Eksemplet Kenya

Nobelprisvinner Desmund Tutu skriver i Ny Tid: Om hvordan den nye, internasjonalt sikrede avtalen i Kenya viser kontrasten til apatien overfor Rwanda og Darfur.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[cape town, sør-afrika] Hva skal man gjøre når en regjering er uvillig eller ute av stand til å stoppe grusomheter som skjer i stor skala innenfor egne grenser? Det spørsmålet er blitt spurt av altfor mange altfor mange ganger i Afrika – fra Rwanda til Øst-Kongo, fra Somalia til Darfur.

Grusomme konflikter pågår fortsatt i Afrika i dag. Men det finnes også indikasjoner på hvordan rask reaksjon med støtte fra naboland og det internasjonale samfunnet kan redde liv og skape håp. I kontrast til krisen i Rwanda i 1994 og Darfur i 2003, ser vi i dag at det i Kenya har dannet seg en internasjonal konsensus om at det er uakseptabelt å overse voldeligheter av det slaget som har forekommet i de siste månedene – eller å betrakte en krise som et rent indre statsanliggende.

Hva var det som utløste denne holdingsendringen? Man skal ikke undervurdere betydningen av at Kenyas ledere og øvrige befolkning prøver å finne en rettferdig og riktig vei framover. Men det må også anerkjennes at det internasjonale samfunnet har handlet langt raskere når det gjelder å håndtere denne konflikten, enn det har gjort i liknende situasjoner andre steder.

FN handler

I Kenya har FN engasjert seg på høyeste politiske nivå, Sikkerhetsrådet har sendt ut en erklæring som fordømmer overgrepene, og generalsekretæren og lederne av menneskerettighetsorganisasjoner er blitt mobilisert. Afrikanske ledere har bidratt med uvurderlig mekling. Mye hviler nå på arbeidet som blir lagt ned av Kofi Annan, Graça Machel og Benjamin M’Kapa på forespørsel fra Den afrikanske union.

Jeg er av den oppfatning at det vi nå ser skje i Kenya, er handling på et grunnleggende prinsipielt grunnlag – ansvaret for å beskytte (Responsibility to Protect). På FNs verdenstoppmøte i september 2005 forpliktet regjeringslederne seg til at stater må beskytte sine befolkninger mot masseovergrep. Og hvis de mislykkes, må det internasjonale samfunnet gripe inn.

Dessverre blir ofte ansvaret for beskyttelse misforstått. Det skal ikke være en rettferdiggjøring av militær inngripen, men krever at stater beskytter sin egen befolkning og hjelper andre stater med å bygge opp kapasitet til å gjøre det samme. Det innebærer at internasjonale organisasjoner som FN har et ansvar for å slå alarm, utvikle effektive forebyggende tiltak og når nødvendig mobilisere et effektivt motsvar. Krisen i Kenya illustrerer dette: Utenforstående aktørers primære rolle er å beskytte sivile – ikke minst ved å hjelpe regjeringer med å bedre sikkerheten og verne om menneskerettighetene.

Ansvar for å beskytte

Til tross for dette er det likevel gjort få framskritt når det gjelder implementeringen av R2P, (som det såkalte Responsibility to Protect-konseptet ofte kalles). Det gjelder både FN og på nasjonalt nivå. En reaksjon jeg særlig verdsatte fant sted i november, da kvinnelige ledere fra hele verden kom sammen på et toppmøte om global sikkerhet og forpliktet seg til å fremme internasjonal støtte for R2P-konseptet og sikre at kvinners syn og engasjement blir inkludert i freds- og sikkerhetstiltak. Tenk hvor annerledes situasjonen hadde vært i Øst-Kongo eller Darfur om kvinnene var blitt fullt ut involvert i arbeidet med å finne løsninger.

Det må gjøres langt mer for å få R2P ut i livet. I forrige uke ble det opprettet et nytt globalt senter for R2P i New York. Senterets målsetning er å etablere en større aksept av R2P-normen og å samarbeide med andre om å vekke oppmerksomhet for hvordan den skal brukes i virkelige kriser. The Elders, gruppen av ledere som ble samlet av Nelson Mandela og Graça Machel i fjor, har erklært februar som en R2P-måned, som del av kampanjen vår Every Human Has Rights. Den markerer 60-årsfeiringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble innført i kjølvannet av annen verdenskrig, holocaust og de første atombombene. Verdensopinionen samlet seg den gang for å si: «Aldri igjen.» Likevel har vi i løpet av disse siste 60 årene vært vitne til masseovergrep over hele kloden. Vi deler alle ansvaret for å gjøre alt vi kan for å forhindre slike overgrep og beskytte hverandre mot dem.

Det beste stedet å starte, er med forebygging – gjennom tiltak som er spesielt rettet mot å bygge opp staters kapasitet, løse konflikter og styrke rettsikkerheten. Mitt håp er at i framtiden vil R2P ikke bare mobiliseres etter drap og voldtekt på uskyldige mennesker, men når sosiale og politiske uroligheter bygger seg opp. Det er ved å forebygge, fremfor å reagere, at vi virkelig oppfyller vårt delte ansvar for å få slutt på de verste formene for overgrep mot menneskerettighetene.

Oversatt av Anne Arneberg

Desmond Tutu er anglikansk erkebiskop emeritus i Cape Town og leder for The Elders.

© International Herald Tribune.

Enerett i Norge: Ny Tid

---
DEL