Ekstremistenes kamp

Denne uka har vist oss hvordan ytringsfriheten brukes i et dødelig, globalt spill. Men motpartene er ikke de vi blir fortalt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[28. mars] «Gåte: Hva har Osama bin Laden til felles med en dansk biskop, en italiensk president og en amerikansk professor? Svar: Alle mener vi deltar i en sivilisasjonskrig.»

Med disse ord innledet jeg for fem og et halvt år siden en kommentar om datidens mest brennhete tema. Anledningen den novemberdagen i 2001 var debattene etter terroren 11. september, den påbegynte Afghanistan-krigen og Talibans fall.

Lite synes å være bedret siden den gang. Snarere er ekstremistene blitt enda mer ekstreme. Ikke bare med hensyn til vold, men også med tanke på ytringer. Og ord har det med å kunne være mer dødelige enn våpen. Dessverre er det flertallet som trues av mindretallets ekstremisme. Og følgelig er disse ord ennå aktuelle, et halvt tiår senere:

«Vi er dermed havnet i den ulykksalige situasjon at ekstreme både i den kristne og muslimske verden rettferdiggjør seg selv ved å vise til motpartens fanatisme. Deres enkle verdensbilde bekreftes fra det speil fienden holder opp.»

19. mars, rett før påskefeiringen og i anledning femårsdagen for Irak-invasjonen, bekreftet al-Qaida-leder Osama bin Laden at han fortsatt rettferdiggjør sin terrorvirksomhet ved å vise til andres påståtte feilaktige gjerninger. Det var nå ikke de USA-ledede invasjonene i Irak og

Afghanistan som han kritiserte mest i sin tale, men de skandinaviske Muhammed-karikaturene. Visse ting har altså endret seg. Danske avisers gjenopptrykking av Muhammed med en bombe i turbanen i februar, som «straff» eller markering av ytringsfriheten på grunn av en politiarrest etter noen påståtte drapsplaner, har dreid skruen rundt enda en gang: «Trykkingen av disse tegningene, som er en del av et nytt korstog (…), er en bekreftelse fra dere om at krigen fortsetter,» uttalte bin Laden.

Selv han innrømmer altså nå at ord er mektigere enn våpen. Men bin Laden tar ikke konsekvensen og skriver leserinnlegg istedenfor å drepe sivile. Det vi trenger nå, er at arabere og europeere i fellesskap viser at vi står mot bin Laden, og ikke mot hverandre.

Men nei. Istedenfor fortsetter ekstremistene i Europa med sin misforståtte ytringsfrihetsfundamentalisme. 25. mars trykket medlemsavisen til Fremskrittspartiets Ungdom, Contra, opp igjen fire av karikaturene. 28. mars er datoen for når den høyreekstreme, nederlandske politikeren Geert Wilders har sagt han skal publisere sin nye film, hvor Koranen og Mein Kampf ligger an til å bli sammenlignet. Håpet er vel å provosere, til døde om nødvendig. Dermed får arabiske ekstremister bekreftet sitt verdensbilde. Og vice versa.

Gang på gang får vi beviser på at vi ikke står overfor en «sivilisasjonskrig», som Samuel P.

Huntington så feilaktig spådde, men overfor et «clash of fundamentalisms». Eller politiske ekstremister i tilsynelatende kamp mot hverandre. I praksis hjelper de imidlertid hverandre og bekjemper det store flertallet blant arabere og europeere. For bak retorikken er det nettopp politiske resultater og økt makt alle disse ekstremistene prøver å oppnå, både på nasjonalt og globalt nivå.

Heldigvis er det håp midt opp denne spiraliserende provokasjonen – som vel å merke ikke må få oss til ikke å bruke ytringsfriheten slik vi har for vane. For eksempel lar jo mange muslimer seg ikke provosere av karikaturene. Mange av dem er lei av tendensen til å gjøre alt til religionsspørsmål, slik Ny Tids spaltist Nazneen Khan-Østrem påpekte 29. februar.

De fleste vet at det bare er et mindretall også i Europa som aktivt ønsker eller kjemper for en selvoppfyllende «sivilisasjonskrig». Denne kunnskapen viste for eksempel den malaysiske spaltisten og professoren Farish A. Noor i en kommentar i Daily News, Pakistans ledende avis, denne uka. Istedenfor å kritisere Wilders, vender han blikket mot sine egne lesere: «Det er av absolutt viktighet at muslimske samfunn rundt om i verden avstår fra å fordømme det nederlandske samfunnet som sådan, eller vestlige folk generelt.»

Og som en bekreftelse av de nyanserte funnene fra asiatiske medier i boka Reading the Mohammed Cartoons Controversy, der Elisabeth Eide har bidratt, fortsetter Noor slik: «Hat-debattene til Wilders og hans like kan også bli sammenlignet med hat-talene til mange radikale, voldelige muslimske demagoger, som fortjener å bli kalt muslimske fascister også (…) Man bekjemper ikke hat med hat; og en intelligent, inkluderende reaksjon på problemet islamofobi er kanskje første skrittet for å finne en løsning.»

Nettopp. Og et tilsvarende perspektiv i Europa ville vel nettopp være å rette et kritisk blikk mot oss selv og våre egne ekstreme. Tiden virker moden. Generalsekretæren i Europarådet, menneskerettighetenes vaktbikkje, rister på hodet over de danske avisene, slik man også gjør i USA og Storbritannia. Selv 60 prosent av danskene synes nå det var feil med gjenopptrykkingen av karikaturene, som norske medier da også har avstått fra – slik vi generelt gjør med tilsvarende russetegninger av jøder eller human-etikere. Dette handler ikke om sensur, men om fornuft.

Også i 2008 gjelder følgende utfordring: «Både kristne og muslimer balanserer på stram line med Osama bin Laden og Pia Kjærsgaard på hver sin ende av balansestangen. Og over vårt hode dingler et damoklessverd i et hestehår.»

Forskjellen fra 2001 er at det nå er lettere å avsløre ekstremistene blant «sine egne». Og så ta avstand fra dem. For så å skape det transnasjonale fellesskapet vi alle er en del av.

---
DEL