Egne landsbyer for flyktninger i Norge

Arkitekt Magne Wiggen vil opprette egne landsbyer for flyktninger som kommer til Norge – og mener at det blant annet kan løfte norsk håndverktradisjon til nye høyder.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Norske kommuner er delte i synet på å bosette flyktninger i årene som kommer. Mens 234 kommuner så langt har sagt ja til å ta imot ekstra flyktninger, svarer 75 kommuner at de ikke ønsker å ta imot noen. Siden Jonas Gahr Støre under Arbeiderpartiets landsmøte i april tok til orde for at Norge skal øke antall årlige kvoteflyktninger fra Syria til 5000 de to neste årene, har debatten om Norges forpliktelse overfor kvoteflyktninger igjen blitt et hett tema i den norske samfunnsdebatten.
Før sommeren ble partiene på Stortinget, unntatt SV og Frp, enige om å ta imot 8000 kvoteflyktninger fra Syria de neste tre årene. Allerede i år tar Norge imot 500 ekstra flyktninger, så det samlede tallet på kvoteflyktninger fra Syria i år blir 2000. De resterende 6000 kommer til Norge i 2016 og 2017.
Arkitekt Magne Magler Wiggen etterspør nye tiltak for kvoteflyktningene som kommer til Norge. Han mener flere må bli flinkere til å sette seg inn i krigsflyktningenes situasjon. «Dette er mennesker som lever i en unntakstilstand. De har måttet reise fordi det er krig i landet de bor i. Flere i Norge hadde vært tjent med å stille seg selv spørsmål om hvordan de selv hadde reagert – og hvordan de hadde ønsket å bli mottatt – hvis de plutselig måtte flykte fra Norge. Det mange nok har glemt, er hvordan det må ha vært for alle nordmennene som for noen generasjoner siden var på flukt fra den tyske okkupasjonen i Norge,» sier Wiggen til Ny Tid. I tillegg til å være professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, driver Wiggen arkitektfirmaet MMW, kjent for sine kreative boløsninger.

Alle bilder: MMW arkitekter
Alle bilder: MMW arkitekter

Kommuner sier nei. Wiggen mener det er viktig å skille mellom de som kommer til Norge som krigsflyktninger, og mennesker som innvandrer til Norge av andre grunner, fordi det skaper en klarere bevissthet om hvorfor de førstnevnte har måttet flykte. «Vi må ta imot flyktninger uavhengig av hvor mange mennesker asylmottakene kan romme i dag. De er tvunget ut av en hverdag der de drev med sitt, fordi landet deres er i krig. De har ikke forlatt landene sine fordi det var noe de ønsket, men fordi de måtte. Det er på tide at vi begynner å ta de ressursene som flyktninger fører med seg, på alvor,» sier Wiggen.
Et av de store spørsmålene som stadig trekkes frem i debatten, er utfordringene knyttet til å få eksisterende og fremtidige asylsøkere og flyktninger bosatt i norske kommuner. Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet IMDI sitter 5250 flyktninger med oppholdstillatelse i norske asylmottak og venter på å bli bosatt i en norsk kommune. Per i dag er det kommunene selv som avgjør om de vil ta imot flyktninger, og i så fall hvor mange. Gjennom avtalen inngått mellom Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund (KS) skal kommunene tilby 10 000 plasser til flyktningene i 2015.
«Ifølge Kartverket har vi 428 kommuner i landet. Hvis de 8000 flyktningene fordeles likt, blir det i underkant av 19 flyktninger fra Syria per kommune. Et ’hybelhus’ for 19 personer er ikke særlig stort,» sier Wiggen.
Før sommeren ba barne-, likestillings- og integreringsminister Solveig Horne (Frp) norske kommuner om å melde fra om hvor mange ekstra flyktninger de kunne ta imot. Så langt skal 234 kommuner ha meldt at de kan ta imot flere flyktninger, flere av dem med klare forbehold. Nesten hver tiende kommune – 35 av dem som har svart – krever at staten finansierer mottaket av ekstra flyktninger for kommunene.
Wiggen er enig i at dette kunne vært et statlig anliggende. «Mange kommuner argumenterer med at deres økonomiske rammer vil hindre dem i å ivareta flyktningene på en god nok måte. Så det kunne være fornuftig å forsøke på en statlig styrt implementering og finansiering av denne politiske ambisjonen om mottak av de 8000 fra Syria,» sier han.

