Det ikke-eksisterende tyrkiske rettsvesenet

Det har lenge vært triste tilstander for Tyrkias juridiske system, og nå virker det som om landet har forlatt alle ambisjoner om å likne en rettsstat.

Bakkevik er journalist med base i Barcelona.

President Recep Tayyip Erdogan har uttalt at domstolene skal adlyde ham, og siden unntakstilstanden ble utropt har ikke rettssystemet vært noe annet enn en forlengelse av presidentembetet. Ny Tid har møtt tyrkiske aktivister og journalister som har direkte erfaring med det de kaller et håpløst system.

Innendørsaktivisme. Berna Akkizal arbeider i organisasjonen Initiative for Freedom of Expression. En konsekvens av dagens politiske tilstand er at aktivistene i Initiative for Freedom of Expression har måttet endre måten de arbeider på. Loven forbyr nå demonstrasjoner, så Initiative for Freedom of Expression konsentrerer seg mer om å holde innendørs debatter og seminarer om ikke-voldelig motstand. «Jeg savner de dagene vi kunne være aktive utendørs, demonstrere i gatene og vise hvem vi var. I dag er det for risikabelt. Jeg kan ikke utsette medlemmene for faren – brudd på forbudet mot demonstrasjoner kan medføre flere år i fengsel.»

Akkizal peker på at arbeidet deres fremdeles bærer frukter, selv om det er via nye fremgangsmåter. «I tillegg til kursene og diskusjonene vi arrangerer, engasjerer vi oss i rettssakene mot alle journalistene, akademikerne, lærerne og aktivistene. Vi møter opp til høringer og observerer og registrerer prosessene. Det er en fulltidsjobb i seg selv. Deretter sender vi ut bulletiner til medlemmene våre og alle som er interesserte, slik at folk kan holde seg oppdaterte. Vi har også laget en database der kan folk kan gå inn og sjekke utviklingen i hver av de ulike sakene. Arbeidet er helt nødvendig, for det er få som dekker dette skikkelig – enten av lojalitet til, eller frykt for, regimet.»

Klaustrofobisk farse. Måten rettssakene gjennomføres på gjør heller ikke jobben lettere for de journalistene som prøver å følge begivenhetene. Akkizal utdyper: «Med vilje holdes høringene i svært små rettssaler. Her i Istanbul har vi et av Europas største tinghus, Çaglayan, så det er ikke plassmangel som er problemet. Ved å benytte rettssaler med rom til kun 20 personer kan man effektivt begrense antall journalister og observatører som slipper inn. Uansett er hele opplegget veldig uforutsigbart – det kommer nye regler stadig vekk. Én dag fikk internasjonale journalister høre at de måtte skaffe seg en egen akkreditering, som identifiserer dem som ‘utenlandske agenter’ – eller spioner om du vil.»

«Dagens rettsvesen er en farse»

Da Ny Tid besøkte Çaglayan, var saken mot Akademikere for fred oppe til behandling. Tiltalen som er tatt ut mot 146 av akademikerne bak et opprop for våpenhvile i Øst-Tyrkia er «spredning av terrorpropaganda». Selv om anklagen er identisk for alle de 146 holdes høringene hver for seg; hvis gruppen håndteres under ett, er sjansen større for at saken får bred omtale i media. Til tross for omstendighetene var solidariteten i tinghuset den dagen bemerkelsesverdig: flertallige advokater, aktivister og støttespillere møter ofte opp til høringene, selv om de vet at sannsynligheten for å faktisk slippe inn i salen er liten. «Vi er bevisste på den symbolske verdien, så vi forsøker å møte opp til så mange høringer vi kan – for å vise at vi er her og at vi følger med», forklarer Akkizal. Samholdet mellom de som står utenfor rettslokalet og venter på å få høre resultatene fra dommerne er iøynefallende. «Det er klart vi må hjelpe hverandre med å holde motet oppe for å fortsette kampen for rettferdighet.»

Marionettedommere og kaos. Rettferdighet står tydeligvis ikke lenger på dagsorden i det tyrkiske rettsvesenet. Bare siden kuppforsøket i 2016 har over 4000 dommere og advokater mistet jobben. Disse er i hovedsak erstattet med unge, uerfarne aktører som er enklere å påvirke. Under høringene i Çaglayan er det ikke uvanlig å se dommerne sitte og fikle med mobilene sine; de følger ikke med, domsresultatet har de for lengst mottatt fra noen som sitter høyere opp. Ved ett tilfelle, forteller Akkizal, avbrøt dommeren den tiltaltes forsvarstale – han syntes den ble for lang. Ifølge henne får dommerne ofte beskjed direkte fra Ankara om hva dommen skal være, noe som forklarer hvorfor de virker så uinteresserte under høringene. Andalou Agency, et nyhetsbyrå knyttet til regjeringen, er sågar kjent for meddele domsresultatet før rettssaken er over.

