Embedded i Klassekampen

Norske medier trenger færre krigssynsere som Bjørgulv Braanen og flere journalister innrullert i militæret.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Aslak Nore

Embedding – journalistikk der reporteren innrullerer seg militært hos en av partene i en væpnet konflikt – er en stadig kilde til kontrovers. I 2003 skrev for eksempel Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen en leder om VGs Irak-dekning: «Denne reportasjen er den siste i rekken av utallige stort oppslåtte saker om det amerikanske herrefolkets innmarsj i Irak, skrevet av to journalister, Harald Henden og Kim Riseth, som ikke bare er ’embedded’, men som daglig lar seg rævpule av den amerikanske krigsmakten.»

Metaforer fra kjønnslivet. Etter betydelig press måtte Braanen beklage sine uttalelser, men lite visste nok redaktøren om at han var inne på noe riktig – uttrykket «kuk i ræv» er nemlig en allmenn (om enn noe platt) beskrivelse av å gå eller ligge tett i forsvaret. Embedding har i det hele tatt en tendens til å pådra seg metaforer fra kjønnslivet blant kritikere. Reporteren er i seng med makta. Denne type journalistikk, hevdes det, undergraver reporterens troverdighet og gjør maktkritisk dekning av ofrenes lidelser umulig. Mer sofistikerte penner enn Braanen har forlengst omdøpt fenomenet inbedding.

Kritikken er verdt å ta på alvor. Jeg fulgte nylig de norske soldatene i Nord-Afghanistan, hvis resultat «Gud er norsk» er å finne i siste utgave av tidsskriftet Samtiden (nr. 4 2006). Embedding medfører ganske riktig å se verden fra pansrede kjøretøy og gjennom trange skyteskår. Som journalist underlagt militære styrker fulgte jeg i all hovedsak de gjeldende «Rules of Engagement». Jeg gikk i militær uniform, ørkenboots og ofte – hysj hysj – med våpen.

Den militære disiplin og korpsånd, institusjonens verdier og verdensbilde, vil ugjenkallelig skinne gjennom slike reportasjer. Samtidig måtte jeg skrive under på en avtale som ofte gir det militære rett til å lese gjennom og sensurere – angivelig for å ikke sette oppdragets sikkerhet og soldatenes liv i fare.

Det gode Norge. Embedding skriver seg også inn i en lang tradisjon der Vesten kan portrettere Resten med våre egne begreper, skape de fremmede i vårt eget bilde, gi vår egen lidelse monopol. Hvor urettferdig må ikke rekken av amerikanske Vietnamfilmer – om far og sønn Sheen som klager over de amerikanske soldatenes lidelser i klein voiceover – ha virket på en traumatisert landsby-vietnameser? En embedded journalist står overfor akkurat det samme etiske dilemmaet.

Og dette vil jeg ha mer av? Ja, faktisk. Vi er alle etnosentriske, enten vi innrømmer det eller ikke. Et tapt norsk liv berører oss på en annen måte enn en død afghaner. Dessuten: Den «kritiske» offentligheten flommer over av sterke meninger om krig og maktbruk – samtidig som kunnskapen om militære spørsmål er sørgelig fraværende. For eksempel: de norske soldatene i utenlandstjeneste har de siste årene blitt gjenstand for diverse negative medieoppslag, om hundedrap, sjåvinisme og rasistiske holdninger, et bilde som for mange har festet seg som selve sannheten om hvem soldatene er, og hva de står for. Soldatene umyndiggjøres til uvitende og hjelpeløse brikker i et stort og kynisk maktspill. Slik taler Det gode Norge, og deres fremste talsmann, Fritt Ord-vinner og embeddingskritiker Bjørgulv Braanen.

Meg bekjent har Braanen aldri skrevet noe spesifikt om norske soldater. Det er heller ikke nødvendig. Braanen trenger nemlig ikke detaljinnsikt om militære spørsmål, lokalkunnskap og rapporter fra bakkeplan for å skrive sine rasende og patosfylte lederartikler mot USA, imperialisme og vestlig krigføring generelt. For ham er det nok å skue ut av sitt kontor på Grønland for å vite hvordan verden henger sammen. Men om Braanens verdensbilde er koherent (slik er det med alle marxister), kan dette ikke sies om innholdet i hans artikler.

