåtil skulle være en kvinne! Han tenkte spesielt på avisas appell på de store mannsarbeidsplassene. Så det ble de to Kjell’ene som overtok. For ordens skyld må det føyes til at jeg fikk støtte av Gustavsen til andre verv. Han insisterte på at jeg skulle bli hans vararepresentant på Stortinget i 1965 og ville ha meg som sin etterfølger i 1969 (noe jeg ikke ønsket).

Uunnværlige bakspillere

På et helt vesentlig, men lite synlig område, spilte kvinner en sentral rolle i Orientering. Det var i administrasjonen, med forretningsførsel og praktisk arbeid.

Arna Sunde kom fra et borgerlig miljø i Flekkefjord, men var glødende opptatt av pasifisme og fredsarbeid. Hun jobbet for Folkereisning mot Krig og for Orientering helt fra starten. Hun deltok ikke i debatter, men når de praktiske oppgavene skulle løses, var hun først og sist, enten det gjaldt å kartotekføre nye abonnenter, føre regnskap eller – om enn motstrebende – vaske gulv. Hun ofret seg helt, selv da hun begynte å skrante helsemessig, og i 1957 døde hun i en alder av bare 42 år av kreft.

Etter Arna Sunde trådte andre kvinner til: Gudrun Halvorsen, Ellen Wennberg, Grethe Haldorsen, Marit Landsem Berntsen, Erna Jensen, Birgit Laudal og flere. Det var ingen lukrative stillinger, selv om økonomien gradvis bedret seg. Om de ikke sleit like mye som Arna, jobbet de med stort engasjement under krevende vilkår for å få avisa til å gå og gjorde en innsats Orientering ikke kunne vært foruten. I tillegg skrev noen av dem i avisa. Likevel manglet navnet på forretningsføreren på avishodet i mange år. Det kom først med da en mannlig forretningsfører ble tilsatt i 1965 (men forsvant igjen seinere).

Uvesentlig «kvinnestoff»

Det var fortrinnsvis menn som fylte Orienterings spalter, men kvinner bidro også. I løpet av den tida avisa kom ut, skrev godt over hundre kvinner artikler av ulike slag. De kommenterte utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål, drøftet sosialismens innhold og bedriftsdemokrati, tok opp utdanning, kultur- og sosialpolitikk og slo et slag for likestilling. Mens de fleste bare skrev en eller noen få artikler, bidro en håndfull oftere, enkelte i mange år.

Helt fra starten ble legen Nic Waal og Johanne Åmlid trukket med som medarbeidere. Men etter fem år etterlyste Nic Waal mer stoff omkring anvendt psykologi og sosialpsykologi, og Margarete Bonnevie ønsket at bladet skulle rette sitt skarpe søkelys mot kvinneproblemene.

Det var ikke akkurat noen kvinnekø for å skrive i avisa. Det skulle atskillig til for å bryte ut av de tradisjonelle rollene og engasjere seg politisk på venstresida. Men SF tiltrakk seg flere kvinner enn Orientering. I en avis skulle en jo helst skrive og den sto ikke fram som spesielt kvinnevennlig, selv om det var enkelte kvinnelige skribenter og noen menn som skrev om «myke stoffområder». Holdningen til kvinner og «kvinnestoff» i redaksjonen var ambivalent. Og den yngre generasjon var ikke mer romslig enn den eldre. Da den andre kvinnesaksbølgen kom, slo den forbløffende lite inn. I 1972 undret jeg blant annet hvorfor avisa neglisjerte gjennomslaget for kvinner ved kommunevalget i 1971 og spurte om Orientering bare var for menn? Jeg ga redaksjonen en liste over mer enn 200 kvinner som kunne være av interesse for redaksjonen, uten at dette ga vesentlig utslag.

Utenriks- og forsvarseksperter

Men vi var noen kvinner som skrev, både om «hardt» og «mykt» stoff.

I Orienterings første tiår markerte spesielt Liv Schjødt seg med utenrikspolitisk stoff. Hun var interiørarkitekt og ble som boligreformator i Oslo kjent for sitt utsagn: «Man kan ikke skape førsterangs borgere i tredjeklasses boliger». Hun skrev i Kvinnen og Tiden og var leder for Oslo Kvinnesaksforening. Men i Orientering skrev hun fortrinnsvis om Middelhavsområdet og Afrika sør for Sahara. Hun fulgte konfliktene i Midt-Østen og afrikanernes kamp for selvstendighet. Særlig hadde hun innsikt i den franske kolonialismen i Vest-Afrika, som få norske ellers kjente til. Turid Rugaas supplerte med stoff om kurderne og Randi Kittelsen sendte reisebrev fra besøk blant frihetskjemperne i Algerie.

