En høst mannen min og jeg var på den greske øya Sifnos, hørte jeg en dag en ung dame rope: «Elektra!» Ei lita jente på fem–seks år svarte spinkelt «ja» litt lenger oppe i veien. Hun stod klemt opp mot en bil. Ropet fikk meg til å tenke på den litterære Elektra, at hun er gestaltet så levende av Sofokles i dramaet, at hun kunne ha stått der i en gresk hverdag. Kokken i restauranten der vi spiste het Aristoteles. Han hadde geiter, og kanskje var det en del av hans flokk som stadig krysset veien, som snirklet seg rundt på øya i bratte heng. Fortid og nåtid, myte og hverdag, og tanken på hvordan de levde der, da og nå, blandet seg sammen. Hvordan levde denne lille Elektra i sin familie, kanskje i en åsside, i et langt mindre hus enn den litterære Elektra? Jeg stod der og håpte på at denne lille jenta bodde i en god atmosfære, i en åpen familie. Hva slags underliggende krefter levde hun i, var de gode, og hvordan taklet foreldrene forholdet til hverandre når det røynet på? Lille Elektra så ut som hun ville gjemme seg, gjøre seg usynlig, en stund. Elektra fra Sifnos ble min inngang til Elektra i det greske dramaet.
Hevnbehovet
I skuespillet har kong Agamemnon gått til krig mot Troja, et kongedømme på kysten av dagens Tyrkia, for den vakre Helena, kona til kongens bror, er blitt bortført av den trojanske prinsen Paris. Det står om gresk ære og om familien Atrevs ære. Flåten blir sammenkalt, men det er et skjær i sjøen: Kong Agamemnon har skutt en hellig hjort i jaktgudinnen Artemis’ hellige lund, og deretter skrytt av at han var en bedre jeger enn gudinnen. Han har gjort seg skyldig i hybris. Gudene straffer ham ved å la det bli vindstille. Flåten hans kommer ikke av flekken. En spåmann rår Agamemnon til å ofre datteren Ifigeneia til gudene, for å blidgjøre dem. Da han gjør det, kommer vinden. Krigen varer lenge. Aigistos, kongens betrodde venn, forfører dronningen hans, Klytaimnestra, mens kongen er borte. Da kong Agamemnon vender hjem som seierherre fra Troja, blir det stor fest. Æren er gjenopprettet. I vogna hans sitter den vakre kongsdatteren Kassandra. Klytaimnestra og Aigistos dreper kong Agamemnon, og Aigistos tar hans plass. Kongsdøtrene reagerer ulikt på farsdrapet. Krystotemis tilpasser seg, mens Elektra gjør motstand. Hun vil hevne mordet på faren.
Sofokles’ Elektra stiller spørsmålet: Hva er grunnlaget for vår rettsbevissthet? Er det behovet for hevn som driver oss, trangen til å straffe en som har ødelagt for oss? Er det sentrale å finne et sett regler å dømme etter, for ikke å havne i uløselige dilemmaer? Hvem er for eksempel mest skyldig av to mordere? Er det den som fysisk drepte offeret, den som ivret mest for å få offeret drept, eller er begge like skyldige? Tragedieforfatteren Sofokles har satt karakteren Elektra i en uløselig konflikt: Hvordan skal hun leve og handle i et hjem der både faren og moren hennes er mordere? Hva er det som gjelder i et slikt hjem? Hvorfor ville dramatikeren diskutere dette spørsmålet? Ville han at tilskuerne skulle renses for sine hevnbehov? For alle som er blitt nedverdiget, kjenner en rett til det, enten de er blitt mobbet på skolen, hengt ut i sosiale medier, i pressen eller i bøker, avvist hjemme eller utsatt for annen vold. Var det æresdrapene Sofokles ville kaste lys over?
Å måtte velge mellom mor og far, uten å kunne det, er kjent for den Elektra jeg
selv kjenner.
Handlingen begynner med at Elektras bror, Orestes, står foran palasset. Han er oppvokst i en annen bystat. Elektra fikk smuglet ham ut da faren ble drept, og slik reddet hun livet hans. Orestes vil hevne mordet på faren. Han har rådført seg med et orakel, som har gitt ham svaret: Gjør dåden alene! Mens han går for å ofre på farens grav, sender han tjeneren sin inn i palasset for å fortelle at Orestes er død, kastet ut av vogna si i fart under et hesteveddeløp i Delfi. Da Orestes hører Elektra gråte over hans død, skjønner han at hun er på lag med ham. Som Matias Skaard skriver i forordet til sin gjendiktning av Elektra: «Båe tvo stunda dei berre etter den dagen då dei kunne hemna far sin – etter gresk synsmåte var det deira heilage skyldnad.» Blodhevnen er datidens rettsregel. Orestes går inn i palasset og dreper moren sin og deretter farens morder, Aigistos, på samme plass som faren ble drept. Drapene er planlagt i detalj og utført på kynisk vis.
