Kritikken av den 70 år gamle serbiskfødte Marina Abramovic’ memoarer er svært sprikende. Mens The Guardians anmelder Rachel Cooke hyller den som «weirdly mesmeric» og bemerkelsesverdig ærlig, blir boken regelrett slaktet av New York Times’ anmelder Dwight Garner, som mener den er pretensiøs og har et selvhjelpsaspekt som reduserer verdien av kunsten hennes. Jeg tror hun vekker så sterke reaksjoner fordi hun skriver om en kunst som er overveldende konfronterende, og fordi hennes kroppslige og psykiske overskridelser kan virke fremmede og potensielt truende for et gjennomsnittlig Netflix-seende og pappvindrikkende vestlig individ.
Garner avviser Abramovic’ spirituelle åpenhet, som har ført henne fra mangt et munkekloster i Tibet, via sjamaner og ayahuascabehandlinger i Brasil, til en sterk tro på drømmenes kraft, og kunstens – naturligvis. Allerede fra hun var barn i Titos Jugoslavia opplevde hun at «just as with my dreams, the reality of the books I read was stronger than the reality around me». Gjennom sine kunstverk og erfaringer stiller hun spørsmål ved fundamentet for vestlig tenkning, nemlig troen på vitenskapen og rasjonaliteten, og opphøyelsen av egoet. Hvis man ikke har noen forståelse for dette premisset, er det ikke rart at Abramovic’ performancekunst fremstår som lite annet enn en pompøs form for selvskading.
Å . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
