Ekte samisk krutt

Det samiske bandet Adjagas skriver sine egne joiker, og pakker dem inn i musikk inspirert av rock, country og reggae. Mandag kommer debutalbumet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Blå i Oslo, torsdag 3. november: Den sibirske strupesangeren Albert Kuvezin og bandet Yat-Kha gjør heftige versjoner av Led Zeppelin- og Joy Division-låter. Underveis i konserten, som var en del av Oslo World Music Festival, påpeker Kuvezin hvordan hans steppesang minner om den samiske joiken, og det viste at han hadde lånt et øre til kveldens oppvarmere. For før Yat-Kha inntok scenen, hadde de unge joikerne Lawra Somby og Sara Marielle Gaup i gruppa Adjagas gjort sitt for å vise hvordan joik kan høres ut i 2005.

Adjagas river joiken løs fra både tradisjonene og de moderne koblingene mot jazz og elektronika vi er blitt vant til. Isteden henter bandet sine inspirasjoner hos hardtslående rock, lavmælt country og til og med reggae. Debutsinglen «Mun Ja Mun», sørsamisk fra «jeg og jeg», henter sin tittel fra Jamaica, nærmere bestemt rastafarianernes «I and I»-uttrykk – som brukes for å vise bånd til både Gud, åndsfeller og omverdenen.

– «Mun Ja Mun» er ikke et samisk uttrykk, men er direkte oversatt fra jamaicansk. I uttrykket ligger en dobbelbetydning som jeg kjenner meg igjen i. Jeg er halvt sørsame og nordsame, og det er to forskjellige verdener, med språk som står like langt fra hverandre som norsk og tysk. «Jeg og jeg» viser til at jeg er både nordsame og sørsame, samtidig som det viser til et større «vi»- det sørsamiske folket. Jeg har sørsamisk bakgrunn, men vet ikke så mye verken språk eller historie. Følelsen minner meg om Ringenes herre, da alvene forlater Midgard. Jeg har den samme følelse av tap i forhold til mine sørsamiske røtter, sier Somby.

Ifølge samisk mytologi er da joik også opprinnelig et alveaktig språk, overlatt til samene av det alveaktige folkeslaget ulda. De skal ha eksistert i en annen dimensjon enn vår, men i samme tid og på samme sted. Dermed er det bare de færreste forunt å få se uldaene og deres hvite reinflokker.

– Da vi hadde besøk av en venn, skrøt han plutselig av de flotte hvite reinene han så utenfor bilvinduet. Men da vi andre så etter, var det ingen av oss som så en eneste rein.

Lynkarriere

Adjagas er et ferskt band, men er i ferd med å gjøre lynkarriere. De varmet opp for Kaizers Orchestra under Bylarm i år, og ble invitert til å åpne Glastonbury-festivalen i England (konserten ble avlyst på grunn av dårlig vær). Deretter joiket de under Mandela-konserten i Tromsø, og 2. desember varmer de opp for Madrugada i Oslo Spektrum. Passende nok, siden «adjagas» på samisk betyr nesten det samme som spanske «madrugada» (den blå timen før soloppgang).

– Adjagas er tilstanden du er i mens du våkner eller like før du sovner. De fleste av mine joiker oppstår i denne tilstanden, helst sent på natta, og det er ikke bestandig jeg er klar over hva de handler om før de er skrevet ferdig. Deretter skriver vi musikk til joikene, hvor vi tar utgangspunktet i følelsene i hver joik.

Han vokste opp i Oslo, med en habil joiker som far, men selv joiket ikke Somby før han var 17 år gammel. Lysten oppsto etter at faren hadde vært konferansier under et større arrangement i Karasjok, der han beklaget seg over at det var så få ungdommer som ønsket å drive med noe så vakkert som joiking.

– Jeg tok det som en personlig utfordring, og satte meg ned med en kassett med klassisk joiking. Jeg hørte på den uavbrutt, men først etter en uke klarte jeg å gripe fatt i én av joikene på kassetten. Jeg øvde i full hemmelighet for faren min, og først etter tre måneder viste jeg hva jeg kunne under en urbefolkningsuke i Genève.

Sett på som synd

Faren ble imponert, og Somby fortsatte å joike. Men han mener joiking fortsatt er en stigmatisert uttrykksform blant samene, og legger mye av skylden på læstadianismen som red besteforeldregenerasjonen.

– Den religiøse vekkelsen i sameland gjorde at kortspill, sang og dans ble ansett som synd, og derfor ble joiking sett ned på. Det var bare utskuddene, rebellene og fyllikene som holdt tradisjonen i live, og joiken er fortsatt veldig skadeskutt som følge av dette. Jeg kan telle dagens unge joikere i Sameland på fingrene.

Joiking var forbudt på flere skoler i Finnmark helt til 1970-tallet, og da Tanabreddens Ungdom i 1974 spilte inn joik på plate var det banebrytende på flere vis. Ikke bare i det samiske samfunnet, for flere av låtene kom på Norsktoppen. Lawra Somby kjenner godt til Tanabreddens Ungdom, men for ham symboliserer de også begynnelsen på kommersialiseringen av joiketradisjonene. Her tok man tradisjonelle joiker og banket dem inn i lettfordøyelig 4/4-innpakning, en forflatningsprosess som fikk sitt høydepunkt da Sverre Kjeldsberg og Mattis Hætta vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1980 med «Samid Ædnan».

– Jeg har ikke noe sans for moderniseringer av tradisjonelle joiker, og det er derfor vi utelukkende skriver helt nye joiker. Vi rører ikke de gamle joikene. Joik er en samisk musikkform, og finnes i form av mange forskjellige sjangre. Det er en måte å uttrykke sine følelser på, og følelser er jo så mangfoldige. Skal man oversette til vanlig musikkforståelse, spenner joik fra hardcore til ballader. Stemmen prøver å være sitt eget band, med egne rytmemarkeringer, bassgang og en høyere diskantaktig melodisløyfe.

Større kraft enn krutt

– Men er du ikke enig i tekstlinja til Sverre Kjeldsberg, at «joik har større kraft enn krutt».

– Jo, og både Mattis Hætta og Tanabreddens ungdom har bidratt til å gjøre joiking kjent blant et vanlig publikum. Det er bra, og det ligger både en stolthet over det å være same og et banebrytende arbeid bak musikken deres. Samtidig har de stått litt i veien for den ekte og opprinnelige joiken. Vi har heller ikke gjort vår musikk så avansert som vi kanskje kunne ha gjort, men det viktige er at Adjagas lager ny musikk. Vi er ikke noe museum.

---
DEL

Legg igjen et svar