Emosjonell kraft blant selvmedlidende supper

FILMFESTIVAL: Blant en del platt sentimentalitet under kortfilmfestivalen i Odense stakk Gustav Möllers avgangsfilm fra Den Danske Filmskole, I mørke, seg frem med sitt stiliserte portrett av en tvangsinnlagt kvinne.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Filmene til den berømte regissøren Stanley Kubrick har ofte blitt karakterisert som «kalde». Det kan være noe i den beskrivelsen, selv om den støter på problemer i møtet med filmer som Paths of Glory og Barry Lyndon. Men filmenes «kulde» er i så fall ikke temperaturen til et følelsesløst menneske. Om noe er det temperaturen til et interesseløst univers. Kubrick hadde ikke tid til sentimentalitet (bortsett fra i Fear and Desire), for han brydde seg så mye om mennesket at han var opptatt med å analysere noe ved tilværelsens faktum – og våre følelser i den.
Onsdag 26. august satt jeg på et torg i den danske byen Odense og så Kubricks 2001: En romodyssé (1968). Det var en befrielse etter å ha sett et par danske kortfilmer preget av retningsløs følelsesporno. Kubricks omfattende evolusjonsportrett bærer preg av det Susan Sontag, via Ortega y Gasset, kalte kunstens avhumanisering. Kunstverket trekker oss ut av et velkjent, menneskelig perspektiv, og ber oss reflektere og oppleve på nye premisser – bortenfor vår komfortable sentimentalitet.
Kunstverket tar ikke et skritt tilbake for å fjerne seg selv eller oss fra verden, sier Sontag, men for at vi skal se og tilnærme oss den på en ny måte. Dens distanserte perspektiv er ikke et mål i seg selv, bare et middel til en ny erfaring. I motsetning til en direkte følelsesappellerende kunst, som ofte spiller på vår personlige identifikasjon med fiktive karakterer, handler en distansert, reflekterende kunst om å utvinne en empati som «går veien gjennom intelligensen»; den lar oss støte mot en fremmedhet og en uferdighet i hvordan vi er, slik at vi kan komme til en ny forståelse, eller slite med noe vi ikke forstår, men som vi opplever i møtet med den. 2001: En romodyssé er en slik film par excellence.
På de fleste filmfestivaler finner du filmer av begge disse typene, og mange som ligger midt i mellom disse ytterpunktene (følelsesporno og avhumanisert kunst). Noe av det eiendommelige ved kortfilmfestivaler er at man kan havne på visninger der hele spennet gjennomleves på én og en halv time.

«Vær så snill å ta pillen frivillig,» kommanderer de ansatte, i det som fremstår som et meningsløst forsøk på å gi kvinnen en følelse av selvbestemmelse.

Den internasjonale kortfilmfestivalen i Odense (Odense International Film Festival) er intet unntak – selv om det var langt mellom de helt store høydepunktene under årets visninger. Festivalen går for å være Danmarks eldste filmfestival, og feiret i år 40-årslag. Den har blitt avholdt 30 ganger over disse 40 årene, og hadde i begynnelsen det minneverdige navnet «Hans Christian Andersens Fairytale Film Festival».
Festivalen viser danske og internasjonale kortfilmer av ulike slag (fiksjon, dokumentar, animasjon), og tilbyr mange forskjellige arrangementer – paneldebatter, workshops, fokusprogrammer og seminarer. Alle saler var i nærheten av hverandre, og stemningen veldig avslappet. Dessuten var nesten alle visninger gratis for alle! Utevisningen av 2001: En romodyssé var et samarbeid med Cinemateket i København, og var én av flere langfilmer som ble vist i løpet av festivalen – deriblant Dr. Strangelove (1964), et annet mesterverk fra Kubrick.

