Ekstra baktungt i EU

Et EU med 25 medlemsland i stedet for 15 betyr et mindre forutsigbart EU. Det blir et EU med større indre spenninger – mellom rike og fattige land, mellom store og små land, mellom land som vil ha en sterk europeisk sentralstat og land som vil beholde i hvert fall sin utenrikspolitiske handlefrihet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

1. mai får EU ti nye medlemsland. De er – fra nord til sør – Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Malta og den gresktalende delen av Kypros.

Når EU vokser fra 15 til 25 medlemsland, blir det automatisk flere mennesker i alle EUs mange møterom. EU-kommisjonen vokser fra 20 til 30, Ministerrådet fra 15 til 25, EU-parlamentet fra 636 til 732.

Mer blått, mindre rød-grønt

Økningen får antakelig minst betydning for arbeidet i EU-parlamentet. Men den politiske sammensetningen kan endres i retning av mer blått, mindre grønt, rødt og lyserødt.

Det er få klare venstrepartier som vil komme inn i EU-parlamentet fra Øst-Europa, antakelig bare to, kommunistpartiene i Tsjekkia og Slovakia. Begge bærer videre en så dogmatisk arv at det kan være tvilsomt nok å kalle dem venstrepartier.

Det store unntaket på venstresida er Akel, SVs søsterparti på Kypros, som ble største parti ved siste valg med 35 prosent av stemmene.

Markedsfrelste sosialdemokrater

De sosialdemokratiske partiene er, med et par unntak (Polen og Ungarn) gjennomgående svakere enn i vest, og de står alle for en nyliberal omforming av samfunnet. De fleste av dem er omdannede kommunistpartier som har avsverga fortida si ved å omfavne markedsøkonomien like varmt som konkurrentene lengre til høyre, hvis uttrykket «høyre» overhodet har mening når nyliberale partier skal sammenliknes.

De to sosialdemokratiske partiene som er kjernen i den polske regjeringen, risikerer dessuten å bli utradert ved valget til EU-parlamentet 13. juni. Og de grønne partiene vil få problem med å komme over terskelen til EU-parlamentet.

Ekstremt nyliberale

De fleste høyrepartiene i Øst-Europa ligger til «høyre» for søsterpartiene sine i vest i den forstand at de kan drive nyliberal politikk i samfunn uten å måtte forholde seg til effektive motkrefter eller sosiale sikkerhetsnett.

Det vil for eksempel ta lang tid å bygge opp en fagbevegelse som kan ta kampen opp mot en så usivilisert kapitalisme som den som rår i Øst-Europa i dag. Og de gamle velferdsordningene er rasert både av ideologiske grunner, for å rydde vei for den nye markedskonkurransen – og fordi de ikke lot seg finansiere når produksjonslivet brøt sammen ved overgangen til markedsøkonomi etter 1989.

Sosialt og økologisk baktung

Samme endring vekk fra rødt og grønt vil skje i EU-kommisjonen og i EUs Ministerråd, men i større grad fordi de nye statene teller tyngre der enn i EU-parlamentet.

Det er EU-kommisjonen som tar initiativ til nye lover og regler, styrer arbeidet i ekspertgruppene, forbereder lovtekstene, har ansvaret for å sette EU-vedtak ut i livet og som overvåker at regelverket overholdes i alle medlemsland.

EU-kommisjonen øker fra 20 til 30 medlemmer – og åtte av dem vil komme fra de nye medlemsstatene i Øst- og Sentral-Europa. Det vil styrke de nyliberale tankestrømningene som lenge har prega EU-kommisjonen, og de vil holde igjen på initiativ for en mer krevende miljøpolitikk og regler for arbeidslivet som koster penger for samfunn og næringsliv. Kort sagt: EU blir ekstra baktung på områder der EU lenge har vært baktung nok.

Tredjeparten av Ministerrådet

Ministerrådet øker fra 15 til 25. Det er der statsrådene fra EU-statene møtes for å fatte beslutninger på vegne av EU, og utvidelsen betyr at 8 av de 25, altså nesten en tredjedel, vil representere regjeringer i Sentral- og Østeuropa.