Sofokles versjon er den grimmeste av de tre dramatikerne som har behandlet temaet. Euripides lar de to kjenne anger og samvittighetsnag, Aiskylos lar borgernes domstol i Athen dømme Orestes, mens Sofokles, den versjonen jeg har tatt utgangspunkt i, lar Elektra og Orestes først og fremst bli ruinert moralsk.
Min Elektra
Å måtte velge mellom mor og far, uten å kunne det, er kjent for den Elektra jeg selv kjenner. Huset hun levde i, ble stadig en krigssone, drevet fram av farens sjalusi. Han sådde tvil om at Elektra var hans barn. Moren, som trodde på Guds miskunn, vendte det andre kinnet til, mens farens øverste instans var en politisk rettferdig orden. Når foreldrene krangla, glemte de at barnet var der. Elektra tålte ikke å se moren og faren i voldsscenene, hun stod bare og skalv da. På skolen likte hun seg, for der lærte hun å glemme, og der var det regler som skapte ro. Skolespråket, skjønte hun, kunne hun bruke til å betegne og til å argumentere med, men det sa ikke noe om det hun levde i. Skolespråket var et overflatespråk. Hun ville som den litterære Elektra vekk fra voldshjemmet. Da hun fjorten år gammel var flyttet på skoleinternat, besøkte hun foreldrene sjelden. Hun ville glemme og gå videre. Bilder fra farens aggresjon og morens fortvilelse fór ofte i henne. Hver gang hun så et hjelpeløst, språkløst menneske, kjente hun et stikk i hjertet. De var hennes folk. Hun skulle komme til å erfare at i glemselen satt det igjen rester, som trykket på.
I den arkaiske familiestrukturen er far familiens leder, enten det er på Sifnos eller i Norge. Han forsørger sine, blir kalt ut i krigen, kan bli politiker og, mer sjelden, kunstner. Denne pater familias har all makt, om han greier å ta del i samfunnet, gjøre sine plikter og styrer godt. Forvalter han sin lodd, får familiemedlemmene del i hans verdighet. Kvinner og døtre får identitet via ham eller via sin egen skjønnhet. Er han klok, får døtrene et rimelig godt gifte, et godt liv. Gjør han derimot feil, faller sønners og døtres anseelse i samfunnet. Det antikke samfunnet, som det norske på 1950-tallet, var og er bygd opp rundt familien. De øverste lederne overlot styringen av familien til far, og brydde seg lite om hva som skjedde i hjemmene. Familien var derfor i stor grad et lukket system. Lovene gjaldt utenfor hjemmet. Kvinner hadde få rettigheter, og mødre og døtre var å anse som en del av inventaret. De kunne styre kjøkkenet, men det økonomiske og juridiske hadde far hånd om. Derfor er det mange små Elektraer i det greske og det norske samfunnet, som vil kunne kjenne seg igjen i det voldsomme sinnet til hovedpersonen i skuespillet Elektra. Og er ikke grunnstrukturen i familien på mange måter den samme i dag? Det gir trygghet å bli ledet av en klok far, men hva skjer når familiens leder i stedet for å gi trygghet skaper et uforutsigbart, lukket rom, der barnet må avfinne seg med å bli hardt styrt, å se psykisk vold, kjenne redsel – og blir nektet å fortelle om det til andre voksne?
Elektra mister grepet
Hvor mange barn i dagens skilsmissefamilier kjenner ikke på denne følelsen at en ukjent har tatt pappas plass? De kan ha et underliggende barnslig hat til denne personen, men kan ikke uttrykke det, for de er avhengige av den nye, som mamma er blitt forelsket i. Eller den nye mammaen, en helt ukjent person, blir en de må like, enten de vil eller ikke.