Atomvåpen til alle. Et blikk på Braanens ledere det siste året avslører både kunnskapsløshet og inkonsistens. Stort sett må Braanen omtales som en idealist i utenrikspolitiske spørsmål. Han ønsker en «annen verden» uten ekspansiv amerikansk imperialisme. Svært problematisk, men la gå i første omgang. Derfor er det med en viss forundring jeg plutselig ser Braanen forsvare Irans atomvåpenprogram ut i fra ideen om kjernefysiske våpen fungerer balanserende. Dette kan godt være riktig. Problemet er bare at argumentet er hardcore realisme! Når skriver derfor Braanen en leder – i tråd med nyrealisten Kenneth Waltz – der han argumenterer for at alle stater bør få atomvåpen for å skape global terrorbalanse? En annen verden er mulig, Braanen.

Redaktøren har, i rasende ordelag, angrepet Ny Tids egen Halvor F. Tretvoll for å «leke med ilden». Tretvolls synd? Han hadde beskrevet Euston-manifestet, et moderat politisk opprop Thorbjørn Jagland lett kunne skrevet under på, i positive vendinger. Og dette fra en mann som, skal vi ta konsekvensene av hans fastlåste ideologi på ordet, ville sørget for at de bosniske muslimene bodde i en Palestina-enklave i Sentral-Bosnia, et Kosovo etnisk renset for albanere og Taliban fremdeles satt ved makten i Afghanistan. Det finnes argumenter for å være mot de overnevnte intervensjonene. Men folk som i sitt enøyde hat mot «USA-imperialismen» i mange år har fungert som apologeter for verdens verste regimer og diktatorer bør være forsiktige med å beskylde andre for å leke med ilden.

Det samme gjelder Braanens forhold til Christopher Hitchens, Paul Berman og Bernard Kouchner, tre ledende representanter for pro-intervensjonfalangen av den globale venstresiden. Det er rimelig å hevde at de tre undervurderte sprengkraften i den amerikanskledede invasjonen av Irak. Om Braanen i det hele tatt har lest noe av dem (lederartiklene tyder ikke på det), unngår han konsekvent å ta stilling til den moralske kjernen i deres argumenter, som er følgende: Når kan hensynet til universelle menneskerettigheter overtrumfe statssuverenitetsprinsippet? I hvilken grad skal Vesten (og dermed USA) bruke militærmakt for å stoppe massakre og folkemord?

Slike prinsippdebatter er uviktig for Braanen, som heller ser det formålstjenelig å utdele «ideologiske papirhatter» (hans eget nedlatende begrep) som «Schachtmanitt» og «nykonservativ». Imens venter vi andre spent på Braanens retrospektive forsvar for å ikke gripe inn i Rwanda under folkemordet i 1994, som i tillegg til å ville ha reddet anslagsvis 800.000 menneskeliv, også ville fremmet amerikansk imperialisme og nyliberalisme i Sentral-Afrika.

Reis ut av landet. Hva ligger under Braanens krigssynsing? Uvitenhet, kunne vi konkludert med. Han har ikke lest nok om temaene (lesere av Klassekampens ledere vil finne forbausende mange referanser til danske Information og lite annet), like lite som han er i stand til å innta en

søkende og åpen, men samtidig prinsipiell holdning til vanskelige moralske dilemmaer. Og som vi vet: den kunnskapsløse blir bombastisk, fordømmende og – for å bruke et stadig mer brukt ord om det gamle AKP-organet – stemplende. Braanen er imidlertid god og nyansert på prinsippsaker som angår ytringsfrihet og mediekritikk. Hvorfor? Kanskje fordi han befinner seg midt oppe i slike problemstillinger til vanlig, og derfor må forholde seg aktivt til spørsmålene fra flere hold. Han er rett og slett embedded.

Jeg skylder leserne å nevne at jeg har bred erfaring som embedded journalist utover oppholdet i Afghanistan, nemlig i Braanens Klassekampen. Embedding er en underlig ting. Etter kun kort tid tillegger man seg holdningen, tenkemåten og stammespråket til institusjonen man følger. Og, etter å ha forsøkt begge deler, er jeg ikke et sekund i tvil om at virkeligheten man finner blant norske soldater i Afghanistan forekommer meg uendelig mye mer interessant enn den fastlåste verdensanskuelsen som daglig spilles ut i Klassekampens lederartikler. Heller enn å se verden fra sitt vindu mot bakgården i redaksjonslokalet, bør Braanen gjøre noe han knapt har gjort før – reise ut av landet, ned på bakken, og se verden fra bakkeplan. Lett militær pansring er nemlig å foretrekke fremfor den tunge ideologiske pansringen som beskytter Klassekampen HQ mot virkeligheten.

---
DEL

Legg igjen et svar