Ideologisk vil de stå for en politikk som setter markedsløsninger foran alt annet. Men de vil også ha sterke økonomiske grunner til å holde igjen på alt som koster penger på egne statsregnskap. Kostnadskrevende miljøregler eller dyre reformer i arbeidslivet vil friste lite. Tvert i mot vil de gå inn for å svekke miljøkrav som påfører eget næringsliv store utgifter – og for mer «fleksible» forhold i arbeidslivet slik at deres eneste konkurransefortrinn, den billige arbeidskrafta, får større gjennomslagskraft.

Med USA som nabo

Utenrikspolitisk ligger de fleste regjeringene i Sentral- og Øst-Europa nærmere Washington enn Berlin og Paris. Det vil svekke mulighetene for at EU skulle kunne opptre som motvekt til USA i spørsmål om krig og fred rundt om i verden.

Det er heller ingen grunn til å tro at de nye statsrådene i Ministerrådet vil mildne EUs rolle som brutal pådriver for en mer konsernstyrt verdensøkonomi i regi av WTO, Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet. Der står USA og EU side om side, av og til med USA som versting overfor den tredje verden, men minst like ofte med EU som versting.

Og de fleste statsrådene fra Sentral- og Øst-Europa vil av høyst naturlige grunner heller bruke EUs penger til formål innenlands enn til bistand ute i verden.

Vanskeligere å styre

Et EU med 25 medlemsland blir vanskeligere å styre enn ett med 15. Maktspillet for å nå fram til vedtak i saker der nasjonale interesser tørner mot hverandre, vil bli mer innvikla og mer uoversiktlig. Det blir langt mer fristende at «noen snakker sammen» før møtene – enten det er møter i EU-kommisjonen, Ministerrådet eller i andre EU-organ.

Da blir det ikke tilfeldig hvem som snakker mest sammen med hvem. Det provoserer allerede små og mellomstore EU-land at regjeringsrepresentanter fra de største EU-land stadig oftere møtes for å avklare standpunkter og tømre kompromisser før de møter alle de andre i de formelle EU-sammenhengene. Og at Tyskland alltid er med når de tre-fire største møtes.

Et grunnleggende veivalg

EU står overfor et grunnleggende veivalg i forhold til slike styringsproblem.

  • n Enten drive EU-prosjektet videre mot økt overnasjonalitet og økt sentralmakt for å holde nasjonale interessemotsetninger i sjakk,
  • n eller bryte denne utviklingen mot det EU-traktatene har kalt «en stadig tettere union» ved å bygge ned overnasjonaliteten og føre myndighet tilbake til medlemsstatene på saksfelt der den nasjonale handlefriheten utfordres mest.

Kort sagt: enten kraftig sentralisering eller målretta desentralisering.

Mellomveien – den eneste mulige?

Dette veivalget vil EU antakelig ikke være i stand til å ta på rasjonell vis. Hvis styringsproblemene skulle mestres, ville det antakelig trengs en så kraftig sentralisering i retning av en europeisk sentralstat at den ikke lar seg forankre politisk i noe EU-land. Og en desentralisering som ville avlaste beslutningsapparatet slik at det monner, ville være i strid med alt EU har utvikla seg til fram til i dag.

Så kanskje EU er dømt til mellomveien: å tumle fram og tilbake innen et maktspill der store EU-land stadig utkjemper slag som de små medlemsland må innrette seg etter som best de kan.

To tema skaper særlig stor opphisselse, ett i vest og ett i øst:

  • n Skal det være fritt fram for folk fra øst å søke arbeid i dagens EU-land?
  • n Og skal det fra vest være fri adgang til å kjøpe fast eiendom i dagens søkerland?

(dag seierstad) F:Dag SNy TidNy Tid 2004Ny Tid 16-04-østutvidelsen.doc

---
DEL

Legg igjen et svar