En 3. vei for vår tid

■ Vi står overfor en skjebnetid: Norge deltar i terrorkrigen på niende året. Nordpolen smelter. Ordskiftet hardner til.

■ Når de ekstreme motpoler støter sammen, trengs et tredje alternativ. En motvekt til fundamentalistenes kamp. En globalt orientert vei ut av uføret.

■ Våre mentale verdenskart må endres. Her er et utkast til hvordan vi kan gjøre det.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

«Samtidig må det fra første stund være klart at meningsbrytningen tar sikte på en snarlig avklaring og en positiv, konkret målsetting – ikke på bekjennelser om at vi er imot.» (Fra første leder i Ny Tids forløper, Orientering, 19.2.1953, skrevet av redaktør Sigurd Evensmo).

Aktualisering. Hvorfor? Og hvorfor nå?

Disse to spørsmål er blitt stilt etter at vi sist uke tok til orde for å gjenopplive ideen om en tredje vei i politikken og verdensanskuelsen: Også kalt et tredje standpunkt. En ny, felles plattform for fri, radikal og liberal debattdrøfting.

Kjenner vi vår tid og havets skyllende bølgegang rett, er det mest sannsynlig at disse ord bare vil bli skrift i sand. Her ligger det ingen «sensasjonelle patentløsninger i kofferten», som det het i sin tid. Disse sandens ord er derfor først og fremst utkast. Forslag til videre drøfting.

Dette er mest å regne som kjetterske tanker i overbevisningens æra. Et annet alternativ, en forsøksvis motkraftrøst, til den konsensusforståelsen som har hjemsøkt vårt land.

Så til det første spørsmål: Hvorfor?

Jo, fordi det trengs et alternativ til de dogmatiske standpunkter – disse bastante stillingsposter der det skytes fra skyttergravene, noe som gjør at ordskiftet i praksis gjøres til ekstremistenes slagmark. Fordi de søkende spørsmålene i dagens debatter som regel blir borte i skuddrøyken. Fordi de radikalt annerledes perspektivene – inkludert henvisning til faktiske forhold som river grunnen under hele skyttergravskrigen – blir det første offer. Fordi vi ikke trenger nye runder med «er du med oss eller mot oss»-spørsmål: Ikke nå, ikke denne gangen, ikke etter alt det vi allerede har vært gjennom.

Hvorfor et tredje standpunkt? Jo, fordi vi i dag har et debattklima der de konstruktive løsningsforslagene blir sett på og omtalt som et svakhetstegn, ikke som en styrke eller som det mest ønskede mål. Muligens fordi løsninger svekker ytterligere konfrontasjon, noe mange har noe å tape på. Det er nemlig kostbart å skape løsninger, for det betyr å kunne gi av seg selv – søke dialog, forslag, kompromisser.

Inn i vår tid

Derfor ønsker søker vi en tredje vei: For å gå inn i vår tid. For å ta tyren ved hornene, drøfte tidens brennende spørsmål. Vise at det finnes standpunkter som ønsker å ryste i de rådende debatters grunnvoller. Slik ønsker vi å uttrykke en opposisjonell holdning til sentrale deler av stormaktspolitikken, som vårt land er en del av, samt til «vårt eget lands utviklings de siste årene» (leder i Orientering 19.2.53).

Et tredje standpunkt innebærer ikke ufarlige kompromisser eller mellomposisjoner. Heller betyr det å søke de radikale, globalt orienterte tanker som kan utfordre den nasjonale konsensusen. Og å stille ubehagelige spørsmål ved de vedtatte sannheter. Eller som det het her i avisa for 53 år siden: «La oss våge å innta upopulære mellomstandpunkter og kjempe for dem.» (Orienterings leder nr. 19, 1956)

Denne kampen, dette såkalte «andre slags mot», er ikke først og fremst en konfronterende kamp. Nå som før tar vi «ikke sikte på å splitte, men på å samle» (Orienterings prøvenummer). Derfor er dette ikke så mye en kamp mot, som en kamp for: Et innstendig ønske om å holde fram en udogmatisk erklæring som viser at en annen forestillingsverden er mulig. Fordi vi har et håp om at våre etterkommere kan vokse i opp i et mer balansert og mindre konfliktorientert samfunn enn vårt eget.

