Elementær forskningsjournalistikk

Er nettstedet forskning.no ledet av den amerikanske regjering i en systematisk kamp for å dysse ned klimaproblemene? Eller er Nina Dessau på bærtur?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Forstår vi Nina Dessau rett, er det å være kritisk til etablerte sannheter et brudd på elementære journalistiske prinsipper. I november brakte forskning.no en serie artikler som så med granskende blikk på etablert klimaforskning. Dessau skriver i Ny Tid den 20. desember at forskning.no dermed «ser bort fra de mest elementære prinsipper for forskningsformidling».

Redaksjonen ventet seg en dose gratis voksenopplæring, men dessverre: Utover vanlig drittslenging, har ikke statsviteren og sosialøkonomen Dessau noe å bidra med, rent faglig.

Dessau mener «folk bør kunne stole på at vitenskapen ikke er kjøpt, betalt eller manipulert av politiske, ideologiske eller kommersielle interesser».

Drøm videre, Dessau. Selvsagt burde folk kunne stole på vitenskapen – og i de fleste tilfeller kan vi det – men alt vi vet om forskningens historie, tilsier at den ikke er og heller aldri har vært, verdinøytral. Det til tross for Dessaus oppfatning om at «det var en gang en tid hvor selve navnet til et prestisjetungt universitet ga en minimumsgrad på seriøsitet – slik er det ikke lenger».

Selv om vitenskapen har et ideal om at dens resultater skal være nøytrale, objektive – fristilt fra tidens rådende ideologier og meningsstrømninger – gjenstår det triste faktum at forskere ikke bare er forskere, men også mennesker – slik har det alltid vært.

Et hett forskningsfelt

Det er ikke bestandig enkelt å se igjennom vitenskapens ideologiske tåke. På et felt så ferskt, usikkert og politisk varmt som klimaforskningen, er det antagelig flere enn Dessau som får de sedvanlige pavlovske reaksjoner ved ordene «Bush-regjeringen og olje- og kullindustrien». For en journalist er det viktig også å undersøke om det kan finnes andre interessenter med mulig dobbel agenda.

Det sprøytes inn store mengder forskningsmidler på klimafeltet – og vi kan nok ikke se bort fra at det er lettere å skaffe midler når man sier «vi vet at det går ad undas», enn når man sier «vi vet ikke helt hva som kommer til å skje». Miljøvernere har også sine interesser og fremgangsmåter som ikke alltid baserer seg på vitenskapelig metode.

Fordi forskningsfeltet danner grunnlag for en mengde viktige politiske avgjørelser, er det viktig å minne om at feltet er preget av stor usikkerhet. Hvis Dessau mener dette er «brudd på de mest elementære prinsipper for forskningsformidling», tror jeg hun holder seg med journalistiske idealer som er fundamentalt forskjellige fra mine.

Hockeykøllegrafen

Uansett – Dessau sparker beina under seg selv. Samtidig som hun avslører for oss at forskere både kan manipulere og bli manipulert, stoler hun blindt på det som serveres i en kommentar på forskning.no, skrevet av Pål Prestrud, direktør for CICERO, og Eystein Jansen, professor og direktør for Bjerknessenteret.

Dette er representanter for to av de viktigste institusjonene for klimaforskning i Norge. Om de har rett eller ikke, kan vi ikke vite før vi har undersøkt saken nærmere.

Prestrud og Jansen angriper en artikkel på forskning.no som forteller at hockeykøllegrafen, et av klimapolitikkens store mantraer, muligens er blitt diskreditert:

Grafen ble produsert av Michael Mann med flere i 1998, i forbindelse med IPCCs tredje klimarapport og satte det meste av det foregående vitenskapelige arbeidet på området til side. Det ble presentert en helt ny fremstilling av klimavariasjonene de siste 1000 årene: Relativt flatt de første 900 årene, og så en dramatisk oppgang de siste 100 årene.

FN brukte forskningsrapporten til å erklære 1990-tallet for det varmeste tiåret, og 1998 som det varmeste året på 1000 år. Grafen er nå en gjenganger i de fleste offisielle dokumenter som handler om miljø og klima. Den brukes som en begrunnelse for at klimaet er i dramatisk endring, og at det sannsynligvis er menneskene som har skylda.

