Ekteskapskrangelen

Andelen innvandrere som henter ektefeller fra sitt opprinnelsesland øker, advarer Human Rights Service. Feil bruk av statistikk, sier kritikerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke gitt hvordan statistikker som omhandler ekteskapsmønstre hos innvandrerbefolkningen skal tolkes. Ei heller er det enighet om hva disse statistikkene betyr for utviklingen av ekteskapsmønstrene hos innvandrere – eller for integreringen av dem i det norske samfunnet.

For mens Human Rights Service med støtte av tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) advarer mot at andelen som henter ektefeller i opprinnelseslandet øker fra 1. til 2. generasjons innvandrere, kritiseres organisasjonen av andre – blant annet SSB selv – for å feiltolke tallene.

Bakgrunnen for denne uenigheten er rapporten «Innvandring gjennom Ekteskap», utgitt av Human Rights Service (HRS) 17. mai i år.

Hentekteskap

Rapporten fikk stor oppmerksomhet i media i tiden etter nasjonaldagen. Kanskje ikke så rart, for ifølge HRS var dette «den bredeste statistiske dokumentasjonen noensinne i Norge på denne form for innvandring til Norge».

Hovedstatistikken i rapporten bygger på et betalingsoppdrag hos SSB. Utgangspunktet er undersøkelser av ekteskapsmønster for 16 sentrale ikke-vestlige innvandrergrupper i perioden 1996 til og med 2003, fordelt på 1. og 2. generasjon, kjønn og alder.

Og dette var hovedfunnene, gjengitt slik HRS presenterer dem i sitt sammendrag på sin hjemmeside:

  • 87 prosent av 1. generasjonsmennene giftet seg med kvinne med samme landbakgrunn. Av disse hentet 64 prosent hustruen i opprinnelseslandet. De som har lengst botid i Norge, pakistanere og tyrkere, henter i størst grad ektefelle i opprinnelseslandet (ca. 76 prosent for begge gruppene). 9 prosent inngikk ekteskap med norsk kvinne.
  • 88 prosent av 1. generasjonskvinnene inngikk ekteskap med mann med samme landbakgrunn. Av disse hentet 50 prosent ektefellen i opprinnelseslandet. Flest tyrkiske og pakistanske kvinner praktiserer henteekteskap (hhv 77 og 74 prosent). 8 prosent giftet seg med norsk mann.
  • Ca. 95 prosent av 2. generasjons innvandrere har inngått ekteskap med ektefelle med samme landbakgrunn, og 75 prosent hentet ektefellen i foreldrenes opprinnelsesland (tallene er nesten like for kvinner og menn). 2-3 prosent av ekteskapene var med etnisk norske personer.

«Smutthullet er ekteskap»

Slik Human Rights Service presenterer det var det altså flere 2. generasjonsinnvandrere som giftet seg med personer med samme landbakgrunn eller – enda verre – hentet ektefellen fra foreldrenes opprinnelsesland.

Sammenlignet med ekteskapsmønsteret for 1. generasjonsinnvandrerne har utviklingen ifølge HRS gått i feil retning: «Situasjonen i 2. generasjon er mer dramatisk – spesielt i et integreringsperspektiv.»

For, som HRS også skriver i sin presentasjon av rapporten:

«Det er ikke lett å få varig opphold i Norge. Smutthullet er ekteskap. Dagens norske politikk legger forholdene optimalt til rette for innvandring gjennom ekteskap, som også utnyttes – på bekostning av særlig unge innvandrere i Norge. Mange er rett og slett levende visum, men myndighetene fastholder på at tradisjonen arrangerte ekteskap er frivillig og deres kultur.»

HRS stiller deretter følgende spørsmål:

«Hvordan kan det ha seg at vi tror at 3 av 4 innvandrere i 2. generasjon (som er født og oppvokst her) frivillig henter ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland, samtidig med at nesten ingen gifter seg med norske?»

Kanskje det viktigste funnet i rapporten, forklarer HRS, er imidlertid følgende: «Vi står overfor en eksplosjon i antallet barn og unge i denne gruppen som er eller kommer i gifteklar alder.»

Rundt 80.000 barn og unge i alderen 0-19 år fra land der arrangerte ekteskap er utbredt er nemlig i dag registrert i Norge. Hvis ikke politikken legges radikalt om, får dette dramatiske konsekvenser, mener HRS: «Vårt hovedanliggende er at hvis dagens ekteskapsmønster fortsetter, vil Norge stå foran en dramatisk økning av henteekteskap og herav mange tvangsekteskap.»

– Selvmotsigelser og feil

Men er det så opplagt at ekteskapsmønsteret vil fortsette med dagens innvandringspolitikk?

Ikke alle er enige i det. Og nå, fire måneder etter publiseringen av «Innvandring gjennom Ekteskap», tar flere til motmæle mot både konklusjoner i rapporten og HRS sin bruk av statistikker.

