Emosjonell kraft blant selvmedlidende supper


FILMFESTIVAL: Blant en del platt sentimentalitet under kortfilmfestivalen i Odense stakk Gustav Möllers avgangsfilm fra Den Danske Filmskole, I mørke, seg frem med sitt stiliserte portrett av en tvangsinnlagt kvinne.

Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 2015-09-16

Filmene til den berømte regissøren Stanley Kubrick har ofte blitt karakterisert som «kalde». Det kan være noe i den beskrivelsen, selv om den støter på problemer i møtet med filmer som Paths of Glory og Barry Lyndon. Men filmenes «kulde» er i så fall ikke temperaturen til et følelsesløst menneske. Om noe er det temperaturen til et interesseløst univers. Kubrick hadde ikke tid til sentimentalitet (bortsett fra i Fear and Desire), for han brydde seg så mye om mennesket at han var opptatt med å analysere noe ved tilværelsens faktum – og våre følelser i den.
Onsdag 26. august satt jeg på et torg i den danske byen Odense og så Kubricks 2001: En romodyssé (1968). Det var en befrielse etter å ha sett et par danske kortfilmer preget av retningsløs følelsesporno. Kubricks omfattende evolusjonsportrett bærer preg av det Susan Sontag, via Ortega y Gasset, kalte kunstens avhumanisering. Kunstverket trekker oss ut av et velkjent, menneskelig perspektiv, og ber oss reflektere og oppleve på nye premisser – bortenfor vår komfortable sentimentalitet.
Kunstverket tar ikke et skritt tilbake for å fjerne seg selv eller oss fra verden, sier Sontag, men for at vi skal se og tilnærme oss den på en ny måte. Dens distanserte perspektiv er ikke et mål i seg selv, bare et middel til en ny erfaring. I motsetning til en direkte følelsesappellerende kunst, som ofte spiller på vår personlige identifikasjon med fiktive karakterer, handler en distansert, reflekterende kunst om å utvinne en empati som «går veien gjennom intelligensen»; den lar oss støte mot en fremmedhet og en uferdighet i hvordan vi er, slik at vi kan komme til en ny forståelse, eller slite med noe vi ikke forstår, men som vi opplever i møtet med den. 2001: En romodyssé er en slik film par excellence.
På de fleste filmfestivaler finner du filmer av begge disse typene, og mange som ligger midt i mellom disse ytterpunktene (følelsesporno og avhumanisert kunst). Noe av det eiendommelige ved kortfilmfestivaler er at man kan havne på visninger der hele spennet gjennomleves på én og en halv time.

«Vær så snill å ta pillen frivillig,» kommanderer de ansatte, i det som fremstår som et meningsløst forsøk på å gi kvinnen en følelse av selvbestemmelse.

Den internasjonale kortfilmfestivalen i Odense (Odense International Film Festival) er intet unntak – selv om det var langt …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)