– Ikke reproduserbart

Derfor hevet vi våre øyenbryn når to kanadiske forskere i fjor publiserte en studie som konkluderer med at hockeykøllegrafen ikke er mulig å reprodusere – med Manns egne metoder.

Feilene i Manns studie er så alvorlige, at den ifølge Stephen McIntyre og Ross McKitrick ikke kan brukes til å sammenligne dagens klima med klimaet i tidligere århundrer. Påstandene om 1990-tallet som det varmeste tiåret, og 1998 som det varmeste året, er uten substans, mener de.

I undertegnedes hode ville det være brudd på «de mest elementære prinsipper for forskningsformidling» å ikke omtale noe så oppsiktsvekkende.

Dessau tviler på de to forskernes troverdighet. I motsetning til Mann, som ikke hadde frigitt sine bakgrunnsdata, og ikke var spesielt hjelpsom med å skaffe dem til veie når McIntyre og McKitrick ville se dem, har de vært helt åpne med sine data, og oppfordret andre til å gjennomgå dem kritisk.

De har blitt kritisert fordi de ikke er klimaforskere. De har kompetanse innen statistikk, metode og bruk av kildedata – og det er på disse fagfeltene de retter sin kritikk mot Mann.

Dette er en spennende historie, og ikke bare har forskning.no rett til å presentere slike saker – det er vår plikt å gjøre det, så leseren kan gjøre opp sin egen mening. En ting er sikkert: Det finnes ingen enkle svar.

Det er lov å tvile

Det er ikke lett å få øye på noen annen forklaring på hvorfor vår dekning av denne saken vurderes å være i strid med de mest elementære prinsipper for forskningsformidling, utover at Dessau rett og slett ikke liker at tvilen finnes, og at hun i hvert fall ikke liker å se den omtalt i mediene.

Vår mistanke styrkes, når Dessau deklarerer at det er på tide å rope stopp fordi forskning.no omtaler resultater fra astrofysikerne Willie Soon og Sallie Baliunas ved Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. Dette lukter det råttent av, mener Dessau, fordi Soon har gjort seg bemerket i «de brennhete politiske kamper rundt klimaspørsmålene».

Å gjøre seg bemerket på den ene side i debatten, stempler deg automatisk som uredelig? Hva så med debattantene på den andre siden?

Bør sjekke sine egne kilder

Dessau kritiserer også en artikkel på forskning.no om svenske forskere som mener det ikke finnes nok olje å brenne på jorda, til å oppfylle selv de minst pessimistiske fremtidsscenarioene fra FNs klimapanel.

Dessau hevder forskning.no ikke har sjekket kildene sine og at saken ikke fortjener omtale fordi det dreier seg om en mastergrad. Som nyhetsmedium er det faktisk vårt privilegium å vurdere om saken er interessant nok til å fortjene omtale.

Mange vil nok være uenige i resultatene de svenske forskerne presenterer, sikkert med gode grunner. Men hvis ingen har undersøkt dette tidligere, er det på tide å gjøre en grundig sjekk, før vi hisser oss enda mer opp over klimaets tragiske tilstand. Ikke minst burde FNs klimapanel undersøkt det, før de tegnet opp sine scenarier.

Hvis Dessau hadde klart å komme seg gjennom hele artikkelen hun retter sitt skyts mot, ville hun dessuten sett at den faktisk forteller leseren at det dreier seg om en mastergrad, og at mastergraden er ett av flere produkter fra en forskergruppe som er kritiske til Kyotoprotokollen. Vi navngir alle aktørene, og har laget lenker til forskningsgruppen, for lesere som vil sjekke selv.

Dette innebærer naturligvis at vi, i motsetning til Dessau, har sjekket kildene.

Det er lett å se at Dessaus antydninger om at forskning.no har brukt «nettsteder knyttet til amerikanske neo-konservative tenketanker» som eneste kilde, er helt på trynet.

Dersom Dessau fortsatt mener det var galt å omtale saken, bør hun også ta seg en prat med noen andre medier – for eksempel Aftenposten, New Scientist, CNN og Financial Times, som alle vurderte saken som interessant. At andre har skrevet om saken, garanterer selvsagt ikke nyhetsverdien.

Hovedpoenget her er at forskning.no presenterer artikler som kan skape debatt, sunn debatt, og det kommer vi til å fortsette med.

---
DEL

Legg igjen et svar