Eminent film om 11. september

Endelig er den først fiksjonsfilmen om 11. september her. Heldigvis er det ikke blitt blockbuster, men en verdig og severdig collage som viser nye sider ved terrorangrepet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen begivenheter ryster verden så inngående at det tar lang tid før man forstår omfanget og de reelle konsekvensene av dem. Terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon for halvannet år siden var en slik begivenhet.

Det er skrevet tusenvis av spaltemeter om den. Om hatet mot USA og Vesten i muslimske land. Om kildene til dette hatet. Om krigen mot Taliban-regimet og den pågående krigen i Irak. Om hvor uforståelig amerikansk politikk er for oss europeere.

Men for ofte har perspektivet vært etnosentrisk. I strømmen av forklaringer og forsøk på konsekvensanalyser har enten Vestens eller «muslimenes» synsvinkel vært dominerende, eller den ene sidens forsøk på å forstå den andre.

For sjeldent har vi sett begge sider av saken, og aldri har vi sett flere enn to sider. Vi har ikke helt unnsluppet polariseringens fordummende kraft. Ikke i Bush og Blair sin retorikk. Ikke i Osamas, heller. Ikke engang i bøkene som tar sikte på å forklare oss hva som har skjedd og hvorfor det skjedde.

Angrepet den 11. september 2001 ligger som et bakteppe for amerikanernes utenrikspolitikk, og er en av flere forutsetninger for at de neokonservative har fått innflytelse i Washington, hevdes det. Så langt har vi kommet i forståelsen av terrorangrepets ettervirkninger. Men har vi spurt oss selv hvordan begivenheten ble forstått og lest av Afghanske skolebarn i en flyktningleir i Iran, av en eksilchilener i London eller av en japansk regissør, en latinamerikansk, en afrikansk?

Behovet for refleksjon har ikke blitt tilfredsstilt. Spørsmål om motiver og agendaer tårner seg opp. Det tar tid før man kan behandle spørsmål av en slik karakter i filmatisert fiksjon. Man må vokte seg for ikke å tråkke på ømme tær.

Multikultur

Det har regissørene bak 11.09.01 gjort på en ærverdig og severdig måte. Den første fiksjonsfilmen om katastrofen har kommet, og den viser mangfoldet i de følelsesmessige reaksjonene på katastrofen sett gjennom linsene til elleve filmteam fra elleve land og kulturer. 11.09.01, har blitt en collage av kortfilmer. Hver på elleve minutter, ni sekunder og ett bilde. Alle utført uten andre begrensninger enn et krav om å reflektere over tragedien i New York.

Resultatet har blitt variert. Fra det abstrakte filmspråket i Alejandro Gonzalea Inarritus glimt av fallende mennesker fra de brennende stål- og betongkolossene, til det nære og personlige i Claude Leluch’ skildring av et forhold som kollapser i den øredøvende stillheten noen kvartaler fra attentatet.

Mest av alt handler det likevel om å katastrofens betydning for menneskelivet – kontrastene mellom storpolitikken og hverdagen sett fra forskjellige kulturer. I Burkina Faso får en guttegjeng øye på Osama Bin Laden, og bestemmer seg for å fange ham og bruke løsepengene på medisiner til syke familiemedlemmer, naboer og bysbarn. I Iran forsøker en lærerinne å fortelle flyktningbarn hva som har skjedd, men barna forstår ingen større katastrofer enn at en mann har falt i den lokale brønnen og druknet. På barns vis spør de: «Lager Gud mennesker bare for å ødelegge dem? Ødelegger Gud mennesker bare for å kunne lage nye?» Temaet går igjen i en annen av kortfilmene: «Guds lys. Viser det vei eller gjør det oss blinde?» Og i en tredje: «Hellig krig er umulig!»

Definisjonsmakt

Temaene er mange, slik det nødvendigvis må bli i en kollektivfilm lagd med så frie tøyler. Det blir likevel aldri forvirrende. Enkeltbidragene kommuniserer med hverandre fordi de kretser om et så klart definert objekt.

Felles for flere av filmene er at de problematiserer språkbruk og definisjonsmakt i forbindelse med katastrofen. En stillferdig film fra Srebrenica – åstedet for Bosnia-krigens verste forbrytelse – minner oss om at ingen har monopol på lidelse eller lidelsesmyter. Verken amerikanerne som mistet sine nærmeste i WTC, eller arabere som leser Israels okkupasjon av Vestbredden og USAs okkupasjonskrig mot Irak som et nytt kapittel i sin kollektive lidelseshistorie.