I mørke. Av filmene i det danske konkurranseprogrammet (i alt 25 stykker) var det særlig én som skilte seg ut: I mørke (2015) av Gustav Möller. Den markerte seg også som en mer distansert, disiplinert og stilisert behandling av følelser enn mange av de andre filmene i programmet. Resultatet ble noe mer levende, virkningsfullt og sterkt. Og kanskje er det fordi en empati «som går veien gjennom intelligensen» har lettere for å inkludere en erfaring der man selv er delaktig; følelsene blir ikke påklistret av filmen, men utvunnet i møtet med den.
I mørke gir et konsentrert portrett av en kvinne som er tvangsinnlagt på en lukket psykiatrisk avdeling. Filmen har et «klinisk» preg som imiterer den systematiserte tvangen hovedpersonen utsettes for – det man i katalogen beskriver som «en overmagt så anonym som intetheden». Akkurat på dette punktet kan den minne om den siste filmen til John Carpenter, The Ward (2010), i en mer naturalistisk, dyster og mindre sjangerbestemt stilisert form.
De vide, rektangulære scopebildene fremhever de skarpe, rette, fastlåste linjene i veggene som holder kvinnen fanget. En uutslokkelig stillhet, lyden av ugjennomtrengelig glass, ukontrollerte skrik, upersonlige nøkler, stemmer som mektige skygger og tung pust som ikke kjenner seg selv igjen; det er som om det finnes en viss galskap både i og mellom disse veggene, som egentlig skal temme galskap. Arkitekturen er påtrengende umenneskelig, det er vanskelig å puste og tenke og handle fritt i den. Tankene stanger mot veggen, som fanger kvinnen inne i hennes uttrykksløse mørke.
Filmens form fremmaner i det hele tatt en fornemmelse av tvang – av å være tvangsinnlagt, og av eksistensiell ufrihet. Når kvinnen skriker og desperat motsetter seg å ta piller, er det tvangen hun stritter imot, og ikke de ansatte som sådan, ikke pillene i seg selv. «Vær så snill å ta pillen frivillig,» kommanderer de ansatte, i det som fremstår som et meningsløst forsøk på å gi kvinnen en følelse av selvbestemmelse. Filmen får en til å fornemme denne erfaringen av en situasjon der forhandling og valg ikke finnes; «fri vilje» er redusert til tvungen eller «frivillig» tvang.
I mørke føles ikke som et angrep på tvangsinnleggelse. Det er i det hele tatt ikke en didaktisk eller moralistisk film; det handler ikke i første omgang om hva som er rett eller galt, men om å skape en fornemmelse av den harde, ufrie virkeligheten som kanskje er nødvendig for noen mennesker, kanskje ikke. Filmen portretterer en eksistensiell situasjon med en disiplinert kunstnerisk formsans, som hevder seg som en av årets sterkeste danske sådan.

Selvmedlidenhet. Det var også andre (men mindre interessante) filmer under festivalen som tok for seg former for ufrihet i vår trygge velferdsstat, for eksempel Katusha (alkoholisme), Teenworld (patriarkat), Listen (familievold og kommunikasjonsvansker), Fallen Angels (kristen moral fordømmer lesbisk seksualitet), The Owl (handikap), Heaven (psykologiske sperrer) og Lukas & The Aspies (manglende spillerom for en gutt med Asperger). Sammen med de to sistnevnte var Ulaa Salims Vore Fædres Sønner blant de mest interessante av disse – et diktangrep på innvandringsfordommer.
Men mange av disse filmene forble kraftløse, og jeg tror det henger sammen med at de er for ivrige etter å skvise frem følelser fra publikum. Det er dette jeg tidligere siktet til med «følelsesporno» – man ivrer etter å trigge følelser hos seerne på en måte som gjør at man heller påprakker dem disse følelsene. Dette gjelder særlig filmer som Fallen Angels og Katusha (men også Allan 3000, The Owl og ikke minst den begredelige Ødeland): førstnevnte med sine ukritiske og ustanselige såpeopera-aktige nærbilder av gråtkvalt seksualitet, som deltar i karakterenes smerte uten å sette deltakelsen i et perspektiv; Katusha med sin innlatende sørgmodighet, som ber oss kjøpe dens sentimentalitet uten at vi har forstått noe som helst – uten at vi har rukket å kjenne noe som helst. Dette er filmer der følelsene og tankene man sitter med, ikke vokser ut av filmenes uttrykk og organisering, men trykkes på oss av et selvmedlidende kamera som tror det er nok å registrere fiktiv lidelse.

Distanse. Historier er ikke viktige i seg selv, og fiktive menneskeskjebner er ikke rørende i seg selv. Det er når det hele blir satt i et visst perspektiv det blir interessant. Kanskje flere følsomme filmskapere burde se nærmere på Kubricks «kulde», som i sin estetiske distanse til den representerte verden fremmaner tidligere uante følelser; nye følte perspektiver. Etter filmfestivalen i Odense sitter jeg igjen med inntrykket av at mange av de danske filmskaperne kunne tillatt seg en mer «avhumanisert» behandling av sitt materiale. Det er nettopp i sin formmessige distanse I mørke finner sin emosjonelle kraft. Den trekker meg ut av den sedvanlige medfølelsen – ikke for at jeg kjølig skal analysere, men for at jeg skal oppdage en ny empati.


Eidsaa Larsen er fast filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

---
DEL