En av kritikerne er Athar Akram, redaktør i magasinet Ung Muslim. 15. september la han fram en rapport med tittelen «Faktuelle og metodiske feil begått av Human Rights Service i rapporten Innvandring gjennom Ekteskap»..

– Rapporten inneholder etter min mening flere selvmotsigelser og feil av varierende alvorlighetsgrad, som enten tyder på forvrengning av virkeligheten, overdrivelser, udugelighet, inkompetanse, bevisst eller ubevisst underslag av fakta eller en kombinasjon av disse, sier Akram, som kommer med sin kritikk som privatperson, uten noen organisasjon i ryggen.

Et av ankepunktene til Akram, som er utdannet Cand. Scient ved Universitetet i Bergen, er at han mener at HRS ved flere anledninger opererer med feil tallmateriale.

For det første har HRS angivelig «omdøpt en rekke tall de har kjøpt fra Statistisk Sentralbyrå».

– Et av hovedpoengene til HRS er at 75 prosent av 2. generasjonsinnvandrerne som giftet seg har hentet ektefelle fra sitt opprinnelsesland, og at dette er en høyere andel enn for de som innvandret til Norge. Dette er derfor et tegn på at integreringen er en fiasko, mener de. Problemet er at HRS aldri kjøpte tall fra SSB som sier hvor mange som har giftet seg i sine opprinnelsesland. De kjøpte tall som sier hvor mange som giftet seg i utlandet. Dette inkluderer altså både de som giftet seg i Danmark, England og andre land som de ikke stammer fra. Dermed blir tallene for ekteskap med personer fra opprinnelsesland høyere i rapporten enn det de virkelig er, sier Akram.

– Feilsitering av tall

Flere eksempler gjør at redaktøren i Ung Muslim er usikker på hvor godt man kan stole på tallene i HRS-rapporten.

Blant annet mener han å kunne påvise at det har blitt begått en «gjennomført regnefeil ved operasjoner som er så simple og banale som gjennomsnittsregning, noe som påvirker analysen og konklusjonen».

Et annet sted i rapporten sin viser Akram til at HRS feilsiterer tall fra en dansk undersøkelse. I HRS-rapporten står det at undersøkelsen «viser at blant de med lengre utdannelse i de aktuelle gruppene, fortsetter likevel hele 50 % å hente ektefelle i opprinnelseslandet».

Etter å ha sjekket den danske rapporten fant Akram ut at det korrekte tallet ikke var 50 prosent, men 43 prosent.

– Det betyr jo at 57 prosent har giftet seg i Danmark, sier Akram, som mener at dette burde få HRS til å heller fokusere på at høyere utdannelse faktisk fører til at ekteskapsmønsteret går i riktig retning.

– Skjønnmaling av Danmark

Like problematisk er det som HRS utelater i sin rapport, mener Akram.

– HRS anser ekteskap mellom en med innvandringsbakgrunn og en i sitt opprinnelsesland som «dårlig» integrasjon, mens ekteskap mellom en med innvandringsbakgrunn og en som er bosatt i Norge som bedre integrasjon (men enda bedre om det er en etnisk norsk person). Men statistikken inkluderer ikke de som lever som samboere, som må være et tegn på virkelig god integrasjon. Og ved samboerskap kan jo heller ikke tvangsekteskap være med i bildet, sier Akram.

For å illustrere sitt poeng gjør Akram en beregning ut ifra et begrenset tallmateriale fra SSB som finnes på samboerskap blant innvandrere i fire aktuelle land (Pakistan, Marokko, India og Tyrkia).

Ved å legge et konservativt antall samboerskap til antall inngåtte ekteskap, kommer han fram til at prosentandelen for henteekteskap fra opprinnelsesland for 2. generasjonsinnvandrere ikke blir 75 prosent, som HRS kommer fram til, men 61 prosent.

– Jeg mener derfor at HRS sin analyse er feilaktig, i og med at hele samlivsaspektet ikke blir inkludert. Statistikken til HRS undertrykker dermed «positive integreringskrefter», noe som gjør at både analysen og konklusjonen ikke blir korrekt, mener Akram.

Et annet moment ved HRS-rapporten som redaktøren i Ung Muslim synes er alvorlig, er HRS sin skjønnmaling av det nye innvandringsregimet i Danmark. Ifølge Akram refererer HRS til et dansk forskningsprosjekt som organisasjonen tar til inntekt for sitt syn om at reglene fungerer og at danskene, inkludert innvandrerne, er fornøyde.

Det danske forskningsprosjektet avdekker imidlertid en rekke problemer knyttet til de nye reglene, samt kritikk fra mange av «nydanskene».

– I og med at rapporten til HRS er et dokument til både myndigheter, politikere og offentligheten i forsøk på å iverksette en rekke av de tiltakene som er gjennomført i Danmark, mener jeg at HRS også plikter å referere til de negative erfaringene for å gi politikerne et korrekt beslutningsgrunnlag, mener Akram.

Hans konklusjon er at manglene og feilene i HRS-rapporten gjør at det bør stilles spørsmål ved organisasjonens troverdighet og integritet.

