En alternativ offentlighet

Kollektivet Chto Delat krysser grensen mellom teater og akademia, mellom aristokrati og proletariat, mellom deg og meg – og viser i praksis at det absurd iscenesatte er virkeligheten for mange russere.

Alexander Skidan (t.h) er blant de viktigste poetene i Russland i dag, er omtalt i blant annet Vagant og har tidligere lest under Audiaturfestivalen. Han er også en del av kunstnergruppen Chto Delat, som var grunnlagt av blant andre Dmitri Vilensky (t.v). (Foto fra Indre Oslofjord, tatt av Oxana Timofeeva)
Mette Karlsvik
Karlsvik er forfatter. og litteraturkritiker i Ny Tid. (Bilde: © Tove Breistein)

«Og nederst, sammen med dyr og de døde, er prostituerte, folk som holdes fanget for å jobbe; de er den nye, store underklassen. Under oss i arbeiderklassen,» sier Oxana Timofeeva. Den russiske forskeren og filosofen sitter på et bord i en liten stue i et lite hus på en liten øy i Indre Oslofjord. Foran henne folder Artimo Magun armene over brystkassen og sier med utestemme: «Hvordan kan du si ’oss’ i arbeiderklassen?» Han er rektor ved institutt for politiske studier ved Universitetet i St. Petersburg, og han høres sint ut. «Du er ikke en del av arbeiderklassen», fortsetter han. «Jeg veit hvor du bor. Jeg veit hva du tjener. Du er av det aristokratiet som du kritiserer.»

Timofeeva høres også sint ut: «Nei! Jeg eier ingen. Jeg utveksler min arbeidskraft med penger.»

Temperaturen er høy. Forvirringen mild. Er de fra samme lag eller ikke? Jo da, Timofeeva og Magun og resten av kunstkollektivet Chto Delat har reist til Oslo sammen for et seminar om dialektikk: «Hvordan antagonisme strukturerer transformasjonen. Eller: Hvem er redd for kulturell marxisme?»

«Og hvor er Hegel?» spør Magun. «Jeg kommer til det hvis jeg får fortsette,» sier Timofeeva. «Jeg kan svare deg eller jeg kan holde foredraget mitt?»

Frihet. MOToffentlighet var Gry Ulfsengs svar på Kulturrådets oppfordring om å skape en plattform, scene, festival eller utstilling for unge. Ulfseng fikk tilslag på sitt prosjekt, og skaper alle disse formene for møtepunkter. Og slik ting som denne kongressen hvor «vi» – kunstnere, kunstvitere eller -administratorer fra Norge – møter det russiske kollektivet. Et nøkkeltema er bruken av «de» og «vi» i møte med ungdommer.

«Trenger vi en pause?» spør administrator Ulfseng. Lav summing, på russisk og norsk. Da, njet, ja, nei, kanskje en pause. Hva med å gå en tur, eller ta en stund med koreografi ute på plassen? For mange muligheter, og noe forvirring i gruppen. Folk går litt rundt hverandre før noen tar på seg skoene, jakkene, og tar av seg skoene, jakkene. Tar på seg støvler, regnklær. Vi surrer rundt utenfor, før disse uforutsigbare bevegelsene får et mønster, og gruppen en form. Målet: gressplenen, hvor koreografen ber oss fokusere. «Vær i konstant bevegelse! Velg en person som du alltid ser!» Dette påvirker bevegelsene våre. Gruppen holdes sammen. «Velg en person til, og hold også denne i synsfeltet.» Jeg velger Ulfseng og poeten Alexander Skidan. De går hver sin vei. Jeg rygger bakover for å se begge to. Andre rygger bakover for å se meg. Hele gruppen rygger bakover, og kretsene utvides. Gruppedynamikk blir fysisk og håndfast, og finnes som noe konkret i verden. Koreografen går mot midten. Andre går mot midten. Vi blir et atom hvis elektroner holder seg tett til kjernen.

«Politikk og teater er så tett koblet sammen i Russland at det er egne linjer på skolene som kombinerer disiplinene. Skuespillere blir politikere, politikere blir skuespillere.»