Men dette vil også kreve å stå opp mot fundamentalistenes motpoler. Som for fem tiår siden handler det om å være kritisk til de ideologiske stormakter som nå råder grunnen: De som er sentrert rundt troen på at «sivilisasjonenes sammenstøt» er mulig, siden man tar for gitt den mytologiske påstanden om at det finnes ulike, distinkte menneskelige sivilisasjoner. I en slik tid er det maktpåliggende hele tiden å vise tvilere, fritenkere og humanister at det finnes et alternativ – en farbar vei hvor et tredje standpunkt er bærende:

«Det krever en klar tanke, og en vilje til å tale hysteriet midt imot. Det krever et mot til å arbeide med innsikt for fred og humanitet, midt i denne tidens tanketomme, følelsesløse drift mot en ny verdenskrig» (56/19).

Isbryte en åpen råk

For å motvirke at populistiske følelser blir for styrende, trenger vi både meninger og mål: Vi behøver «beredskapskunnskap» for å vise at de ulike verdensforestillingene er nettopp dét: forestillinger. En annen verdenshistorie er mulig. Fortida er nemlig ikke slik den så ofte blir presentert, preget som vi ennå er av den imperialismen, kolonialismen og okkupasjonstiden som har hjemsøkt vår verden.

Vi søker derfor en ny, allmenndannende, globalidéhistorisk tilnærming: En verdensanskuelse basert på nye funn fra fortidas mangfold. Med en slik beredskapskunnskap kan vi lettere gå videre til et globalt orientert verdifundament, basert på det å «respektere ytringsfrihet, rettssikkerhet og politisk demokrati» (tidl. red. Kjell Cordtsen i Orientering 13.8.75).

Det blåser nemlig kaldere vinder i Vest- Europa nå. Muligens er vi på vei inn i en ny, blånende istid. Da handler det om å våge å gå i front, bryte is for å holde en «åpen råk» for andre. Det handler om å stå for en kritisk og uavhengig linje, for slik å fortsette «å reise en fordomsfri debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» (Orienterings retningslinjer, vedtatt 28.1.53).

Til dette trenger vi nye stemmer inn i ordskiftet. Derfor er vi åpne for å se oss selv utenfra, slik resten av jordas befolkning gjør overfor oss. Slik kan vi bringe det beste fra verden inn til Norge: Søke kritisk inspirasjon fra forbilder ute, tilpasse det vår tid og vårt sted, lede oss inn på en ny vei, i en ny tid.

Slik kan vi på sikt igjen være stolte utad – ikke luske dukknakket rundt som nå, på grunn av en klimaødeleggende økonomi, en våpenproduserende krigsnasjon og et minoritetsaggressivt debattklima. Det handler om å ønske å bli del av en felles «global samvittighet». Ekte solidaritet trives tross alt best i åpne landskap, på enger frie for grensedragninger.

Nasjonalismen som fiende

Så til det andre spørsmål: Hvorfor akkurat nå?

Svaret ligger blant annet i dette: Fordi det er nå, høsten 2009, at det er blitt åpenbart at status quo ikke er godt nok. Vi bør snarere streve høyere. Ellers står vi i fare for å synke dypere. Og dét har verken vi eller våre etterkommere råd til.

De nærmeste årene står vi nemlig overfor en skjebnetid: Vi lever i terrorkrigens tidsalder. Under klimakatastrofens mulige harde himmel. Og i en presset kamp om de materielle goder, der majoritet lettere kan la seg friste gjøre syndebukker ut av minoriteter.

I den teknologiske, økonomiske og kommunikasjonsmessige sfære globaliseres og sammenknyttes verden riktignok som aldri før. Men nettopp derav kommer også motreaksjonen: ofte på det psykologiske, sosiale og politiske plan. Dette som gjør at stadig flere fristes av de hjemlige forhold, av de forlokkende nasjonalsentrerte løsninger for å trygge seg og sine. Derfor er det ikke gitt at vi går i retning av flere overnasjonale, globalsolidariske og kosmopolitiske løsninger utover i det 21. århundre. Det kan vel så gjerne bli «nasjonalismen» som vinner fram igjen. Denne ideologi som Bjørnstjerne Bjørnson kalte «den gamle romantikk i krigsrustning – den farligste fiende som moderne ånd nå har».

