Eksperimentet som avdekket menneskets iboende godhet

The Raft forteller historien om Acali-eksperimentet i 1973, som hadde mål om å finne opphavet til menneskelig aggresjon. Eksperimentets resultat overrasket.
Margareta Hruza
Hruza er tsjekkisk/norsk filmskaper og fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: hruzam@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

The Raft

Marcus Lindeen

Sverige, Danmark, USA, Tyskland

The Raft ble i høst vist ved Nordic Panorama, etter premieren ved CPH:DOX i København, der den vant hovedprisen for beste dokumentar. Filmen følger dagboken til den meksikanske antropologen Santiago Genovés, som studerte voldelig atferd mennesker imellom i det han kalte «Acali-eksperimentet». Tydelig inspirert av Thor Heyerdahls Ra-ekspedisjon, der han selv deltok, bestemmer Genovés seg for å isolere en gruppe mennesker på en liten flåte ved navn Acali og la dem drive over Atlanterhavet i 101 dager – i håp om å finne opphavet til menneskelig aggresjon.

Månedens film kan sees for abonnenter her.

Fra de hundrevis av søkerne som svarte på Genovés’ annonse valgte han kun unge og seksuelt attraktive mennesker, som ellers hadde svært ulik bakgrunn, nasjonalitet, religion og sosial status. For å provosere mannlig aggresjon valgte han bare kvinner til avgjørende roller – som å være kaptein, lege og profesjonell dykker. Mennene ble henvist til trivielle oppgaver som vasking og kjøkkentjeneste for de andre. Ville mennene langsomt prøve å overmanne det «svakere» kjønn? Ville deltagerne hengi seg til ville sexorgier gjennom de tre månedene med isolasjon? Og hvem ville innlede de første tegnene til frustrasjon og aggresjon?

Samtalens kunst

Filmskaperen Marcus Lindeen har laget en spennende fortelling basert på Genovés private dagbok, som ledsager oss gjennom historien: «Jeg tror ikke de innser at denne turen vil bli svært risikabel, men som sosialantropolog må jeg studere dem i farlige situasjoner, der de vil handle instinktivt. Maria (kapteinen) er den eneste profesjonelle seileren om bord og hun vet godt at havet ikke er en lekeplass.» Dagboken, kombinert med de originale 16mm-opptakene fra seilasen, gir oss autentiske glimt fra de eksperimentet i 1973, men det som gjør filmen virkelig unik er Lindeens rekonstruksjon av flåten i et filmstudio. Ved å invitere eksperimentdeltakerne tilbake for å delta på nytt, tilfører han historien et interessant, teatralt aspekt.

Mennesket bærer i seg en naturlig godhet når vi er likestilte og isolerte.

Man kan ikke se The Raft uten å bli nysgjerrig på Lindeens tidligere verk. Lindeen startet karrierelivet som radiojournalist, men tok etterhvert regiutdannelse ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Lindeens arbeider bærer i seg denne doble bakgrunnen, og det er en imponerende kombinasjon. Med en dyptgående følsomhet overfor det talte ord, kombinert med en mesterlig dramaturgisk evne, fremstår samtalens kunst som Lindeens spesialitet. Dette kommer tydelig frem i debuten Ångrarna – en film som i all hovedsak består av en dialog mellom to menn som angrer sine kjønnsskifter. Det som fremstår som en autentisk og utrolig samtale mellom to fremmede er egentlig klippet sammen av møysommelig redigerte samtaler, filmet over 15 dager.

Lindeen uttalte en gang at han streber etter å lage «det perfekte intervju». Dialogen i Ångrarne kombinerer opptak hvor hovedpersonene har ekte samtaler med sekvenser hvor Lindeen fikk dem til å perfeksjonere sine replikker gjennom flere opptak. Dialogen ble redigert med en fullkommen presisjon, der den fanger inn hver gestus, ansiktets mimikk, pauser og ordvalg. Resultatet er et lite mesterstykke som ga ham den prestisjetunge Prix Europa for beste europeiske dokumentar i Berlin i 2010 og Det svenske akademiets Guldbagge for beste svenske dokumentar i 2011. Det har også blitt laget teaterstykke basert på manuset.

Godt eller ondt

The Raft er den andre filmen i det Lindeen selv omtaler som sin «trilogi av studio-dokumentarer». Han tar i bruk den samme teknikken som i Ångrarna, og kombinerer vakkert arkivmateriale med «samtaler i studio» i nåtid, der de seks overlevende avdekker dypere lag i opplevelsene under eksperimentet. Ved å etablere disse to trådene i historien – nåtiden og fortiden – blir det mulig for Lindeen å kryssklippe mellom disse to tidsperiodene på en måte som gir en bedre forståelse av opplevelsen som helhet. Dessverre har ingen av personene som blir «intervjuet» den samme oppslukende sjarmen som personene i Ångrerna, men The Raft er like fullt en genuint fascinerende fortelling.

Vi ser blide, solbrune folk i små badeplagg uten redningsvester. De ser fordømt godt ut, men det oppstår tilsynelatende ikke noen seksuell rivalisering eller orgier, til tross for Santiagos stadige provokasjoner og stigende frustrasjon. To tredjedeler inne i reisen – og den fullkomment regisserte fortellingen – er det bare én person som ser ut til å utgjøre en virkelig trussel mot hele samfunnet: Som en åpenbaring innser Genovés, til sin store overraskelse, at den eneste aggressive personen er ham selv. Til slutt bukker han under og forsvinner inn i en psykosomatisk lidelse, antagelig på grunn av de negative vibrasjonene fra de andre, som fantaserer om at han skal drukne ved et uhell eller bare forsvinne fra flåten for godt.

Til tross for å ha studert sosialantropologi selv, kan jeg ikke huske å ha hørt om Acali-eksperimentet før. Med andre ord endte det ikke opp i lærebøkene som en viktig vitenskapelig hendelse. Filmen er langt mer verdifull en eksperimentet i seg selv: Ved å kombinere Santiagos «vitenskapelige» dagbok med nye vitnemål fra de overlevende deltakerne, gir den oss en unik forståelse av kvinnenes subtile maktutøvelse – og den anerkjenner til og med åndenes eksistens. Men mer enn noe annet viser den oss at mennesket bærer i seg en naturlig godhet når vi er likestilte og isolerte.

Kommentarer