Eksperimentell mørkemann

Bård Torgersen måtte ned i kjelleren for å skrive slutten på sin nye roman.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[multikunstner] En diskantpreget og intens stemme skraller i tørre vegger. Øynene til en gruppe trangt installerte mennesker begynner å venne seg til mørket i kjelleren til Tronsmo bokhandel i Oslo. Med mikrofonen foran munnen står Bård Torgersen og svaier urolig mens han lanserer sin nye bok Det Siste Dyret: «Åpningen i gulvet hadde en rusten stige av jern festet i den ene veggen. Jeg vurderte å snu (…) men jeg snudde ikke, jeg tok meg sammen, tvang meg selv nedover i mørket…» stod det i utdraget fra boken på bokmerket som også inneholdt tid og sted for opplesningen. Så måtte man altså snike seg gjennom en bekmørk og trang gang der et lydklipp av 50 Cent gikk i loop mens en filmsnutt ble avspilt. For til slutt å komme fram til et rom der en skjeggete mann med bustete grålig hår stod og ropte gjennom en boomblaster.

– Det var vondt å skrive boka også, forteller den skjeggete mannen.

En praktisk oppvekst

Musiker, journalist, forfatter og lærer Bård Torgersen var pønker i sine yngre dager. Hvis de ikke dro på teltturer, laget han og vennene film, iscenesatte teater eller laget musikk. Fra Rykkinn reiste han og kompisene inn til Oslo der de vanka på Blitz helt til allmannamøtet vedtok å pælme de ut fordi de hadde hatt med en stripper i sceneshowet på en konsert med bandet Masters of Møh.

– Vi strippa selv og da, for vi hadde jo invitert homsemiljøet også, korrigerer han.

– Blitzerne var superstreite. De skulle jo være så fri, men levde allikevel under en masse dogmatiske regler. Vi ville bli ekskludert.

– Du er utdannet tømrer. Har du noen gang hatt bruk for den utdannelsen?

– Kanskje slik at jeg har fått en slags håndverksdisiplin i forhold til å jobbe. Det var det dummeste jeg kunne utdanne meg til. Jeg ville det jo ikke. Men kanskje jeg ble mer praktisk anlagt. Det var det bestefar sa, at det var lurt å kunne noe praktisk.

I motsetning til Bård og kompisenes påfunn, ble det i familien sett på som noe unyttig å holde på med noe skapende. Faren, som var lærer, forsøkte seg som skribent men gav etter hvert opp. Han engasjerte seg i politikken, noe som førte til mange politiske diskusjoner i heimen. Etter hvert fikk 15 år gamle Bård et sterkt møte med døden, da faren gikk bort og han ble igjen med bestefaren, en ateistisk kirketjener.

– Bestefar var en sta fyr. Da han døde insisterte han på at kista skulle stå i alterringen og presten på gulvet i begravelsen, altså omvendt av det vanlige.

Til hælvete

– Det var deilig å bli ferdig, ja, svarer han når vi plukker opp tråden fra boklanseringen på Tronsmo.

Bård Torgersen påstår han aldri hadde noen intensjon om å bli forfatter. Likevel har han alltid skrevet. I fanziner, gratisaviser og dagspresse. Han likte å tøye journalistikken mot fiksjon,og presse grensene. Noe som førte til et overskuddslager av ting som ikke kunne brukes journalistisk.

Forfatter Nikolaj Frobenius spurte om å få kikke, mente det var noe ved tekstene og ba han strukturere dem. Når han forsøkte på det, åpnet det seg en helt ny verden, og etter hvert var Torgersens første bok Alt Skal Vekk antatt.

– Nå er det blitt det jeg trives best å jobbe med. Jeg visste jeg ville skrive mer etter den første boka. Ville ta mer tak i katastrofescenarioer, som det er litt av i Alt Skal Vekk, med fugleinfluensaen som lurer i bakgrunnen.

– Hvorfor går det alltid til hælvete i bøkene dine?

– Jeg tror ikke på at det bestandig kommer noe godt ut av å oppsøke det som er behagelig. Dessuten liker jeg energien som oppstår når noe oppfattes som ubehagelig, men at det samtidig er noe som dytter deg videre. Slik er bøkene mine på et tematisk, visuelt og rytmisk plan. For eksempel er utviklingen i historien ubehagelig, men man vil lese videre for å se hva som skjer. Språket er ganske fortettet, men det er mye luft og korte avsnitt, sier Torgersen.