Derfor handler det om å stå opp for transnasjonale verdier. Å søke et tredje standpunkt som også kan forene på tvers av grenser, kontinenter og hav.

De globale utfordringene er større enn noensinne etter Den kalde krigens slutt. De praktiske og realpolitiske løsningene synes minste like langt unna som da ragnarokk truet som verst for fem tiår siden. Våre valg, i det minste valgene til de stormakter som er definert som såkalt allierte, kan få enorme konsekvenser.

Da handler det om, i det minste, å ha fått anledning til å ta inn over seg flest mulig perspektiver. Det handler om å få orientering i en ny tid. Denne nyorienteringen søker seg av natur utover egne og andres kunstige oppdelte skiller og grenser – de være seg av nasjonal, politisk eller kulturell art.

Et grenseløst tredje vei-prosjekt har som mål å kunne invitere til fellesskapstenkning utover de vante statsgrenser. Dette prosjektet er partinøytralt. Det er ikke lenger ett politisk parti, i det minste slik det ser ut i dag, som alene kan stå for de globale fellesskapsverdier og -løsninger vi ønsker å bringe til torgs.

10 bud for debatten

Dette handler heller ikke om venstre- eller høyreside lenger. De siste års utvikling har vist oss at det vidsynte perspektivet brytes, og følges, på begge sider av denne gamle oppdelingen av forgangne tiders tankegods. Dette globalradikale prosjektet handler mest om å ha et ønske, om å ha hjertet på rett side og hodet på rett plass. Derfor handler det kanskje mer om den vertikale aksen mellom det globale og det nasjonale, mer enn det gjør om den gamle, horisontale aksen mellom venstre og høyre. Det handler om spenne en større hvelving over vår tids mest brennende spørsmål.

Så til det andre spørsmålet: Hvorfor nå?

Fordi stortingsvalget 14. september la grunnlaget for den politikk som landet vil føre fram til høsten 2013. Mange motkraftrøster ble igjen utsatt for the silent killing, slik at parlamentet ikke lenger har en reell opposisjon når det gjelder helt fundamentale spørsmål:

Det finnes i dag ikke en parlamentarisk opposisjon til Den store Enigheten om en rekke grunnleggende spørsmål. Her er noen av dem, representert ved 10 bud for en bredere debatt:

1. Fortsatt militær prioritering i den norske Afghanistan-krigen, ledet av det atomvåpenbaserte Nato, med utgangspunkt i «en krigsinnstilling framfor en fredsinnstilling».

2. Fortsatt mål om oljestatens eksisens, som et grunnleggende premiss.

3. Fortsatt økonomisk vekst framfor solidarisk økning, kapitalsentrert utbytte framfor intellektuell vekst.

4. Fortsatt prioritering av ikke-bærekraftig samfunnstenkning framfor grønn og dypøkologisk inspirasjon.

5. Fortsatt opprettholdelse av et 35 år gammelt innvandringsforbud. Fortsatt vekt på en «streng og rettferdig» asylpolitikk, framfor en som er åpen og humanistisk.

6. Fortsatt prioritering av en patriarkalsk, majoritetssentrert nasjonalkultur framfor en inkluderende, minoritetsorientert globalkultur, hvori opptatt Norge, der mangfoldstanken ikke anses som ny, men som naturlig og århundrelang.

7. Fortsatt en nasjonalt låst debatt i enten ja eller nei til EU, uten stillingtagen til resten av verden.

8. Fortsatt statlig våpenproduksjon, fortsatt statlig våpensalg til krigførende land.

9. Fortsatt enighet om barns manglende rett til livssyns- og tankefrihet med den nye skoleloven.

10. Fortsatt enighet om én statskirke og statlig forrang til én asiatisk religionsform framfor andre livssyn, slik at utviklingen fram mot en sekulær og ikke-monarkisk stat forsinkes ytterligere. Alt dette, og lista kunne vært lenger, tas i dag for gitt av det norske storting. Dette er rammene for de 169 representantenes arbeid innenfor deres partiers programmer. Alt dette vil vi likevel utfordre.

Omrokere fiendebilder

I slike spørsmål har det de siste år vært de omforente, nasjonalsentrerte forlik som har vært parlamentets gjennomgangsmelodi. Ikke de dristige utfordringer og de nye, internasjonalt orienterte løsningsforslagene.

