Eliter, filosofer og internasjonal fiskeriforvaltning

Stefan Snævárr ved Høgskolen i Lillehammer avlegger meg en liten visitt i Ny tid 18. november i anledning hans oppgjør med den «nordpolitiske eliten… av politikere, journalister, forskere og synsere som heier på Norge i nordområdene». Det er alltid hyggelig å nevnes blant eliten, men jeg aner et snev av beskhet i filosofens hilsen. Bakgrunnen […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Stefan Snævárr ved Høgskolen i Lillehammer avlegger meg en liten visitt i Ny tid 18. november i anledning hans oppgjør med den «nordpolitiske eliten… av politikere, journalister, forskere og synsere som heier på Norge i nordområdene». Det er alltid hyggelig å nevnes blant eliten, men jeg aner et snev av beskhet i filosofens hilsen. Bakgrunnen er en kronikk i Aftenposten hvor jeg diskuterte det pågående rovfisket i Barentshavet og påpekte at Vernesonen rundt Svalbard, hvor episoden med den russiske tråleren Elektron fant sted, ikke er «uttrykkelig anerkjent av de statene som driver fiske i området». Snævarr er så opprørt over dette at han anfører fire utropstegn og lar det underbygge påstanden om at den «nordpolitiske eliten» mener at nordmenn «har en guddommelig rett til å styre og stelle i området».

Folkerett er vanskelig også etter at man sluttet å påkalle guddommer som begrunnelse for myndighet. Grunnen til at jeg kvalifiserte «ikke anerkjent» med «uttrykkelig», er at andre stater som driver fiske rundt Svalbard i praksis – gjennom sin handling – aksepterer det meste av Norges myndighetsutøvelse i Vernesonen. De godtar forpliktelsen om å holde fisket innenfor de totalrammene som er satt for området. De avslutter fisket i et område når Kystvakten lukker det. Med unntak av Russland godtar de å rapportere sin fangst direkte til Norge – russerne gjør det via Den norsk-russiske fiskerikommissjonen. Ikke minst godtar de at norsk kystvakt jevnlig inspiserer fartøyene deres. Bare i 2004 ble utenlandske fartøyer inspisert 139 ganger, hvorav to ble oppbrakt; to spanjoler forøvrig.

Denne praktiske aksept har den viktige konsekvens at fartøyene i Vernesonen er underlagt et kontrollsystem som riktignok er mindre nærgående enn i norsk økonomisk sone – fordi terskelen for inngripen i praksis er høyere – men langt sterkere enn i Smutthullet, som ligger mer enn 200 mil fra land. Dette var avgjørende for at man fikk dokumentert et dramatisk overfiske på torsk i den nylig privatiserte russiske fiskerinæringen tidlig på 90-tallet; og det har spilt inn i avdekkingen av det enda større overfisket som er skjedd de siste 3-4 årene i ly av uregistrert omlasting. Den siste uka, med arrestasjonene utenfor Svalbard av spanske fartøyer mistenkt for ulovlig fiske av fredet blåkveite, har igjen vist hvor viktig det er at noen er tilstede på feltene og kikker fiskerne i kortene.

Så til det formelle: Motsatt av hva Snævarr later til å tro, er det bare Russland og Island blant de nesten 40 partshaverne i Svalbardtraktaten som åpent har bestridt Norges rett til å opprette en fiskerisone rundt øygruppen. Uttalelser fra Spania og EU denne uken kan tyde på at disse nå mener at Norge ikke har rett til arrestasjon og rettsforfølgelse – men disse uttalelsene er falt i en opphetet situasjon og det er for tidlig å gjøre opp status. Noen stater har tidligere reservert seg eller uttalt at Svalbardtraktatens begrensninger på norsk jurisdiksjon må gjelde også i dette området – blant annet kravet om likebehandling. En slik innvending gjelder ikke norsk myndighetsutøvelse men det forholdet at Vernesonen – som selv er ikke-diskriminerende og begrenset til fisk – er hjemlet i Loven om norsk økonomisk sone som tillater forskjellsbehandling kan komme til anvendelse for sokkelressurser. For ordens skyld: Ikke-diskriminering betyr ikke at alle partshavere skal ha like stor del av fangsten men at Norge må behandle like tilfeller likt. I internasjonal fiskeriforvaltning er det særlig to prinsipper som regulerer fordelingen av delte eller vandrende bestander – historisk fiske og sonetilhørighet. Disse prinsippene har også vært de viktigste i fordelingen av fiskerettigheter på torsken i Barentshavet.

Om Svalbardtraktatens bestemmelser ble gjort gjeldende for havområdet rundt Svalbard, ville ikke virkningene på fiskeriområdet vært særlig store i forhold til dagens situasjon. Traktaten gir Norge suverenitet over Svalbard, herunder regulerings- og kontrollmyndighet, og kravet om likebehandling er allerede iverksatt. Trolig ville Kystvakten kunne være mindre tilbakeholden i sin reaksjon på regelbrudd, noe som ville styrket forvaltningen som helhet.

Når det gjelder olje og gass, derimot, kunne de økonomiske virkningene bli svære om det gjøres drivverdige funn i området. Likebehandling ville bryte med den vanlige norske praksis å favorisere norske selskaper i blokktildelinger ut fra industripolitiske hensyn. Dertil ville en annen av Svalbardtraktatens begrensninger slå inn: Norge skal avstå fra skattlegging av virksomhet på Svalbard utover det som trengs for å administrere øygruppen. Spørsmålet om hvor langt ut fra land disse begrensningene strekker seg, vil kort sagt kunne få stor betydning for kakefordelingen mellom norske og utenlandske oljeselskaper og den norske stat.

Derfor er det pussig at Snævarr kaller det mistenkeliggjøring når norske journalister peker på økonomiske motiver som mulig forklaring på at enkelte vestlige partshavere har vært lunkne til Vernesonen. Som statsviter er jeg verken overrasket eller spesielt indignert over at stater – i dette tilfellet Norge og andre land med interesse i olje- og gassvirksomhet – antas å skjele til hvordan de berøres økonomisk når de utformer sine posisjoner om jurisdiksjon. Forklaringsbyrden hviler snarere på den som vil hevde det motsatte.

Svalbardtraktatens eventuelle plass i rettsgrunnlaget for ressursforvaltning i havet rundt øygruppen er noe lærde strides om. Norges fremste eksperter på spørsmålet, professorene Fleischer og Ulfstein, har kommet til ganske ulike konklusjoner. Mitt anliggende i kronikken var verken å framlegge eller å veie de ulike argumentene som kan føres for det ene eller det annet syn. Jeg bare påpekte det enkle faktum at Vernesonen ikke er «uttrykkelig anerkjent» av andre stater som driver fiske i området og at dette har betydning for forvaltningen av torsken i nord.

Olav Schram Stokke er statsviter og seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

---
DEL

Legg igjen et svar