Elektra i skuespillet godtar ikke sin nye stefar, for han har drept faren: «Lik fuglen som ungen vart rana ifrå; / eg klagar for all denne tyngjande sorgi, / her utanfor porten til fedreborgi. Koret av kvinner rår Elektra til å legge harmen i Zevs’ hender. Ved alle gudar, styr Dykk! / Trym no tunga, tak deg i vare.» Elektra hører, men er for nedslått til å ta imot råd. «I farsheimen gjeng eg ei stakkarsleg gjente / som alle kan hundsa med hånord og slag, / og synest i klædom ei farende fente / og fæler for føda frå dag og til dag.» Hun står brått lavere enn tjenerne i huset. Hun ser at Aigistos hykler. Han holder storslåtte fester til farens ære, mannen han kaldblodig har drept. Denne doble holdningen blir utålelig å leve i for Elektra, og hun spør korføreren i dramaet: «Korleis trur du vel det kjennest når eg ser / Aigistos sitja breid i far sin kongestol / og briska seg med bunad som han tok frå far; / og so – som husbond – hella offer-drikken ut / ved same åren der han ein gong myrda han.»
Sinnet buldrer i henne. Vi følger Elektra gjennom prosessen fra å være en ung uskyldig jente – en ung jente er uskyldig – til å bli en hard hevner. Sofokles viser at Elektra mister grepet fordi hun er for stolt til å ta inn over seg en ny virkelighet. Vi hører henne gråte over broren, som hun tror er død, ser gleden hennes da hun får høre at han likevel lever, til hun mister sin menneskelighet i den forstand at hun ikke lenger vil «kjenne seg selv», og egger broren til å ta livet av moren og morens elsker Aigistos. Fallet utløses når Orestes kjører sverdet i mora og Elektra roper: «Hogg på nytt so sant du kan!» Idet Aigistos, morens elsker, ber Orestes om å få si noen ord før han skal dø, bryter Elektra inn: «Nei, drep han straks! Sleng liket ut for hauk og ramn, / so kjem han slik i jordi som det høver best.»
Sjalusien har fått kraft, hevnen er fullført. Elektra er tvunget ut i frihet, men hva slags frihet? Hvilken rett har hun fått? Forholdene hun lever under, har forkvaklet personligheten hennes og hennes naturlige instinkter med hensyn til hva som er rett og galt. Idet Orestes og Elektra har fått drept farens mordere, moren og Aigistos, og skal feire at de har gjennomført dåden, faller moralen som hadde opprettholdt dem i grus. De skaper et kort fellesskap ved å samles om et felles egoistisk mål, å drepe farens mordere, men det de har påført seg selv, er en felles skyld for to nye mord. De får ikke til å dele mordet som en triumf. Mistenksomheten har allerede sneket seg inn mellom dem. Hvem er den andre som dreper sin egen mor? Sofokles peker på at menneskene ikke er til å stole på. De kan skifte mening, og blir fort styrt av sine følelser. Er ikke godt gjennomtenkte lover bedre å forholde seg til?
Karakteren Elektra er satt i en skrue-stikke. Stefaren Aigistos og moren har all makt over henne. Skammen over tapt ære, at andre ser på henne som stakkarslig, plager henne. Det er bare den døde pappaen som er ren, det er han som står for en rettferdig verden. Hver gang hun prøver å forstå seg selv, ender det med anklager om hva andre gjør mot henne. Hun ser seg selv som en latterliggjort person. De som før beundret henne, ser nå ned på henne. Hun vil vise dem at hun er handlekraftig, vil ut av maktesløsheten, som føles som et fengsel. Det er et før og etter ydmykelsen. Alt det fine som gjaldt før, har verdi for barnet, det som kom etter farens død, er verdiløst. Hun vil knuse motstanderen, fiendene, få oppreisning, bli så sterk og fri som hun kjente seg før fallet. Elektra er utstøtt, og folk nyter å se at rikmannsungen i huset Atrevs, som de før har kjent seg undertrykt av, faller.
Sofokles lar Elektra stenge for alle andre muligheter enn hevnen. Hun dras inn i en dødelig kraft, det står om livet hennes. Hvem kan hjelpe et ensomt barn med dets indre? Kan søsken hjelpe? Som vi ser, er søsknene ulike, én er blitt pragmatiker, én er et kongsemne, og Elektra er lidenskapelig opptatt av urett. Kjærlighet er en kime til konflikt mellom barn. Hvem fikk mest? Hvilke viktige ord har den døde faren sagt til hvem? Det enkleste er å stå sammen om noe negativt. Elektra husker farens skrik da han på seiersfesten fikk øksehogget og falt om, så at blodet hans rant ned på hellesteinene. Å måtte bære på et indre bilde av drapet på faren blir avgjørende for Elektra. Det blir for voldsomt for henne, det eter opp fornuft og språk.