Derfor trengs det opposisjon til disse partiene: En konstant påminning om at det finnes noen der ute som ser annerledes på tingenes tilstand. Noen som tror at en annen forestillingsverden er mulig, noe som igjen lettere kan gjøre en mer solidarisk verden mulig i praksis.

Så til det andre spørsmålet: Hvorfor nå?

Fordi vi ser at også de fremadskuende og liberalradikale krefter på Stortinget ble svekket ved valget 14. september. I likhet med land over hele Europa – både i øst og i vest, i nord og i sør – er det nå mer populistiske løsninger som fenger. Det er nye og kraftigere høyrebølger som nå slår inn over våre strender. Også her trenges det et tredje alternativ. Ikke bare overfor de aggressive initiativtagerne, men også overfor de som svarer så hardt tilbake at motpolenes konfliktnivå eskaleres. Det er ikke økt hat mellom fløyene på venstre- og høyresiden vi nå trenger. Istedenfor i praksis å støtte ekstremister både fra arabiske land og ekstremister fra europeiske land, ved å godta deres påstander om ulikheter, trengs det å vise deres likheter:

Vise hvordan de begge trenger hverandres fiendebilder for å rettferdiggjøre sin eksistens. Vise at det finnes en tredje vei, østenfor vest, vestenfor øst.

Det er nå som på 50-tallet: «I denne svart- og hvitt-malingens tid» er det om ikke å «male de i øst som djevler og de i vest som engler – eller omvendt» (Orientering, prøveutgave).

Med en langsiktig innsats kan vi kanskje få vaksinert deler av de oppvoksende slekter mot vane- og gruppetenkning. Denne arven fra våre steinalderforeldre som det er så vondt for et postmoderne nettmenneske å kvitte seg med. Et tredje standpunkt mellom øst og vest handler først og fremst hardt om arbeid, om påståelighet og om troen på at det nytter.

USA ser til Europa

Men igjen: Hvorfor nå? Jo, blant annet fordi vi der ute nå øyner en verdensorden som står i fare for å bryte sammen. Åtte år er gått siden den grenseoverskridende terroren kom til De forente amerikanske stater. Åtte år er gått siden krigen/kampanjen mot terror startet. Men selv USAs generaler innrømmer at de har mindre kontroll nå enn tilbake i desember 2001.

Samtidig har det gått over åtte måneder siden president Barack Hussein Obama, Ny Tids andrekandidat etter De Grønnes Cynthia McKinney, tok over makten i Det hvite hus. Ikke overraskende møtes hans nye dialogiske framtoning med skepsis, spesielt hos opposisjonen i hjemlandet. Det er ikke lenger den knyttneveharde politikken utad som nå synes å prioriteres fra USAs president.

I det minste på det retoriske plan virker dette nå som en mer tredje vei-orientert tilnærming. Spørsmålet er hvor lenge det kan vare, før amerikanerne gir opp og vender tilbake til en mer konfronterende politikk. I en sådan stund har det en betydning hvilken vei Europa går, hvis man vil støtte USAs fredsorienterte krefter. Eller som det het for 56 år siden: «Hvert vesteuropeisk knefall for knyttnevepolitikken er et nederlag for det andre Amerika, mens et Europa som finner sin egen moderate kurs…. vil gi ny kraft til dem som skal føre Roosevelts verk videre» (leder 10.9.53).

Enn så lenge har det amerikanske valget gitt mer håp enn det norske. Mens den amerikanske presidenten åpner for debatt om den videre framdrift, er den norske regjeringen og det norske Stortinget blottet for tvil og tvisyn: Her er det den omforente enigheten om felles utenrikspolitikk som teller. Men det som trengs er snarere en ydmyk innrømmelse av at heller ikke norske politikere og militære har noen sensasjonell patentløsning klar for hva som vil skje med Afghanistan, og dermed store deler av verden, framover.

Kloden står og tipper nå. Og vippepunktet er Kabul. Situasjonen for de amerikanske soldatene ligner den som var i Vietnam for fire tiår siden. Og enn så lenge kan vi si som vi kunne sagt før:

Den militære veien er ikke farbar. Freden ankommer ikke med gevær. ■

---
DEL