(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
For drøyt to hundre år siden reflekterte en fransk adelsmann og forfatter over fenomenet ‘det onde’. Han syntes det manglet forskning om temaet – og bestemte seg for å rette på saken. Feltarbeidet førte til hans dødsdom, men da den anklagede flyktet fra Paris og benyttet anledningen til å gjøre en kunstreise til Roma, ble en dukke brent i hans sted. Forbrytelsen? Å ha organisert seksuelle «orgier» og forfattet «amoralsk» litteratur. Marki de Sade, opphavsmann til begrepet ‘sadisme’, unngikk riktignok døden, men ikke 27 år i fengsel.
Rikard III, konge av England; Ivan IV, «den grusomme»; Napoleon Bonaparte; Leopold II, konge av Belgia; Idi Amin; Augusto Pinochet; Robert Mugabe; Bashar al-Assad og Kim Il Sung.
‘Fritenker’ eller ‘seksuell villstyring’ – marki de Sade har fått mange stempler, men hans utskeielser ville i dag neppe oppnådd mer enn hevede øyenbryn. De Sade er en god påminnelse om hvor avgjørende tidsånden kan være for et menneskes skjebne og ettermæle. Dette er nettopp temaet for Barbara Stollberg-Rilinger og André Krischers litterære samling med tittel Tyrannen: Eine Geschichte von Caligula bis Putin. Her tar de for seg et utvalg historiske bad guys som tjener som utstillingsvindu for tyrannkonseptet. Boken er forfattet av 20 forskere innen vitenskap og akademia. 20 er dermed også tallet på de utvalgte protagonistene.
Om verden kun hadde sett 20 tyranner, ville den ha vært et mye bedre sted. Men en bok har ikke plass til dem alle, i stedet stilles det avgjørende spørsmålet: Hva kvalifiserte makthavere gjennom århundrene til å bli tyranner eller despoter? Vekten legges her på hvordan det politiske kan tolkes.
Hvem kan overhodet defineres som tyrann eller despot? Begrepene stammer fra den greske antikken. Ifølge datidens største autoritet på området, Aristoteles, er tyrannen en makthaver som styrer på impuls istedenfor å rette seg etter samfunnets regler. Under Europas borgerkriger i det 16. og 17. århundre formulerte rebellene maksimen at «ethvert legitimt regime baserer seg på en gjensidig kontrakt mellom monark og folk, og en monark som bryter denne kontrakten, blir en tyrann».
Caligula og Nero
En britisk rådgiver under Oliver Cromwell uttalte seg på 1600-tallet om romerske keisere. Den «vanvittige» Caligula, hevdet han, var eksempel på at «det påvirker en herskers mentale sunnhet når han tror at hans makt er grenseløs og uavhengig av parlamentet […] kun mangelen på maktkontroll hadde gjort Caligula til et bestie [beist]. Uten den ville han kanskje forblitt et menneske».
I antikken var det ikke uvanlig at keisere ble drept. Et regelbundet system for abdikasjon i moderne forstand fantes ikke. Samfunnet var bygget på slavearbeid, og idealet om menneskelig likeverd hører senere tider til. I boka hevdes det at Gaius Caesar Augustus Germanicus’ (Caligulas) fall og voldsomme død i år 41 var de katastrofale følgene av ødelagt kommunikasjon mellom keiser og aristokrati. Sistnevnte var den gangen de eneste relevante politiske aktørene på folkets vegne.
Et lignende livsløp gjaldt også en annen berømthet fra den gangen – keiser Nero. Fortellingen beskriver en galning som lever i obskøn luksus, tenner på Roma, har incestuøse forhold til søster og mor, bestiller senatorers død og egentlig helst bare vil stå på scenen som gitarspillende trubadur. Etter fire års enevelde blir han tatt av dage. Så kan man lure på hvem som var mest tyrannisk her, en feilplassert keiser eller de som satte ham på tronen. (For filminteresserte er Peter Ustinovs portrettering av Nero i Quo Vadis fra 1951 en godbit.)
