Ei knyttneve mot arbeidersolidaritet

EUs havnedirektiv skal gi billigere lasting og lossing av skip – men river grunnlaget vekk for solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk. Lønns- og arbeidsvilkår kan rammes både i havnene og på de sju hav. Det truer også sikkerheten i skipsfarten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I august 2001 la EU-kommisjonen fram et forslag til direktiv som krevde at det skal være konkurranse om lasting og lossing av skip i alle større havner. I tillegg skulle det være lov å bruke mannskapet ombord til å laste og losse.

Dette vil undergrave den eneretten som losse- og lastekontorer har hatt i de fleste europeiske havnene, en enerett som har vært viktig for å verne om havnearbeidernes lønns- og arbeidsvilkår.

Slik er det også i Norge. I de største havnene i Norge er losse- og lastearbeiderne ansatt ved et losse- og lastekontor, som leier dem ut til skipsekspeditører og andre havnebrukere. I mindre havner blir losse- og lastearbeiderne formidla til havnebrukerne gjennom fagforeningen i havna. Denne eneretten til å utføre losse- og lastearbeid er fastsatt i tariffavtalene til havnearbeiderne.

I hver enkelt havn vil lønns- og arbeidsvilkår bli midler i konkurransen om oppdrag, og det vil forsterkes når havnene kastes ut i en tilsvarende konkurranse om å sikre seg anløp fra flest mulig skip.

Lasting og lossing med eget mannskap vil åpne for krass lønnsdumping. På skip med bekvemmelighetsflagg kan lønningene være en brøkdel av havnetariffen.

Sjøfolk rammes

Det er mange flere enn havnearbeiderne som er avhengig av at det fins en slik enerett til lasting og lossing rundt om i havnene. Når internasjonal skipsfart ikke preges av totalt anarki, skyldes det nettopp maktstillingen til havnearbeidere i Europa, Nord-Amerika og Australia.

På de sju hav er konkurransen så nådeløs at redere flykter dit regelverket er svakest. Det har ført til skip under bekvemmelighetsflagg med hårreisende lønns- og arbeidsvilkår for besetningen. Og det har i land som Norge tvunget fram såkalte «internasjonale skipsregistre» med svekka regelverk for skip i utenriksfart – for at ikke alle redere skulle flytte skipa sine ut av landet.

Sjøfolk er organisert i samme internasjonale forbund som havnearbeiderne, i Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF). ITF har bygd opp et nett av inspektører som varsler hvis et skip bryter de minstereglene for lønns- og arbeidsvilkår som ITF sjøl har satt. Et slikt skip blir boikotta i alle havner der havnearbeiderne er godt nok organisert. Last blir ikke lossa og ny last ikke brakt ombord før det blir orden på lønns- og arbeidsvilkåra.

Denne solidariteten mellom havnearbeidere og sjøfolk er det eneste som har hindra full rasering av standardene i internasjonal skipsfart.

En billig løsning

EUs havnedirektiv rammer grunnlaget for denne solidariteten og bryter ned det som ITF har bygd opp gjennom mange tiår.

EU-direktivet faller dessuten inn i et større mønster. Havner konkurranseutsettes og privatiseres over hele verden, mens fagforeninger undergraves og presses vekk.

Men det ga EU-kommisjonen og alle EU-regjeringene blaffen i – bare konkurransen kan gi billigere lasting og lossing av skip i europeiske havner.

---
DEL

Legg igjen et svar