Ekstremistisk selvportrett

Hvordan forlater man samfunn som forventer livslangt troskap og svarer utbrytere med brutale represalier? Karen Winther skildrer i Exit den ofte farlige frigjøringskampen.
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.09.2018
film:

Exit

Karen Winther

Norge

Høyreekstreme miljøer er på full fremmarsj i vår kultursfære – fra Sverige til Hellas og USA. Samtidig kaprer IS og beslektede organisasjoner stadig flere – som alle er villige til å ofre det meste for sin sak. Hva skjer når man har fått nok – når man innser at man har begått en skjebnesvanger feil?

Selveksponering og tilgang

Regissør Karen Winther selv var i Oslos Blitz-miljø, før hun gikk over til voldelig nynazisme. Sin tid i disse miljøene har hun skildret i sin prisbelønte dokumentar The Betrayal (2011). Bakgrunnen hun deler med andre tidligere ekstremister hun møter i Exit – fra Danmark, Tyskland, USA og Frankrike – åpner for gjenkjennelse og erkjennelse. Synsvinkelen er befriende avmystifiserende og unngår moralisering: «Det høyreekstreme miljøet var ikke som jeg hadde forventet. Vi brukte mye tid på å vente og høre på dårlig musikk – Vikingrock. Alle var paranoide for mulige polititystere og Mossad-agenter.» Regissøren står åpenhjertig frem i sin egen film. Tematikken fra The Betrayal er ført videre – fra sitt fokus på dragningen mot ekstremistmiljøene, vektlegger hun i Exit hva som utløste behovet for å bryte med dem. Valget om igjen å bruke seg selv i filmen kan ikke ha vært lett: Hun vet godt at eksponeringen har sin pris.

Represalier

En av scenene som beveger meg mest, er lavmælt og filmet bakfra i en bil. Karen betror seg om et overfall til danske Søren, en tidligere militant antifascist (filmen tar ikke bare for seg de vante høyreekstremistmiljøene). Omtanken mellom de tidligere voldelige motpolene vises i en hånd som rører lett ved en arm, i tonefallet som etter hvert blir mer intimt. Karen deler fra en hendelse da hun ble gjenkjent og stygt angrepetpå vei hjem. Hun brister i gråt. Rett etterpå går det opp for dem begge at de sannsynligvis ville ha skadet hverandre alvorlig hvis de hadde møttes den gang de var ekstremister.

Medmenneskelighet og anger

Scenen er representativ for tilstedeværelsen og nærheten Exit evner å formidle. Filmen skildrer nært et knippe tidligere ekstremister og det som ble deres vendepunkter. Den byr på uventede menneskelige møter på tvers av grupperinger og fordommer. Flere av deltakerne i filmen er nå aktive i opplysningsarbeid på skoler eller i hjelpetelefoner. Samtidig fremmes innsikt om at utøvd hatkriminalitet ikke kan gjøres ugjort eller nødvendigvis tilgis. 

Filmen skildrer nært et knippe tidligere ekstremister og det som ble deres vendepunkter.

Hos amerikanske Angela fornemmer jeg den desperate jakten på tilhørighet som flere av filmens medvirkende søkte i de ekstreme miljøene, men først fant blant andre som har tatt den smertefulle veien ut. Angela forteller om kulehull i ytterdøren og trusler fra andre skinheads da hun ville bryte med gruppen – de sa blant annet at de visste hvor lillebroren hennes bodde. Derfor turte hun ikke annet enn å involvere seg enda mer i bevegelsen, og endte i fengsel for en hatforbrytelse. Et avisoppslag om henne mens hun satt inne, ble gjemt av en farget kvinne for å beskytte Angela mot medfangenes vrede. At en hun i utgangspunktet klassifiserte som fiende var den som beskyttet henne, endret henne.

Triggerpunkter

Hva skjer når grensen for hva du er villig til å gjøre, nås? Dette spørsmålet er filmen opptatt av. Som høyreekstremist trodde Angela på konspirasjoner som gikk ut på å utslette USAs hvite befolkning. Hun var blindet av frykt, inntil Okhlahoma-bomben smalt. «Min første reaksjon var at han er som meg. Jeg begynte å undres – er det dette jeg vil? En barnehage var i bygget. Brannmenn bar ut barn som var dekket av sot – det var umulig å se om de var døde eller levende.»

Exits synsvinkel er befriende avmystifiserende og unngår moralisering.

Tyske nynazister ble sett opp til av høyreekstremister i andre land. I arkivopptak med medieyndlingen Ingo skjønner jeg fort hvorfor. Den androgyne, blonde mannen med popstjerneutseende var veltalende og svært karimastisk. Møtet med en filmskaper som hatet alt Ingo sto for og som fulgte ham svært kritisk i seks måneder, blir skjellsettende for ham. Etter en mordbrann med flere døde flyktninger, innser Ingo at hans egne tilhengere godt kan ha stått bak, og flykter til utlandet for å få avstand. Etter mer enn et tiår bor han fremdeles på hemmelig adresse.

Forlokkende farlig

Exit åpner heftig med klipp fra filmen Christiane F (1981), og regissøren som innrømmer at skildringen av den farlige leken med dop og undergrunnsmiljøet forførte istedenfor å avskrekke henne. Det forbudte og ukjente var forlokkende.

Filmen veksler mellom identifisering med og identifisering av – og dette er en stor styrke.

Da ting ble for farlige og Karen ville ut av nynazistmiljøet, søkte hun desperat om hjelp fra blitzerne hun tidligere hadde forrådt. Karen mener Guro der reddet henne, men Guro er ikke enig – hun reddet slettes ikke Karen, men det voksende nynazistmiljøet kunne føre til stor skade. Karen var nemlig i ferd med å bygge opp en voldelig nazijenteklubb – inspirert av nettopp Blitz-miljøets gode organisasjonmodell – da hun hoppet av. Hadde hun lykkes, ville sannsylingvis rekrutteringen av gutter til nynazistmiljøet også skutt i været.

Empati og identifisering

Exit veksler mellom identifisering med og identifisering av – og dette er en stor styrke. Filmgrepet sørger for en viss distanse til noen av de medvirkende, for eksempel den østtyske eks-nynazisten som viker med blikket i alle opptak. Øynene til en høygravid immigrantkvinne han sparket og slo helt til fødselen ble satt i gang, har brent seg inn i ham. Han stotrer frem at det fortidligfødte barnet har overlevd. Men selv når han forteller at han fikk smadret tennene sine – straffen for å ha forlatt miljøet – klarer jeg ikke å føle empati. Heller ikke når det kommer frem at han nå, som småbarnsfar, hele tiden frykter hevnaksjoner for sine tidligere ugjerninger. At mannen legger ut om arbeidsledighet og elendig økonomi etter det østtyske regimets fall, gjør fremmedfryktens hans forståelig. Men å overfalle en gravid mor og banke henne opp mens hun beskytter sitt andre småbarn, er ubegripelig.

Exit formidler et sammensatt og nyansert bilde av ekstremisme og veien ut, og tør å vise voldens grelle ansikt.

Kommentarer