Asbjørn Aarnes. Foto: Truls Lie
ASBJØRN AARNES / NY TID presenterer her et utdrag fra essayet Et lite portrett av Asbjørn Aarnes fra boken nevnt over.

Det er nærmest med skjelvende hånd jeg skriver disse linjene om Asbjørn Aarnes, ikke bare fordi han var den mest skjellsettende begivenheten i mitt liv som ung, men også fordi Asbjørn Aarnes for meg på sett og vis er «ugjensigelig», som han selv pleide å si om det poetiske fenomen som han hele sitt liv kretset om.

Asbjørn påpekte imidlertid selv at det var av største viktighet å kunne tale om det ‘ugjensigelige’ eller ‘uutsigelige’, så lenge man ikke forsøker mestrende å utsi det og holde det fast i et grep, men i stedet kretser om det, nærmer seg det med et språk som i sin tale omsorgsfullt forsøker å holde det frem mer enn det begripende forsøker å holde det fast.

Asbjørn Aarnes var, som han selv ofte ga uttrykk for, uferdig, underveis «svakt inkarnert», som han selv kunne si – og det var alltid tegn igjen å tyde, ting og hendelser som kanskje ville si ham noe, og rundt hjørnet var det kanskje et menneske som han aldri før hadde møtt, men som muligens ville forandre hans liv og kanskje få ham til å se noe som han før aldri hadde sett. På veien hadde han riktignok samlet seg om noen skjellsettende erfaringer og innsikter, og disse var for ham i en viss forstand absolutte – de hadde en klar evidens, selv om de paradoksalt nok hverken var dagklare eller evidente i cartesiansk forstand – men samtidig var disse erfaringene og innsiktene ikke den suverene bevissthets eiendommer, men knyttet til forskjellige former for tiltale, som talte til et annet organ enn erkjennelsens.

Skjellsettende erfaringer

Den første av disse skjellsettende erfaringene var det ugjensigeliges tiltale i poesien. Diktet sier seg selv, sa han gjerne, og det skapes ikke med ideer, men med ord, ord som møtes for å synge og som i denne ordsang betyr, uten at man helt forstår hvorfor de betyr eller hva de betyr.

En annen skjellsettende erfaring for Asbjørn var møtet med Franz Kafkas verk. Kafkas verden var for Asbjørn en verden av metafysisk uro, hvor man ikke er herre over sitt eget liv, og hvor beredskap og forberedelse intet makter overfor det uforutsette som griper inn i tilværelsen. Det var en verden hvor det kreves svar, men hvor man ikke får vite spørsmålet, hvor det gis tegn og vink, men ingen manual for å tyde dem, hvor det gis et mål, men ingen vei. Asbjørn var imidlertid ikke fremmed for Kafkas metafysiske uro, han kjente den til en viss grad selv, men uten kanskje å være klar over det, ante han samtidig allerede et fredens svar på denne uro, og dette svaret skulle bli en ny gjenkjennelsens overraskelse i det skjellsettende møtet med Emmanuel Levinas’ verk.

Da Asbjørn sent i livet støtte på Levinas’ filosofi, var det for ham intet mindre . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement

Abonnement kr 195 kvartal