Det ikke-eksisterende tyrkiske rettsvesenet

Det har lenge vært triste tilstander for Tyrkias juridiske system, og nå virker det som om landet har forlatt alle ambisjoner om å likne en rettsstat.

President Recep Tayyip Erdogan har uttalt at domstolene skal adlyde ham, og siden unntakstilstanden ble utropt har ikke rettssystemet vært noe annet enn en forlengelse av presidentembetet. Ny Tid har møtt tyrkiske aktivister og journalister som har direkte erfaring med det de kaller et håpløst system.

Innendørsaktivisme. Berna Akkizal arbeider i organisasjonen Initiative for Freedom of Expression. En konsekvens av dagens politiske tilstand er at aktivistene i Initiative for Freedom of Expression har måttet endre måten de arbeider på. Loven forbyr nå demonstrasjoner, så Initiative for Freedom of Expression konsentrerer seg mer om å holde innendørs debatter og seminarer om ikke-voldelig motstand. «Jeg savner de dagene vi kunne være aktive utendørs, demonstrere i gatene og vise hvem vi var. I dag er det for risikabelt. Jeg kan ikke utsette medlemmene for faren – brudd på forbudet mot demonstrasjoner kan medføre flere år i fengsel.»

Akkizal peker på at arbeidet deres fremdeles bærer frukter, selv om det er via nye fremgangsmåter. «I tillegg til kursene og diskusjonene vi arrangerer, engasjerer vi oss i rettssakene mot alle journalistene, akademikerne, lærerne og aktivistene. Vi møter opp til høringer og observerer og registrerer prosessene. Det er en fulltidsjobb i seg selv. Deretter sender vi ut bulletiner til medlemmene våre og alle som er interesserte, slik at folk kan holde seg oppdaterte. Vi har også laget en database der kan folk kan gå inn og sjekke utviklingen i hver av de ulike sakene. Arbeidet er helt nødvendig, for det er få som dekker dette skikkelig – enten av lojalitet til, eller frykt for, regimet.»

Klaustrofobisk farse. Måten rettssakene gjennomføres på gjør heller ikke jobben lettere for de journalistene som prøver å følge begivenhetene. Akkizal utdyper: «Med vilje holdes høringene i svært små rettssaler. Her i Istanbul har vi et av Europas største tinghus, Çaglayan, så det er ikke plassmangel som er problemet. Ved å benytte rettssaler med rom til kun 20 personer kan man effektivt begrense antall journalister og observatører som slipper inn. Uansett er hele opplegget veldig uforutsigbart – det kommer nye regler stadig vekk. Én dag fikk internasjonale journalister høre at de måtte skaffe seg en egen akkreditering, som identifiserer dem som ‘utenlandske agenter’ – eller spioner om du vil.»

«Dagens rettsvesen er en farse»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

---
DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.