Eliteliberalisme + massenasjonalisme = sant

For statsviter Jean François Bayart er globalisering og utvikling av nasjonal identitet komplementære prosesser.

Hansen har doktorgrad i afrikansk historie.

L’impasse nationale-libérale. Globalisation et repli identitaire

Jean François Bayart

La Découverte

Frankrike

Alle som har vært interessert i afrikansk politikk en stund, har hørt om Jean François Bayart. Da den franske statsviteren ga ut en engelsk versjon av sin L’État en Afrique (1989) – The State in Africa – i 1993, ble den raskt en klassiker. Alle som studerte noe som handlet om politikk i ett eller annet afrikansk land, leste Bayart, selv om hans empiri i all hovedsak var hentet fra hans doktorgradsavhandling om staten i Kamerun fra 1979. Da var han en 29 år gammel ukjent fransk statsviter; nå er han 67 og kan se tilbake på en lang karriere som forsker, foreleser og fagforfatter. I dag har han fortsatt forskerstillinger både i Rabat, Paris og Genève.

Bayart har arbeidet i flere afrikanske land, men har de siste årene vært mer opptatt av Maghreb (Nord-Afrika vest for Nilen og nord for Sahara), Midtøsten og Europa enn av Afrika sør for Sahara. Han er fortsatt opptatt av staten og dens rolle og identitet under globaliseringens påvirkning.

Illegitim gjeld. I L’impasse nationale-libérale viser Bayart at det ikke bare er den afrikanske staten han kan analysere med sikkerhet (kritikere av ham vil si skråsikkerhet). Med stor selvfølgelighet viser Bayart til mer eller mindre kjente historiske hendelser i Asia, Afrika og Europa for å forklare bakteppene til staters ideologier og identiteter i dag. I bokens første del vier han mye plass til Frankrikes krigføring og intervenering, «dømt til å mislykkes» (perdues d’avances), som han sier, i Afghanistan, Irak, Libya og i Sahel (Mali, Niger, Tsjad). Han forklarer hvorfor fransk utenrikspolitikk de siste 40 årene – minst – har vært sterkt medvirkende til statskrisene så vel som islamistiske opprør og separatistbevegelser. Frankrike påførte landene i Sahel-beltet allerede på 1970- tallet illegitim gjeld til ved å låne diktatoriske statsledere store beløp som befolkningen ble ansvarlige for å tilbakebetale. Når de ikke klarte dette, påtvang Frankrike (og Vesten) utover på 1980-tallet landene å liberalisere økonomiene og kutte offentlige utgifter. Dette førte til at de fattige fikk enda færre muligheter; dårligere helsetilbud og kutt i lønninger og skoletilbud, samtidig som eliten profiterte på privatiseringene ved å investere i infrastruktur og statlige selskaper.

Ikke for alle. Denne ytterligere marginaliseringen førte til at flere fattige ønsket å emigrere fra Sahel-landene til Frankrike. Men da opprettet Europa Schengen-samarbeidet og stengte grensene i 1990. Folk fra Sahel fikk virkelig føle på kroppen at globaliseringens frie flyt ikke gjaldt dem. Bistandsvolumet sank, samtidig som færre kunne emigrere og sende penger hjem. Krisen forsterket seg på grunn av Frankrikes politikk. Landet gikk i bresjen for å bombe Gaddafi i februar 2011 – noe som ifølge Bayart gjør det umulig å forstå logikken i fransk utenrikspolitikk. Han navngir den profilerte filosofen Bernard-Henri Lévy som daværende president Sarkozys nyttige idiot for å legitimere intervensjonen i Libya, mens han spekulerer på om den egentlige grunnen var at Sarkozy hadde mottatt økonomisk støtte fra Gaddafi under presidentvalgkampen. Slike konspirasjonsteorier svekker etter min mening bokens seriøsitet som polemisk debattinnlegg i fransk utenrikspoli-
tikk.

Fransk utenrikspolitikk har vært sterkt medvirkende til statskriser og islamistiske opprør og separatistbevegelser.

Innforstått. Det at Bayart snakker like innforstått om Erdogan og Mac-
ron som om «Reza Zarrab» og «Ali Akbar Hachemi Rasandjani» muliggjør to måter å lese boken på: enten virkelig å studere den, finne ut hvem disse to er, google historiske hendelser og personer, konsultere verdenshistorien og lese videre i Bayarts bok. Alternativt skumme gjennom disse partiene og heller forsøke å få med seg hovedbudskapet – som boken så absolutt har: Den er et 230 siders personlig, polemisk og politisk essay hvor Bayart ønsker å endre den franske diskursen om staten, nasjonen og globaliseringen. I tråd med Fernand Braudel’s longue durée – å analysere historien med tanke på i at hendelser, strukturer og ideer har ulike endringstakter – øser Bayart ut sine synspunkter på verden i dag med utgangspunkt mange hundre år tilbake i tid.

Mens de rike drar alle fordeler av liberaliserte handelsgrenser, har de fattige visumnekt og ingen penger til å kjøpe billigere, men ennå altfor dyre varer for.

Selv om Bayart er selvskrevent medlem av den intellektuelle eliten i Frankrike, kan man provoseres av hans selvsikre stil. Få fotnoter og bombastiske utsagn om hvor feil mange andre fremstiller verden, gjør at provokasjonen tidvis nærmer seg irritasjon. Men Bayarts budskap er likevel interessant – det vitner hans mange medieopptredener, anmeldelser og intervjuer i franske aviser og ukepresse om etter at boken kom ut i mars i år.

Stat for eliten. Bayarts bærende idé er at globalisering og utvikling av nasjonal identitet er komplementære prosesser som forsterker hverandre og skaper synergier, og ikke, som mange tror, prosesser som går i hver sin retning. Verden er global for den rike eliten, mens den for massene er preget av økt nasjonalisme, mener han: Mens rikfolket beveger seg fritt og drar fordeler av liberaliserte handelsgrenser, har de fattige hverken lov til å bevege seg (visumnekt) eller penger til å dra fordeler av billige varer fra andre steder i verden (som fortsatt er altfor dyre).

De fattige forblir globaliseringens tapere jamfør illegal migrasjon, slavelønn og arbeidsløshet. Verdens eliter forstår situasjonen og frykter konsekvensene dersom de ubemidlede også skulle få del i globaliseringsgildet. Derfor stenger de rike landene dem ute fra fellesskapet og beskytter sine grenser og goder enda mer iherdig enn før. Det er her nasjonalstaten kommer inn: Staten blir en sterk beskytter av en nasjonal identitet som massene kan identifisere seg med, samtidig som den forhandler om bedre globale vilkår for nasjonalstatens eliteborgere. Det er denne politikken, ifølge Bayart, som har ført verden ut i den katastrofe vi nå kan ane konturene av.