I avisas andre tiår kom to utenlandske kvinner sterkt inn i bildet. Sara Lidman var en av de fremst samtidsforfatterne i Sverige og skrev en rekke romaner om sosiale motsetninger og solidaritet. Spesielt gjennomslag fikk intervjuboka «Gruva» om arbeidernes kår under den svenske kapitalismen. I Orientering skrev hun mest om utenrikspolitikk med fokus på Sørøst-Asia. Hun støttet det vietnamesiske folks kamp mot amerikanerne og angrep Nixons USA for å drive krig, begå forbrytelser og jakte på olje i Indo-Kina. På linje med Sara Lidman skrev dikteren Johanne Schwartz. Som barn flyktet hun fra jødeforfølgelsene i Wien og bosatte seg i Sverige. I 1961 kom hun til universitetet i Bergen for å undervise i svensk språk og litteratur og arbeidet seinere i skolen på Voss og på Kongsberg til tross for at hun var nesten blind. Johanna var engasjert i en rekke solidaritetsbevegelser og skrev korte dikt («dagsedler») med sviende refleksjoner over nasjonal og internasjonal politikk. Dessuten anmeldte hun skjønnlitterære bøker og bidro til å gi Orientering en kulturell profil.

På Orienterings kjerneområde: NATO og forsvarspolitikken, spilte to norske kvinner en særegen rolle. Johanne Åmlid var husmor på Hedmark, meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1927 og fikk en rekke kommunale verv. I 1949 ble hun valgt som representant til Arbeiderpartiets landsmøte, der NATO-beslutningen ble tatt. Hun reagerte svært negativt både på vedtaket og saksbehandlingen og sto modig fram etterpå med sin kritikk. I tillegg til å skrive om andre emner sikret Kari Enholm i en årrekke at Orientering hadde en solid dekning av sikkerhetspolitikk og særlig spørsmål vedrørende NATO. Hun hadde ikke utdanningsmessig bakgrunn for dette, men skaffet seg med et samvittighetsfullt forskertalent en innsikt på høyde med NATO-sidas eksperter. I tillegg til artikler i Orientering skrev hun flere bøker om NATO-basen Norge, alliansepolitikk og atomopprustning. Finn Gustavsen sa Kari Enholm var den som mer enn noen annen bidro til at avisa og SF kunne gjøre seg gjeldende i disse vanskelige og delikate spørsmålene.

Bredt spektrum av emner

Andre kvinner bidro med meninger og ekspertise innenfor områder som arbeidsorganisering, lønn og medbestemmelse, utdannings- og kulturpolitikk, sosiale spørsmål og mentalhygiene, barnehager og familie, boligbygging og kollektivhus, seksualopplysning og abort, etter hvert med stadig klarere markering av kvinneperspektivene. Blant disse var ikke bare Margarete Bonnevie og Nic Waal, men også advokat Rønnaug Eliassen, dikteren Inger Hagerup, barnehagelæreren Margrethe Hølmebakk, adjunkt Mosse Jørgensen, arkitekt Bente Lund og forfatteren Torborg Nedreaas.

I tillegg til de mer etablerte kvinnene var vi noen unge som begynte å gå i avisa. Vi lærte journalistikk og skrev i tillegg til å bistå med praktiske arbeidsoppgaver. Hilde Bojer studerte sosialøkonomi og var leder for Sosialistisk Studentforbund. I Orientering skrev hun om sosialistisk markedsøkonomi, bedriftsdemokrati, tariffoppgjør og skatt, men også om utviklingsland og bistand, spesielt om Afrika. Gro Standnes leste sosiologi og kriminologi, var medlem av sentralstyret i SFs ungdomsorganisasjon og Sosialistisk Studentlag. Hun var svært allsidig: skrev om utviklingen i USA og tortur i Hellas, maktkonsentrasjon og indoktrinering i det norske samfunnet, skolebøker og massemedia, kriminalitet, transportpolitikk og kvinner i arbeidslivet – i tillegg til at hun jobbet på Orienterings-kontoret og kjøkkenet.

Selv skrev jeg i løpet av sytten år om lag 400 artikler av større og mindre omfang. Det var en klar rekord på kvinnesida. I tillegg til innlegg og notiser laget jeg reportasjer og serier om sosialisme, USA og Storbritannia, Afrika, Egypt og Israel, Island og Nord-Norge, funksjonshemmete barn og ungdomspolitikk, formødrene våre, FN og kvinnekonferansen i Meksiko. Dessuten var jeg en tid Orienterings filmanmelder.

Sein erkjennelse

I 1975, da Orientering skulle gå inn etter mer enn tjue års drift, erkjente redaktøren Kjell Cordtsen at Orientering hadde en grunnleggende svakhet når det gjaldt oppfølging av kvinnekampen. Bare 3,5 prosent av artiklene omhandlet kvinnepolitikk. På innleggs- og kommentarsidene var 17,5 prosent viet kvinnespørsmål. Selv om dette var bedre, var det likevel altfor svakt. Redaksjonen måtte ta en samlet selvkritikk på dette punktet, framholdt en uvanlig beskjeden redaktør, og påpekte at en rekke spørsmål i tilknytning til forbruk, fritid, samliv, seksualitet, kunst og kultur, idrett, helse, barn og utdanning også måtte få mer sentral plass i avisa og SF.

Likevel stilte en del menn seg uforstående da landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti i 1975 etablerte Ny Tid som hovedorgan for partiet med kvinnelig redaktør, Audgunn Oltedal, og fem kvinner i en redaksjon på elleve.

---
DEL