Visepresident i PEN International Eugene Schoulgin har fulgt mange av rettssakene i Tyrkia på nært hold. Han sier til Ny Tid at det tyrkiske rettssystemet har kollapset fullstendig. I november var han i Istanbul for å følge rettssaken mot 17 journalister og akademikere som er siktet for å ha bidratt til kuppforsøket. «Rettssaken ble ikke bare en skandale, den ble et nytt lavmål for den såkalte rettspraksisen i dette landet. Alle de fire forsvarsadvokatene ble kastet ut av rettssalen.»

Det Schoulgin bevitnet er bare ett eksempel på kaoset som råder. Det er umulig å vite hva som vil skje for domstolene forholder seg ikke til sine egne lover, og de advokatene som fremdeles forsøker å gjøre jobben sin stikkes det kjepper i hjulene på. De kan blant annet arresteres og fengsles for å ha vært til stede i visse rettssaker, eller fordi de har forsvart visse personer. Dersom de forsvarer noen anklaget for å ha bidratt til kuppforsøket, risikerer de til og med å bli anklaget for den samme forbrytelsen. Forståelig nok er det derfor mange som kvier seg for å ta saker som innebærer brudd på terrorloven, noe som fører til at flere siktede sitter fengslet uten tilgang på advokathjelp.

Tapper motstandsvilje. Schoulgin har stor respekt for tyrkernes motstandsvilje. «Dagens rettsvesen er en farse. Straffeloven er håpløs og må rett og slett byttes ut. Lovene er laget for å være diffuse slik at de avhenger av hver og ens tolkning av dem – det hele blir jo uhyre vilkårlig. De fleste av mine bekjente i Tyrkia er svært deprimerte nå, men de gir ikke opp. Tyrkerne er soldater og lar seg ikke knekke så lett. Likevel er det påtagelig hvor mange jeg kjenner som har sittet inne.»

For det skal ikke mye til for å havne i fengsel for tiden. Akademikere, journalister og lærere opplever å bli anklaget for medlemskap i terrororganisasjoner uten at navnet på organisasjonen engang nevnes i saken. Tiltalen er ofte bare en unnskyldning til å kvitte seg med opposisjonen, i tråd med regjeringens «fornyelseskampanje».

Journalisten Erol Önderoglu beskriver hvordan ordførere i Tyrkia systematisk blir bedt om å gå av slik at regjeringspartiet AKP kan bytte dem ut med lojale nikkedukker. Flere av ordførerne erklærte offentlig at de ikke hadde hatt noe valg; det var ordre fra høyeste hold. «Parlamentet har i dag bare en symbolsk funksjon», sier Önderoglu. «Makten ligger hos presidenten. Da Erdogan opphevet våpenhvilen med PKK i 2015, ble det vanskelig for uavhengige og kritiske journalister å rapportere noe som ikke stemte med regimets syn på kurdiske spørsmål. Dette er borgerkrig – du er enten med eller imot myndighetene. Alt som kan ha tilknytning til PKK er grunnlag for forræderi.»

Det ikke uvanlig å se dommere fikle med mobilene sine under rettssaker – de følger ikke med for domsresultatet er forhånds-bestemt.

Önderoglu opplevde selv å bli fengslet på et slikt grunnlag; sommeren 2016 ble han arrestert for å ha deltatt i en solidaritetskampanje for den kurdiske avisen Özgür Gündem. Han slapp ut etter bare ti dager i fengsel, mye takket være innsatsen fra franske RSF (Reportere uten grenser) som han arbeider for. Han er imidlertid ikke frikjent, og som mange andre i liknende situasjon opplever han gang på gang at høringen hans blir utsatt. «Det Erdogan gjør nå er å kutte alle bånd til fortiden. Han vender seg vekk fra USA og ser mot Midtøsten og Russland. Han frir til arabiske turister og investorer for å redde økonomien. For å beholde makten kvitter han seg med all kritisk tenkning, og for å skjule overgrepene mot kurderne, fjerner han menneskerettighetsorganisasjonene. Vi er bekymret for at det politiske klimaet kommer til å bli verre frem mot valget i 2019.»

Trenger hjelp utenfra. Hva gjør vi når rettferdighetsforsvarerne blir stemplet som terrorister? Aktivister og intellektuelle er bekymret for fremtiden. De ser at de konservative kreftene i landet øker, mens ytringsfriheten minsker. «Initiative for Freedom of Expression har merket en nedgang i giverstøtte», sier Akkizal. «Folk støtter arbeidet vårt, men de er redde for å gi økonomisk bistand – de vet at de kan anklages for forræderi dersom utbetalingene spores tilbake til dem.» Samtlige av de Ny Tid har snakket med understreker behovet for internasjonal oppmerksomhet og solidaritet. De ser med uro på at Erdogan strammer grepet, og utelukker ikke en eskalerende konflikt. «På grunn av media blackout og propaganda innser ikke folk hva som skjer i deres eget land. Vi trenger internasjonalt press – hjelpen må komme utenfra», avslutter Akkizal.

Få også med deg Norsk P.E.N. sitt nyhetsbrev Tyrkianytt 

---
DEL