Han mener de to bøkene er helt forskjellige. Der den første boka handlet om hva som skjer med et menneske som søker etter å være en del av et kollektiv, men som ikke finner det fordi det ikke finnes, handler Det Siste Dyret om en som er del av et kollektiv, men som føler seg fanget av det. Tittelen henspiller på Torgersens tanker om hvordan det ville føles å være den siste av sin art.

– Man streber etter å nå toppen, å overleve, men når man har kommet til den aller siste stund og man er helt alene, hvordan føles det da?

– Hvordan sammenligner du deg med andre mollstemte og mørke forfattere som Matias Faldbakken og Lars Ramslie?

– Jeg har ikke lest dem, og leser ikke særlig mye samtidslitteratur. Vil ikke bli låst av å ligge opptil noe annet som har vært. Jeg hører heller på musikk, hele tida. Vil heller være i dialog med medier som ikke er mitt eget, svarer musikeren som for tiden er opptatt som forfatter.

– En av karakterene i boken heter 50 Cent. Hvorfor bruker du en så tydelig populærkulturell referanse?

– Jeg har ikke noe i mot å bruke av en størrelse som er mye større enn meg. Man kan kalle det parasitt- og snyltevirksomhet, men hvorfor ikke – jeg har jo samplet James Brown for å få folk til å danse?

Banket opp

I tillegg til å skrive bøker, er Torgersen ansatt som studieleder ved tekstforfatterlinja på Westerdals School Of Communication. Jobben hans er å veileder tekststudentene, som går på det han kaller «en skole for horunger».

– Vi dyrker ikke renhetstanken. På Westerdals ser vi på teksten som noe som kan bli noe mer. Et verktøy i for eksempel radio, tv, nett, eller film. Vi lærer dem å skrive strategisk. Det må man for å kunne overleve i dag, sier han og mener det er ideelt å kombinere forfattergjerningen med settingen han er i på skolen.

– I din journalistgjerning for Natt & Dag er du blant annet kjent for å ha fått en annen kar ved navn Bård Torgersen banket opp. Hva skjedde?

– Ja, det var som en dårlig b-film med et tvillingplott. Forferdelig kjipt, sier han om artikkelen som ga inntrykk av å være en guide til å komme under burkaen på muslimer. Da artikkelen kom på trykk oppsøkte noen muslimske ungdommer en annen person med samme navn, og slo vedkommende bevisstløs.

– Det var også en slags utdriting av magasinenes guider til alt mulig. Jeg kjente en del andregenerasjons norske muslimer som sa at det var akseptabelt og morsomt.

Reaksjonen kom mye på grunnlag av et koransitat på et utklipp fra en pakistansk avis som illustrerte artikkelen. Det som stod der ble ikke sjekket nøye nok.

– Det var ikke en målsetning å tråkke over noen sine grenser på den måten at de følte det rokket ved deres eksistensgrunnlag. Det er ingenting som er så hellig for meg, og jeg er litt skremt over at en ytring blir møtt med en slik reaksjon. Men jeg avfeier ikke reaksjonen.

Noe står på spill

I tillegg til muslimsaken er han også kjent for å ha skrevet et portrettintervju med en fengselsinnsatt som om han skulle være rockestjerne, og utforsket tiggerlivet gjennom to dager på gata. Erfaringene kom på trykk i Natt & Dag.

– Hva er det som driver deg til alle disse eksperimentene?

– For meg som lager noe, må det stå noe på spill. Grunnen til det er at det skaper energi som kan overføres til mottageren, slik at budskapet føles viktig. I tillegg er jeg nysgjerrig på hva som skjer, også med meg, når man prøver ut noe som har en åpen utgang. Jeg begynte ikke å skrive for å lukke igjen ting, og vil ikke ha det siste svaret. Eller ende opp som Det Siste Dyret, gløder han og strever seg fram til et bedre svar.

– … jeg vet ikke egentlig hva jeg gjør, men jeg tror ikke at det finnes noen som egentlig vet hva de gjør, sier han i telefonen ti minutter etter at intervjuet er over, og trekker paralleller til kjelleren på Tronsmo.

– Da gjør man noe med forventningen av hva en boklansering skal være, og jeg kunne ikke vite om det ville funke eller ikke, om folkene hørte på hva jeg sa i det hele tatt siden det var så trangt og mørkt. Men jeg håper at de fikk noe ut av det.

---
DEL