Tyrannene
Tyrann-antologien bruker stor plass på biografiske skisser, blant annet av Rikard III, konge av England; Ivan IV, «den grusomme»; Napoleon Bonaparte; Leopold II, konge av Belgia; Idi Amin; Augusto Pinochet; Robert Mugabe; Bashar al-Assad og Kim Il Sung-dynastiet. Disse skissene inspirerer mindre enn de passasjene som beskriver systemiske forandringer. Her noterer vi oss «soldatkongen» Fredrik Vilhelm I av Preyssen. Han beskrev sågar seg selv som «tyrann» – i personlige relasjoner var han ubehersket og voldelig. Overfor adelen oppførte han seg på samme måte og erklærte: «Jeg fratar junkerne deres autoritet.» Dermed kasserer han inn en gunstig omtale av historieforfattere. Samtidig berømmes han for å forlate le ancien régime og berede veien inn i en moderne, rasjonell rettsstatlighet. Nå skal «orden og rettferdighet» gjelde.
At tyranni kan brukes som ‘målet helliger middelet’-metode, er et tilbakevendende tema for bokas skribenter. Her egner Mao Zedong seg som eksempel. I Kinas kommunistiske parti blir hans maktvelde raskt sammenlignet med brutaliteten til grunnleggeren av det kinesiske keiserveldet, Qin Shihuang (259–210 f.Kr.). Det oppstår en debatt: Var de despotiske midlene nødvendige? Om ja, burde ikke Mao da, etter å ha nådd sine mål, ha vendt tilbake til et høyverdig regime, der moralsk autoritet og frivillige allianser rådet? Mao deltok selv i denne diskusjonen og refererte med selvfølgelighet til 2000 år gamle argumenters relevans.
Erdoğan, Trump, Putin
I omtalen av bokas tre siste tyranner blir et felles trekk tydelig, nemlig bindingen til en strålende og ærefull fortid. Erdoğan med en «neo-osmanisme»; Trump, som ville gjøre Amerika «great again», selv om han ikke gikk nærmere inn på hva dette innebærer. Det trengte han heller ikke, ifølge forfatterne: «I sentrum for alle Donald Trumps overveielser står ene og alene Donald Trump.» Til slutt står Putin, som drømmer om glansen fra Sovjetsamveldet eller tsartiden.
Putin = Ludvig XIVs parole l’etat c’est moi.
Fremfor alt blir det klart i hvor stor grad vi her har å gjøre med noe nytt. Trump er den som legemliggjør ikke bare egen fordervethet, men også sitt lands samfunnsmessige erosjon. Aller krassest figurerer Putin, hvis person i egne og andres øyne likestilles med Russland, i stil med Ludvig XIVs parole l’etat c’est moi. Med Putin har vi fått forbindelseslinjen tilbake til antikkens tyranner, de som brøt alle anstendighetens lenker. Forskjellen består i at Putin bryter lenkene på tross av en universal samfunnsmessig konsens, der lederen skal tjene folket, ikke omvendt. Nytt med Putin er endelig også at selve begrepet ‘tyrann’, som lenge var ute av det politiske vokabularet, har returnert med ny kraft.
Hjelpeløsheten
Stollberg-Rilinger og Krischer formulerer en desillusjonert tese: «At de totalitære regimene i det 20. århundre forårsaket katastrofer og forbrytelser av helt andre dimensjoner enn samtlige førmoderne tyranner kunne ha tenkt seg, kan neppe benektes. I sammenligning med slike fenomener virker synderegisteret til de gamle fyrstene anakronistisk og lite egnet til analyse. Når begrepene fra den gangen har funnet ny aktualitet i offentlig debatt, er det kanskje et tegn på den generelle hjelpeløsheten som har bredt seg, etter på at det demokratiske fremskrittet har kommet til veis ende.»
Ikke fullt så dystert lyder det i advarselen: «Hvis Vladimir Putin skulle gå inn i historien som ‘stor mann’, er det en fallitterklæring for alle universelle verdier siden opplysningstiden.»