Foreldrehjemmet i ruiner
I hvor stor grad er vi i vårt samfunn befridd for driftene som ødelegger menneskelig samhold? Blir vi, som den litterære Elektra, styrt av følelser? Hvor sterk er fornuften og viljen til det gode?
I dramaet Elektra viser Sofokles hva som skjer når et maktesløst barn hevner seg. Orestes, kronprinsen, er helt klar, det er hans rett og plikt å hevne mordet på faren. Elektras sørgelige tilstand styrker ham i at det er rett å gjøre det. Søsteren Krysotemis er pragmatiker, hun vil leve, mens Elektra ser det slik at hvis ikke moren og elskeren blir straffet for mordet på faren, er det ute med menneskers ærefrykt, og med respekt for loven. Elektra anklager moren for å smitte henne med ondskapsfull og skamløs oppførsel. Stygt avler stygt, som det står. Moren på sin side holder ikke ut å høre at Elektra sørger og klager. Hun vil kvitte seg med problembarnet, gravlegge henne levende i en hule utenfor bygrensa. Hvorfor vil hun det? Moren drømmer stadig at Agamemnon står opp av graven og legger seg i senga de før delte, og synet av Elektra påkaller disse samvittighetskvalene. Det er en indre forvitring som foregår i huset Atrevs. Hevnen driver gjennom familien og legger alt øde.
Sjalusien har fått kraft, hevnen er fullført. Elektra er tvunget ut i frihet, men hva slags
frihet?
For min Elektra gikk årene. En regntung kveld lå foreldrehjemmet i ruiner. Faren hadde skutt moren og så seg selv. Han hadde mistet besinnelsen, anklagd seg selv inne i skogholtet et par timer, og deretter dømt seg selv til selvutslettelse. De fant sporene til faren i høstskogen og løv i gangen, der han lå skutt, med børsa mot seg. Elektra skalv igjen og mistet varmen. Språket ble til noen få gjentagende setninger. Gråten kom, over morderen, som hadde sett på moren som et objekt han kunne handle med, over moren, som ikke kom seg vekk fra ham, over farens selvmord, og over at hun var datteren. Elektra ble svimmel og søvnløs.
En dag hun bladde i en bunke med kilder til en universitetsoppgave, fanget noen notater oppmerksomheten hennes. De var puttet innimellom de hvite arkene. Det var hennes håndskrift, men de virket helt fremmede. Ordene som stod der, var fylt av erfaring og smerte. Har jeg skrevet dette? Hun ba den unge datteren lese det, og hun sa mamma, det var fint. Langsomt grodde glemselsspråket fram. Elektra kjente det negatives kraft, men spurte seg, om hun hadde ønsket å hevne lidelsen hun var påført, hvem skulle hun utført den hevnakten overfor? Faren hadde hevnet seg på seg selv, tatt ifra henne voldsspråket også, før han fór. Det destruktive universet hun hadde levd i, var kommet helt opp til overflaten.
Tragediens lov
Sjalusi, hat og kjærlighet kan bli et farlig brygg. Begjær kan lett flytte fra den ene til den andre, kan til og med næres av avvisning, men en dyp relasjon, preget av avhengighet, har andre lover. Når mor river relasjonene i huset i filler og velger barna vekk for en ny mann, settes alt i spill. Elektra kan tåle at moren hissa til drap på faren, men ikke at morderen har tatt farens plass. Hun vil gjenopprette balansen i huset. At andre ser på henne som en taper, holder hun ikke ut. Idet reglene i familien ble brutt, ble prinsessa alminnelig, og det vil ikke denne prinsessa være. Når familielovene settes i spill, blir hele huset styrt av mimetisk begjær. Elektra greier ikke logisk forsvare at faren ofra søsteren, hun sier bare at gudene krevde det, og at de står over loven. Dramatikeren peker på at det er ingenting som stagger ødeleggelsesdriften i familien når det første mordet er begått. Ingen av familiemedlemmene overlever moralsk, heller ikke den passive Krysotemis, som ikke vil besudles av hendelsene. At helten, Elektras far, handler galt, fører til alles fall. Det er tragediens lov. Elektra ender som morder, og forsvarer retten til å drepe for å gjenopprette familieæren.
