Ekteskap, tro og jus

Samtidig som Kristelig Folkepartis fremste ledere – og da særlig Dagfinn Høybråten og Kjell Magne Bondevik – tillater seg frekkheten å karakterisere motstand mot KRL-fag og kristen formålsparagraf i barnehagene som «et angrep på den kristne kulturarven», reises nå debatten om hvorvidt tros- og livssynsamfunn fortsatt skal kunne stå for den juridiske delen av ekteskapsinngåelse. […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samtidig som Kristelig Folkepartis fremste ledere – og da særlig Dagfinn Høybråten og Kjell Magne Bondevik – tillater seg frekkheten å karakterisere motstand mot KRL-fag og kristen formålsparagraf i barnehagene som «et angrep på den kristne kulturarven», reises nå debatten om hvorvidt tros- og livssynsamfunn fortsatt skal kunne stå for den juridiske delen av ekteskapsinngåelse. Partiene Venstre og SV ønsker å skille det juridiske og det seremonielle, til høylydte protester ikke minst fra kirkehold. De bør dempe seg. Forslaget om et skille er fornuftig.

Det er vårt syn at alle som ønsker å gjennomføre en seremoni i forbindelse med bryllup så vel som fødsel/dåp/navnedag, bisettelse, konfirmasjon eller andre viktige livshendelser skal ha anledning til dette. For svært mange er det åpenbart viktig at slike seremonier knyttes til den enkeltes tro eller livssyn, og at det skjer i regi av det tros- eller livssynsamfunn man tilhører. Men forslaget om at bare staten skal kunne forestå juridisk bindende ekteskapsinngåelse er ikke i strid med dette.

Til forskjell fra andre livshendelser har ekteskap juridiske implikasjoner, og det er således et samfunnsanliggende hvordan ekteskapsinngåelser foregår i Norge. Det er viktig å sikre at alle de rettigheter og plikter som følger med ekteskapet, ikke settes til side gjennom privat lovgivning i menigheter og trossamfunn.

Ikke minst burde man være opptatt av dette i en situasjon der vi vet at mange ungdom med minoritetsbakgrunn utsettes for et utilbørlig press både for å inngå ekteskap og med tanke på ekteskapets innretning. Av den grunn har mange politikere vært opptatt av mulighetene for å finne ordninger som demmer opp for tvangsekteskap både ved familiegjenforening og ved ekteskap inngått i Norge. Det synes åpenbart for oss at en formell seremoni i offentlig regi, der det kommer klart til uttrykk at samfunnets lover også gjelder ekteskapet, vil kunne redusere farene for at tros- og livssynsamfunn pådytter ungdom sine egne regler.

Rent praktisk er det vanskelig å se for seg at det å måtte oppsøke sorenskriveren for å ordne det formelle – med eller uten en seremoni knyttet til handlingen – på noen måte vil stå i veien for at de som skal inngå ekteskap også kan få en fin seremoni i regi av sitt eget tros- eller livssynsamfunn. Vi regner med at for de som gifter seg, er det uansett en så viktig hendelse at turen til et offentlig kontor ikke vil være bøygen.

Det er ingen som med dette ønsker å angripe verken den kristne kulturarv, eller den arven andre religioner eller livssyn har gitt oss. Derimot er det svært viktig i et moderne, flerkulturelt samfunn at det finnes felles, sekulære institusjoner som bidrar til å manifestere et fellesskap i det norske samfunnet. De rettigheter og plikter vi har overfor hverandre i et ekteskap er slik felles eiendom. Det styrker de verdiene vi alle har felles, og som kristelige ledere så arrogant omtaler som «den kristne kulturarv».

---
DEL

Legg igjen et svar