– Grunnleggende uenig

Lars Østby, forsker på demografi og levekår i Statistisk sentralbyrå, har ikke lest Akrams kritikk av HRS-rapporten. Han vil derfor nødig kommentere motsetningene dem imellom i detalj.

Derimot kjenner han godt til «Innvandring gjennom Ekteskap». Og hovedankepunktet hans er Human Rights Services bruk av statistikken som omhandler ekteskap inngått av 2. generasjons innvandrere, eller etterkommere av to utenlandsfødte foreldre, som Østby foretrekker å bruke som betegnelse.

– Problemet er at de bare ser på de som har giftet seg. Men gruppen er jo svært ung, og det er foreløpig få som har giftet seg. De få som har giftet seg har selvfølgelig lav ekteskapsalder. Vi vet ingen ting om hvilket mønster de som gifter seg seinere kommer til å følge, men det faktum at de vil være eldre vil ha betydning både for om og med hvem de gifter seg, sier Østby, som har jobbet med demografi i 40 år.

Østby synes det er problematisk at HRS påstår at 2. generasjonsinnvandrere reproduserer foreldregenerasjonens ekteskapsmønstre, noe som igjen skaper problemer for integrering i det norske samfunnet. Giftemålsalderen viser at de ikke bare reproduserer foreldrenes mønster, mener han.

– Jeg er grunnleggende uenig med dem når det gjelder integreringens retning. Jeg mener at integreringen på viktige områder går bra, den går langsomt i riktig retning, sier Østby, som viser til statistikker for utdanning, arbeid, inntekt og demografisk atferd som han mener underbygger dette.

– Tilpasser seg

– Når det gjelder familiedannelse i Norge, kan det være like viktig å se på når par stifter familie gjennom å få barn som det er å se på ekteskapsinngåelse, sier Østby, og illustrerer med følgende eksempel:

Statistikk for kvinner mellom 20-24 år viser at 250 av 1000 pakistanske 1. generasjonskvinner (som var 16 år eller eldre da de flyttet til Norge) fødte barn i 2004. For 1. generasjonskvinner som var yngre enn 16 år da de flyttet til Norge, var andelen som fødte barn i fjor nede i 100 av 1000.

Og for 2. generasjonskvinner med opprinnelse i Pakistan var andelen som fikk barn bare 60 av 1000.

– Det er samme fruktbarhetsrate som gjennomsnittet for alle kvinner i Norge, og det viser at innvandrerbefolkningen tilpasser seg det norske fruktbarhetsmønsteret. Dette tar ikke HRS med når de ensidig fokuserer på ekteskap, forklarer Østby, som mener at Athar Akram har et poeng når han påpeker at HRS ikke tar med samboerskap i sin rapport, selv om man vet at det ikke er en stor andel av innvandrerbefolkningen – særlig ikke fra de landene HRS har i fokus – som praktiserer denne formen for samliv.

Men også statistikker om ekteskap viser at det foregår store endringer, ifølge Østby. Et eksempel: 60 prosent av 1. generasjonskvinner fra Pakistan er gift når de er 21 år gamle, mot 20 prosent av 2. generasjonskvinnene som er 21 år. 20 prosent av 1. generasjonsmennene fra Pakistan er gift i tilsvarende alder, kun 6 prosent av 2. generasjonsmennene.

– Dette er klare forskjeller fra en generasjon til den neste, sier Østby.

– Men så har HRS rett i at disse få blant etterkommerne som er gift, har en ektefelle enten fra foreldrenes fødeland eller fra denne innvandrergruppen i Norge. Tallene tyder ikke på at antallet som henter ektefelle fra et annet land er av særlig betydning.

– Tilveksten synker

Den store frykten for at ikke-vestlige innvandrere kommer til å flomme over landet vårt, illustrert gjennom en «eksplosjon» av gifteklare unge og teorien om eksponensiell vekst, deler ikke Østby.

Igjen viser han til statistikk som handler om den pakistanske innvandrergruppa i Norge, siden den har vært her så lenge at den har mange flere etterkommere enn noen andre:

– Selv om den pakistanske gruppa vokser, har tilveksten gjennom innvandring fra Pakistan sunket fra om lag 10 prosent til 3 prosent de tjue siste årene, sier SSB-forskeren.

Og når det gjelder frykten for eksponensiell vekst, viser han til spådommene på 1980-tallet.

– Den gang var det mange som advarte om at Norge ville oversvømmes av chilenere, ut i fra at innvandrergruppa fra Chile vokste med 44 prosent hvert år i en periode. Men det skjedde jo ikke, sier Østby.

– Vi har vist empirisk at innvandrergrupper ikke kommer til å vokse i det uendelige. Fødselsmønsteret tilpasses vertslandet veldig raskt. Den største veksten nå er gjennom innvandring av nye innvandrergrupper, de etablerte gruppene har ikke like sterk vekst, konkluderer han.

---
DEL

Legg igjen et svar