Mira Nair, den indiske bidragsyteren, har valgt å legge handlingen til Manhattan. Hun forteller historien om familien til en ung muslim som urettmessig blir beskyldt for å stå i ledtog med terroristene. Hvorfor skulle han ellers forsvinne på mystisk vis? Det viser seg imidlertid at han tok seg til WTC og reddet flere før han selv døde i infernoet denne tirsdagsmorgenen. Skillet mellom helt og skurk er hårfint når samfunnet er lammet av skrekk og hevntørst gjennom prosessene som definerer, og delvis er drevet frem av media.

Amos Gitai, Israels fremste regissør, viser oss noe av det samme. I kaoset etter en selvmordsaksjon på en handlegate i Israel – en slags miniatyrutgave av 11. september – følger vi en journalist som febrilsk forsøker å få oversikt over situasjonen og komme på lufta. Hun blir imidlertid stoppet av redaksjonen, fordi det har skjedd noe større ute i verden – tidenes terrorangrep. Hennes historie blir uvesentlig forhold til dette, og det på tross av hennes oppkavede og sjokkpregede innsats.

Spenninger

Man kommer ikke unna at det også er spenninger og friksjon mellom filmene. Det styrker imidlertid budskapet: En insistering på at det ikke finnes enkle måter å fortolke verden på. Istedenfor å lukke diskursene og drive verden mot økte konflikter og økte kløfter mellom menneskene, forsøker 11.09.01 å vise at begivenheten kan tolkes på flere måter. Historien kan refortolkes på måter som gir oss handlingsrom. Slutten er ikke gitt. Det er ikke sikkert vi står ved avgrunnens rand. Det er opp til oss.

11.09.01 er med andre ord «motprogrammering». Den utfordrer tankemønstre som har festet seg i mange vestlige sinn, og som har vunnet hegemoni i USA. Den representerer de små fortellingene som står i motsetning til maktpolitikken, bombeflyene, soldatene og de skjulte agendaene. Men samtidig forsøker den å historisere begivenhetene – uten å relativisere dem – og klarer det ved å spille på, og vise til, andre historiske hendelser. Briten Ken Loach forteller historien om en annen tirsdag tidlig i september. Eksilchileneren Pablo skriver et brev fra sin flyktningtilværelse i London til det amerikanske folket om kuppet mot Salvador Allende sensommeren 1973.

Shohei Imamura beskriver de menneskelige ettervirkningene av Hiroshima-bomben. «Han tålte ikke menneskenes ondskap. Derfor kunne han ikke lenger leve som menneske,» heter det om denne kortfilmens hovedfigur, en hjemvendt soldat som i postkrigspsykoser insisterer på å leve resten av livet som slange.

Det amerikanske blikket mangler

Dersom noe skal innvendes, er det at filmen ikke tematiserer det amerikanske raseriet og den amerikanske frykten direkte. Hele spekteret av ulike erfaringer og forståelser av det som skjedde kan man ikke vente seg av en slik film, men at det ikke er spor av denne typen fortolkning er synd. En slik fortolking må tross alt sees på som ganske sentral dersom man vil forstå det som skjer. På den andre siden stiller filmen et betimelig spørsmål på dette punktet: Hvor reell er det skapte bildet av et samfunn i kollektiv paranoia og heseblesende hevntørst egentlig?

Flere av filmene er lagt til New York. Meksikaneren Inarritu viser desperasjonen og lidelsene i minuttene før tårnene raste sammen. Nair viser situasjonen til de muslimske minoritetene i millionbyen. Både Leluch og Sean Penn viser nære små ting som skjer samtidig og i randsonen av terrorangrepet.

Sean Penns film beskriver en gammel og ensom enkemann i en mørk leilighet på nedre Manhattan. Når tårnene faller, slipper solen atter igjennom til ham, og både blomsten i vinduskarmen og den gamle mannen får nye krefter. Det er et melankolsk og konsentrert poetisk uttrykk for hjelpeløshet og informasjonsmangel, men også for utopier og visjoner om noe bedre.

Sean Penns bidrag løfter 11.09.0, men er ikke alene om å være eminente bidrag i en vanskelig sjanger. Det hele er et intellektuelt, følelsesmessig og visuelt mesterverk. Så fjernt fra glatte Hollywood-produksjoner det er mulig å komme. Så fjernt fra den ufarlige og verdensfjerne filmen det mulig å befinne seg. Filmen er derimot nærme noe så sjeldent som filmkunst med et brennende aktuelt politisk tema.

---
DEL

Legg igjen et svar