Dramatikeren Sofokles’ mål er at tilskuerne, etter at de har sett dramaet, skal gå hjem og diskutere samfunnets behov for allmenne lover. Skal samfunnet lage lover som skal gjelde for alle, eller skal den enkelte familien ta loven i sin egen hånd?
Sofokles’ tragedie viser på flere vis at det blir umulig for Elektra, som er sannhetssøkende, å se på morderne hun lever med, som kjære medmennesker og familiemedlemmer. Hun kjølner, begynner å se på dem som objekter hun kan handle med. Målet er godt, hun vil gjenopprette en moralsk standard, men fordi hun sitter fast i følelsene sine, ser hun ikke utover sitt eget hat, og den rettferdige straffen hun drømmer om, blir umulig. Hun vil handle, men kan bare egge broren til handling. Hun kopierer familiens underliggende destruktive univers ved sitt hissende språk, men ser ikke at slik blir hun ødelagt som menneske. Hun vil forbindes med den mektige, den seirende krigsherren, pappaen, som gjenopprettet den greske æren, men det er her dramatikeren lar karakteren Elektra ta feil: Pappaen er ikke lenger sterk, det er minnet hennes om ham som er sterkt. Pappaen er nedkjempet, drept, som følge av sitt hovmod overfor jaktgudinnen, og siden begår han feilene, ofrer datteren, nedverdiger dronningen, som fører til hans fall. Han vinner på slagmarka, får en kortvarig ære, og så er tragediens lov at helten må bøte med livet. Elektra er helt ute av stand til å gjenopprette heltens ære og derved sin egen. Tidene har skiftet, regimet er allerede et annet. Hennes rettsfølelse stemmer ikke overens med den som rår i staten, som nå styres av Aigistos.
Å rense seg for hevnbehov
På samme måte som rettssalene våre er gjennomsyret av et underliggende behov for å gjenopprette en balanse, dette at morderen, tyven skal straffes i alles påhør, sysler litteraturen med de samme spørsmålene.
Et dikterisk verk avspeiler tiden det er skrevet i. De greske dramatikerne fikk tilskuerne i tale ved å stille spørsmål som angikk dem. Dramatiseringen av et tema på scenen kunne diskuteres og vurderes sammen med andre. Dramatikerne brukte familien, den strukturen alle levde i, slik Shakespeare og Ibsen senere gjør, til å avspeile samfunnet. I verk som Orestien er det meningen at leseren og tilskueren skal gjenkjenne sine hevnbehov, og rense seg for dem. I det samfunnet endret seg, fikk også gudene en annen funksjon. Den greske antikkens hevngudinner fikk ved overgangen til rettsstaten en ny rolle, de ble symboler på å vokte loven.
I Romerriket ble ærekrenkede smededikt dyrket. De hadde til hensikt å nedverdige en navngitt politiker, en kjæreste, en gruppe, som dikteren ville ha sagt noe fælt om, for å vise fram samfunnsstrukturen i lite format, slik Juvenalis, Horats og Catullus gjør. De romerske spottedikternes optimale suksess ville være om objektet begikk selvmord, en straff herskerne den gang kunne dømme et menneske til. Var hard nedverdigelse en straffemetode?
Dantes hevnbehov
I Den guddommelige komedien av Dante Alighieri navngir forfatteren sine politiske motstandere fra maktkamper i Firenze, som han har plassert i helvetet for svik han mener de har gjort seg skyldig i. Dante vandrer rundt dem som han har fordømt, sammen med dikteren Vergil, som er Dantes veiviser i ti sirkler der nede, og han nyter å se at fiendene hans der pines på verste vis. Han spør dem om deres familiebakgrunn og bosted, for å forsikre seg om at de er de rette, som om han er dommeren over deres liv, de må stå til rette for ham, forfatteren, de som hindret hans politiske fremgang i bystaten Firenze, som han ble forvist fra. Dantes hevnbehov har en forhistorie. De han tar for seg i Den guddommelige komediens helvete, er de som var hans motstandere i de politiske maktkampene i Firenze. Motstanderne ikke bare hindret ham i å seire, men dømte ham faktisk til døden for svik og bedrag. Smerten før det absolutte hevnbehovet står det ingenting om i Den guddommelige komedien. Skuffelsen, følelsen av nederlag, endelig å måtte gi opp politikerdrømmen, tapet av egen og familiens ære, og ikke minst en varig atskillelse fra dem etter eksilet, står usagt, men alt er der som en underliggende kraft. Det er de andre som hindrer Dante i å stige fram som politisk maktutøver, og som til slutt sender ham i eksil og gjør ham til forfatter, for det er der, i eksilet, han skriver storverket sitt. Helvetet er det jordiske livet, selv om det er satt i scene etter dette livet, jordelivet, hvor han kjemper med nebb og klør, om å gjenvinne følelsen av makt. Purgatoriet er ettertanken over de nedrige handlinger han har gjort, og som han vil renses for, og paradiset er lengselen mot en tilstand der alt det stygge er opphevet, der det fins en god, styrende kraft, og der det fins kjærlighet og skjønnhet. Beatrice, hans muse i himmelsfærene, får han til sist skue der oppe og høre stemmen til, forøvrig en streng dame, men alt er skildret som en uvirkelig drøm. Det er hevnen og purgatoriet, behovet for renselse, vi husker i verket.