Winds of change. Kald, våt luft kommer opp fra Kattegat. Kalde fronter møter den varme luften over Indre Oslofjord, og gir uforutsigbare, kraftige vindkast. Russland er mellom systemer. Russland er alltid mellom systemer. Etter Perestrojka og Putins presidentskap har landet blitt liberalisert. Siden Tsjetsjenia, Ukraina, sanksjonene, boikottene og motstanden fra Vesten, sliter landet. Transformasjonen vil avstedkomme noe nytt. Men hva? Flere sier nå nei, og opponerer, i det skjulte eller åpne, mot tingenes tilstand. Men destruksjon krever konstruksjon. Hvilke alternativer tilbyr opponentene? Vinden blåser oss nesten på havet. Men koreografen gir ikke opp. Hun inviterer vinden inn i sitt program. Hvorfor gå inn når sola skinner? Klokka går. Artiom Magun ser på armbåndsuret sitt; det tunge, store, og går mot hytta. Jeg henger meg på Magun, og spør ham: hvordan er det å tenke, skrive, foredra, oppdra, under Putin. «Jeg sier hva jeg vil. Såklart. Det er ikke Sovjetunionen,» sier Magun. Men, sier han, «jeg sier det ikke nødvendigvis på riksdekkende tv». Senere spør jeg koreografen hvordan det er å jobbe og bo som kunstner i Russland. «Jeg har opplevd Brecznev, Andropov, Chernenko, Gorbachev, all of them. Yet – Putin er den verste så langt. Han er den mest kyniske, hard som stein og bruker folk som instrument. Mennesker er bare middel for målene hans.» Er makt målet? «Var det så vel! Penger er målet. Putin har ingen visjon, ingen romantikk,» sukker koreografen. «Jeg jobber fritt innenfor reglene i Russland. Men alltid innenfor reglene,» sier hun.

Men lovene jobber ikke for henne. En venn av henne hadde innbrudd. Da politiet kom til åstedet, stjal de av det som var igjen. «Politiet er korrupt. Jeg ville aldri gått til politiet hvis jeg trengte hjelp,» sier hun.

Regler. Magun tar Timofeevas plass i stua. Han kremter. Klokka er kvart over programstart. Småpraten fortsetter. Magum klapper to store never sammen. «Som Oxana sa,» sier Magun. «Hvor er hun?» sier han. Han ser seg rundt. «Jeg er her oppe,» sier Timofeeva, fra loftet. «Timofeeva er der oppe, blant overklassen.» Magun forteller om franskmennene som mente dialektikken var for rasjonell, at den var for prøvet, for ønsket og villet. «Eller hva, Timofeeva?» Vi snur oss, og Timofeeva sitter i trappen, midt mellom førsteetasjen og loftet. «Oxana er på vei ned til oss. Ned fra overklassen,» sier han. Det oppleves ikke unaturlig eller prøvet. Teorien hans om dialektikk, om negasjon, opposisjon, motargumenter, samtale, diskusjon blir praksisert. Den russiske truppen argumenterer konstant med og mot hverandre. Hele seminaret til Chto Delat virker iscenesatt, også dette, som et teater. Ulfseng gir nå en klar ordre: Det er pause. Jeg spør Timofeeva om dette med teaterets posisjon i Russland. I og med de iscenesatte drapene, i og med det litterære, dramaturgien, i liksom alt. «Ja,» svarer Timofeeva: «Politikk og teater er så tett koblet sammen i Russland at det er egne linjer på skolene som kombinerer disiplinene. Skuespillere blir politikere, politikere blir skuespillere.»

Virkelighetens teater i Oslo. Protagnoisten er Gry Ulfseng, og antagonistene byråkrater i kommunen. Målet er en visning av avansert kunst for unge på Rådhusplassen i Oslo. Rydde VG-lista og matfestivaler unna, midlertidig, og åpne rommet for mer avansert kunst som tar ungdommene på alvor. Svaret fra kommunen: Hvorfor kan dere ikke stille ut kunsten i de rommene vi har satt av til kunst? Skuffende, på de unge sine vegne. Men det finnes offentligheter hvis ytringsrom er enda trangere. Boris Nemtsov, Galina Starovoitova, Sergei Yushenkov, Yuri Shchekochikhin, Anna Politkovskaya og Alexander Litvinenko er blant russiske opponenter som har «forsvunnet» eller blitt drept på mistenkelig vis. Hva tror Timofeeva: Er det bestilt fra Kreml? Timofeeva ler nesten. Spørsmålet er visst naivt. «Sånn har det alltid vært.» Flere av mordene har en nesten estetisk, iscenesatt dimensjon. Litvinenko-drapet er kanskje av de mest spektakulære. Morderne la igjen en rød tråd av polonium fra Moskva, via flyet til London, fra hotellet i London, til tekannen de brukte til å forgifte Litvinenko. Polonium virker så sakte at den tidligere spesialetterforskeren rakk å oppklare sitt eget mord før han døde. Slike mord blir lagt merke til og husket. Budskapet: Det finnes grenser som russere ikke kan krysse uten sanksjoner fra sentralt hold. Å reise på grensen mellom akademia og teater, fra Russland til Norge, fra «oss» og «dem» og til et felles «vi», er åpenbart innenfor det Kreml tillater.

---
DEL