Jordi Savall er antakelig den musikeren som har gjort mest for å bringe den tidlige iberiske musikken inn i den klassiske musikkens kanon. Få av dagens musikkelskere hadde hørt om Diego Ortiz, Alonso Mudarra eller José Marin før Savall og hans medspillere gav disse komponistene den oppmerksomheten de i høyeste grad fortjener. At verkene til franskmennene Sainte Colombe, Marin Marais og François Couperin nå er så kjente som de er, skyldes også i stor grad den musikkarkeologiske aktiviteten til Savall.
Økonomens mareritt
Savall, født i 1941 i Igualada, begynte sin spesialisering innen gammel musikk etter å ha utdannet seg til cellist ved musikkonservatoriet i Barcelona – han begynte i 1968 på det anerkjente Schola Cantorum Basiliensis i Sveits, hvor han siden 1973 har undervist. Sammen med kona, sopranen Montserrat Figueras, etablerte han i 1974 ensemblet Hespèrion XX (nå XXI), som fort opparbeidet seg stor anerkjennelse med et repertoar som spenner fra middelalder til barokk. I 1986 stiftet han vokalensemblet La Capella Reial de Catalunya for å framføre vokalmusikk fra før 1800, og i 1989 ble orkestret Le Concert des Nations dannet for å ta seg av klassisismen.
Savall er kjent for å insistere på å ta den tida han trenger når han gjør plateinnspillinger. Kanskje det var derfor han i 1998 startet sitt eget plateselskap, Alia Vox. Navnet er latin for “annen stemme”, og denne stemmen er musikerens – selskapet ble startet med den målsetning å sette utøvernes behov og ønsker i sentrum. På dette selskapet gir han ut plater der han følger sine egne visjoner og preferanser, og med et repertoar som kanskje er bedriftsøkonomens mareritt, men definitivt musikkelskerens drøm.
Det er en følelsesmessig ekthet og umiddelbarhet i Savalls tolkninger, og man får inntrykk av at instrumentene og den briljante handteringa av dem blir formidlere heller enn mål i seg selv – til tross for en ofte fargerik instrumentpark. Inntrykket av fargerikdom kommer også av Savalls opptatthet av å bevare et uensartet lydbilde – hvert instrument får klinge og høres, uten å underordnes én klangfarge. Dette gir framføringene et fysisk og humant preg.
Gjør musikken levende
Savalls tolkninger er av og til blitt karakterisert som for subjektive og manierte – særlig gjelder det dem av germansk musikk, som har et annet temperament enn den romanske. Jeg synes ikke at hans subjektivitet går ut over stilistiske eller estetiske rammer – heller finner jeg at den vitner om en musiker som oversetter partituret til et levende musikalsk materiale. Den eneste innspillinga jeg finner ham mindre enn ideell i, er Bachs gambesonater, hvor jeg synes spillet blir for lite stringent. Man får imidlertid ikke en mer funky versjon av Händels Water Music enn hans; og Le Concert des Nations’ innspilling av Beethovens Eroica-symfoni er en av de strammeste og mest majestetiske tolkningene som er gjort av dette “erketyske” verket. Disse to utgivelsene er dessuten noe av det beste Savall har gjort. I tillegg anbefaler jeg Hespèrion XXIs to eksepsjonelle innspillinger av elizabethansk consort-musikk, samt antologien Battaglie & Lamenti.
Alene og sammen med ensemblene har Savall gjort godt over 100 plateinnspillinger. Hans hittil største suksess er lydsporet til Alain Corneaus film Alle årets dager fra 1992, som omhandler forholdet mellom Marin Marais og Sainte Colombe. Han har fått mange priser og utmerkelser, blant annet av det franske kulturdepartementet.
Jordi Savall er en institusjon, en unik musiker hvis innsats for den tidlige musikken ikke kan overvurderes. Han har samarbeidet med de fleste av dagens fremste tidligmusikkspesialiserte musikere, hvorav mange har vært tilknyttet ensemblene hans.
På søndag og mandag spiller han i Oslo. Jeg akter ikke til å gå glipp av ham.