Unge, religiøse terrorister
Den litterære Elektras lojalitet til en abstrakt gudelignende farsskikkelse som rår over familie- og samfunnsloven, ligner på den tilstanden unge, religiøse terrorister i dag kanskje kan være i. Kjærlighet til far, herskeren, blir et absolutt regressivt krav, som de forplikter seg til. De utfører ritualene og ritene som om far observerer dem, de gjør det de tror han ville gjort. Fordi de lider slik, kobler de seg fra strevet, virkeligheten, og gir sin kjærlighet, adlyder den abstrakte guden de selv har skapt. Tanken på gudens, farens lov er tilstrekkelig, for en som Elektra, som dem. Våre dagers religiøse fanatikere følger også den gamle patriarkens lov. De er villige til å utslette andre mennesker for å tilfredsstille sin gud. Deres oppgave er å opprettholde ham, rense verden for vondskap og syndefulle gjerninger. Å drepe i guds navn blir for dem logisk. Det er noe som må til. Gudene i antikken stod over menneskene, var upålitelige som menneskene, de var mektige nok til å ødelegge hva de ville. Men gudene var også vitner, og de kunne kaste forbannelse over dem som sverget usant.
Elektra prøver å heve seg over avmakten ved hjelp av den avdøde farens tidligere status som konge og seirende hærfører. For hvem skal hun holde seg inne med når samfunnet sier hun er verdiløs?
Å sette sin lit til noen er viktig for alle, men hvis du ikke har noen gode hjelpere når du kjenner deg utstøtt, ikke har et språk for den følelsen, hvem kan da redde deg fra selvdestruksjonen? Alle Sofokles’ drama handler om ensomhet, om individets svakhet, selv om de er fylt av en sterk energi. Jo mer karakterene gir seg hen følelsesmessig, i sorger og gleder, desto mer avhengige blir de av andre. Elektra lever i et ideelt minne, for i hennes bevissthet er det bare faren som beskytter henne, men han kan ikke lenger komme inn palassdøra, ordne opp for henne og gripe fiendene hennes. Hun vil i godhetens navn rense seg ved å ta den grusomste hevn, men da er hun allerede på den andre siden av livets lov.
Alle har kjent nedverdigelse på kroppen, stor eller liten. Kjærlighet, sjalusi, svik kan drive et menneske til vanvidd, men de fleste biter det i seg, svelger sine nederlag, prøver å forstå, uten å drive en privat vendetta mot den som har påført dem nederlaget. Et sivilisert menneske vil søke rettferdighet gjennom loven. Kristendommens råd er å vende det andre kinnet til. Men hva skjer med et menneske som ikke klarer å formulere for seg selv hvem hevnen hennes er rettet mot og hvorfor? Nederlagene og tapene har vært for mange, eller det ene tapet for rammende. Hun kan kanalisere sin uformulerte hevn inn i en dødsdyrkende ideologi, i et destruktivt menneskesyn, der andre utsatte blir tilfeldige objekter. At hevn er en sterk rettmessig kraft viser tragedien Elektra. Som koret synger i denne tragedien: «Med føter av kopar og jarnhard hand / ligg hemnen på lur og kjem brått som ein brand / innyver dei tvo som av lystnaden glødde, / sedskap og rett under føtene trødde, / og knytte sitt brotslege elskhugsband.» Hevn er enden på en prosess, slik en dom i en domstol er det. I Elektra kaster Sofokles lys over den indre ødeleggelsen i hevneren.
Språk og erfaring. Essays
Av Karin Haugane, Gyldendal 2020, Norge
Gjengitt i helhet, og trykket med tillatelse fra forfatter og forlag.
