En advarsel til den opplyste forbruker

«De sier jeg kan redde verden … Orangutangene, delfinene, havet, regnskogen, og til og med menneskeheten – det eneste jeg trenger å gjøre, er å kjøpe bærekraftige og rettferdige produkter. Men det er en løgn.»

Zajk har base i Ljubljana.

The Green Lie

Werner Boote

Østerrike

Filmregissøren Werner Boote (kjent for filmene Plastic Planet og Alles Unter Kontrolle) og Kathrin Hartmann, miljøforkjemper og ekspert på bærekraft, har laget dokumentarfilm sammen. The Green Lie avslører den bitre sannheten bak «miljøsmart forbruk», og utpeker etisk konsum som siste nytt innenfor hjernevask: «grønnvasking». Filmen er finansiert av Austrian Film Institute, Wien Film Fund og den østerrikske allmennkringkasteren, ORF. Med sin menneskelige førstepersonsfortelling, henvender den seg både til kunstfilm-publikummet og til flertallet av dagens forbrukere. I likhet med filmens finansiering, vil seerskaren være sammensatt.

Stram struktur. I motsetning til sitt bredt anlagte tema, har filmen en stram dramatisk struktur, med to hovedpilarer: Den ene er protagonisten, som gjennomgår en viktig forandring i løpet av filmen. Den andre er fortellermåten, hvor hovedgrepet er kontraster. Portrettet av protagonisten – en opplyst og ansvarsfull europeisk forbruker, som helt i begynnelsen definerer seg selv som en som hadde en lykkelig barndom, lærte å være snill gutt, være høflig, å unngå krangling og vanligvis søker harmoni – blir satt i kontrast til antagonistene sine: kollegaen hans, Kathrin Hartmann, som er miljøforkjemper og medforfatter til filmen, og andre eksperter de møter under arbeidet, og som gradvis hjelper Hartmann med å avdekke de ubehagelige sannhetene bak Bootes komfortable forbruker-ideer.

Takket være filmens narrative struktur, og den utmerkede fotograferingen til Dominik Spritzendorfer og Mario Hoetschl, blir eksemplene på grønnvasking filtret sammen med dialoger mellom Boote og Hartmann, og intervjuene med eksperter, aktivister og protagonister. Det blir til en informativ reise gjennom hele verden.

Filmen avslører den bitre sannheten bak miljøsmart forbruk, og utpeker etisk konsum som siste nytt innenfor hjernevask: «grønnvasking».

Eksemplene på grønnvasking blir også presentert via kontraster. Under feltundersøkelsene av palmeoljeplantasjer i Indonesia, går protagonisten rundt med M&M-sukkertøy i lommen, og blir forbløffet over det ufruktbare, svarte, rykende landområdet der regnskogen er brent ned for å gi rom til palmeplantasjen, som brukes til å lage nøkkelingrediensen i sukkertøyet hans. Samtidig som aktivistene forklarer hvordan sertifikater for bærekraftig produsert palmeolje blir brukt til å «renvaske» oljen som produseres på dette ødelagte området, arrangerer palmeoljeindustrien en konferanse, der barn og eldre, kledt i tradisjonelle folkedrakter, danser til tradisjonell musikk og skaper en atmosfære av et eksotisk velværesenter.

Kontrasterende bilder. Undersøkelsen av petroleumsindustrien starter med historien om BP og selskapets investering på 200 millioner dollar i en PR-operasjon, i forbindelse med navneskiftet fra British Petroleum til Beyond Petroleum. Historien ledsages av opptak fra en svær sandstrand – og bilder av gigantiske røde flammer, som dokumenterer hvordan en oljebrønn eksploderte 20. april 2010 og drepte ni arbeidere. Oljen brant 87 dager i strekk.

En elektrisk bil som alternativ til biler drevet av tradisjonelt fossilt drivstoff blir en kontrast i seg selv. Gleden Boote kjenner ved å kjøre den, som en levd forbrukeropplevelse, kontrasteres med harde fakta. Du ser ingen skitten eksos komme ut fra den, du hører ingen lyder, det er ingen forurensning – du kan bare fortsette å nyte bruken av den. Men det kan du bare gjøre om du glemmer at det trengs enorme energimengder for å lage en elektrisk bil: Litium utvinnes i økologisk sårbare områder, og det brukes så store mengder vann at det ikke blir noe igjen til lokale bønder og urfolk. Mens en elektrisk bil beveger seg stille bortover tofeltsveien, blir et harmonisk landskap med grønne enger, blått hav og klar himmel gradvis forvandlet til det motsatte: et ødelagt landskap med brungrå, naken grunn, pøler med skittent vann og tørre klumper av gulaktig gjørme på veikanten. På denne største åpne kullgruven i Tyskland, blir kullet til produksjonen av elektrisitet (nødvendig for å kjøre økologiske biler) hentet ut. Skildringen av konsekvensene det fine kullstøvet forårsaker – fra luftveissykdommer til økt antall krefttilfeller – blir akkompagnert av reklame for RWE, eieren av gruven, som viser en diger, grønn gigant som reparerer verden.

Grønt er bare en farge. Utgangspunktet, at forbrukere stort sett er for raske til å akseptere løsningene industrien tilbyr («Grønt er bare en farge,» sier Hartmann), utdypes av ekspertene. Raj Patel forsvarer forbrukerne, som utstyres med all slags informasjon, men som ofte får for mye av det og ikke evner til å velge. Beslutninger som ikke å utnytte barn, ikke drepe delfiner og ikke ødelegge miljøet burde ikke reduseres til valg som skal fattes av individuelle konsumenter. På samme måte går Noam Chomsky inn for institusjonelle endringer som vil fjerne behovet for grønne løgner, ved å legge kraftforsyning under demokratisk kontroll. Det er slett ikke håpløst, men endringene vil ikke komme av seg selv.

Slik gjennomgår den høflige, konfliktsky forbrukeren en forandring i løpet av filmen. I den fredfylte scenen, der de to filmskaperne reiser med tog, begynner forbrukeren å diskutere frykten for endringer, og konkluderer med at folk må bli villige til å gjøre forandringer, ellers skjer det ingen ting. Her ser vi at strukturen – det å plassere de to filmskaperne i ulike motstridende roller – gjorde det mulig å presentere kritiske tanker fra forskjellige perspektiver, vise behovet for å være altomfattende, hanskes med tvil og frykt og motargumenter. Filmen tilbyr en mer håndfast løsning på slutten, men etter denne kritikerens mening er den viktigste innsikten The Green Lie gir, at uansett løsning, må den være vidtfavnende.

The Green Lie er en utmerket dokumentar, og dessuten en betimelig advarsel til de opplyste forbrukerne i den vestlige verden, de som gjerne vil beskytte vår felles planet, men som ofte skader den uten å vite det. Fins det noe slikt som etisk forbruk? Eller må vi, om vi ønsker å slutte å skade jorden, gi fullstendig avkall på konsumismen?

---
DEL