Ekstremkunstnerens speil

Marina Abramovic: Walk Through Walls. Penguin, 2016

Marina Abramovic’ selvbiografi er like kompromissløs og konfronterende som hennes performancekunst.

Marina Abramovic på MoMa i New York i 2010. FOTO: Roccocell / Flickr Creative Commons
Birgitte Bjornoy

Kritikken av den 70 år gamle serbiskfødte Marina Abramovic’ memoarer er svært sprikende. Mens The Guardians anmelder Rachel Cooke hyller den som «weirdly mesmeric» og bemerkelsesverdig ærlig, blir boken regelrett slaktet av New York Times’ anmelder Dwight Garner, som mener den er pretensiøs og har et selvhjelpsaspekt som reduserer verdien av kunsten hennes. Jeg tror hun vekker så sterke reaksjoner fordi hun skriver om en kunst som er overveldende konfronterende, og fordi hennes kroppslige og psykiske overskridelser kan virke fremmede og potensielt truende for et gjennomsnittlig Netflix-seende og pappvindrikkende vestlig individ.

Garner avviser Abramovic’ spirituelle åpenhet, som har ført henne fra mangt et munkekloster i Tibet, via sjamaner og ayahuascabehandlinger i Brasil, til en sterk tro på drømmenes kraft, og kunstens – naturligvis. Allerede fra hun var barn i Titos Jugoslavia opplevde hun at «just as with my dreams, the reality of the books I read was stronger than the reality around me». Gjennom sine kunstverk og erfaringer stiller hun spørsmål ved fundamentet for vestlig tenkning, nemlig troen på vitenskapen og rasjonaliteten, og opphøyelsen av egoet. Hvis man ikke har noen forståelse for dette premisset, er det ikke rart at Abramovic’ performancekunst fremstår som lite annet enn en pompøs form for selvskading.

Å leve ekstremt. Marina Abramovic har levd et liv som har vært ekstremt på flere måter, og det er enkelte ganger jeg nesten ikke tror det jeg leser – som at moren var så manisk ryddig at hun kunne vekke datteren om natten fordi hun sov «messily», eller at hun har møtt mennesker som kan holde pusten i timevis eller foreta rituell selvskading uten å føle smerte. Men så er jo store deler av hennes ekstreme liv faktisk dokumentert. Som for eksempel i den prisvinnende dokumentaren om The Artist is Present, en performance som gikk ut på at Abramovic satt helt stille på en stol i åtte timer hver dag i tre måneder på MoMa, mens alle som ville kunne sette seg i en stol plassert noen meter foran henne.

Abramovic’ mor var så manisk ryddig at hun kunne vekke datteren om natten fordi hun sov «messily».

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.