«Mange av menneskene som kommer hit har opplevd mye vondt, så det er viktig at det legges godt til rette for det psykososiale tilbudet i landsbyen.»

Screen Shot 2015-09-15 at 20.30.09Nye løsninger. Solveig Horne mener flyktninger i Norge selv må ta større ansvar for at de blir godt integrert, og melder at myndighetene kommer til å stille høyere krav til blant annet norskkunnskaper hos flyktninger som kommer til Norge. Hun mener man må følge opp flyktningene bedre, at norskopplæringen må bli mer kvalifiserende og arbeidsrettet, at barna må tidligere i barnehage og skole, og at kvinnene må følges opp tettere.

Magne Wiggen mener norske myndigheter må tenke annerledes når det gjelder bosetting og integrering. I stedet for de tradisjonelle ventemottakene som benyttes i dag, mener Wiggen at den norske staten i fremtiden bør etablere egne, statlig finansierte landsbyer der de som har kommet som flyktninger, kan etablere en ny hverdag. «Jeg ser for meg en hyggelig landsby, gjerne inne i et nabolag, eller på et grøntområde eller naturtomt i utkanten av et boligområde. Mange av menneskene som kommer hit har opplevd mye vondt, så det er viktig at det legges godt til rette for det psykososiale tilbudet i landsbyen. I dette kan omgivelsene spille en sentral rolle. Jeg tror også på at mennesker fra omtrent samme område og med samme type krigsbakgrunn skal bo i de samme landsbyene. Gir vi dem muligheten til å etablere en form for nytt liv, tror jeg mye annet vil falle på plass av seg selv,» utbroderer Wiggen.
Han trekker frem områder som Røa og Smestad som spesielt egnede områder for en flyktninglandsby i Oslo. «Jeg tror på grøntområder fremfor en grå industritomt i Groruddalen,» sier Wiggen. «Et annet eksempel er Fossum bruk i Bærum, hvor man nå planlegger å bygge 2000 nye boliger. I dag finnes det ikke lenger noen teglsteinsfabrikk i Norge. På Fossum kunne man helt fint opprettet en fabrikk og en landsby. På denne måten kunne man både bosatt flyktninger, fått i gang en norsk teglsteinsproduksjon, og sluppet den miljømessige belastningen langreiste materialer har,» sier Wiggen.
I 2014 tok Norge imot 1620 kvoteflyktninger. Året før var tallet 1200. Dersom Norge hvert år tok imot 5000 kvoteflyktninger og fordelte antallet ut over alle norske kommuner, ville vi sittet igjen med i underkant av 12 personer i hver kommune. Over en femårsperiode ville dette utgjøre 60 mennesker per kommune. På ti år ville antall mennesker tatt imot av hver enkelt norske kommune være 6000.
«Det som skiller Norge fra mange andre land, er at vi er et land med små tettsteder og små byer. Derfor er det viktig at disse landsbyene ikke blir for store. Det er også viktig, både for innbyggerne og for naboene, at stedet er estetisk innbydende og vakkert, og at det ikke står i for stor kontrast til nabolaget rundt,» mener Wiggen.

 Screen Shot 2015-09-15 at 20.36.02Sysselsetting. Ifølge Rådet for psykisk helse finnes det klare sammenhenger mellom angst, depresjon og arbeidsledighet. Det å være i arbeid har betydning for den enkeltes identitet og posisjon i samfunnet, og for mange er selvtillit og mestring knyttet til arbeid. I en undersøkelse foretatt av Helsedirektoratet i april i år, svarer 96 prosent av de spurte at arbeid er viktig for deres psykiske helse. Magne Wiggen mener arbeidsledigheten blant flyktninger som kommer til Norge, er med på å gjøre situasjonen vanskeligere. «Noe av det verste et menneske kan bære på, er å følelsen av å være unyttig. Derfor er det viktig å fokusere på sysselsetting. Menneskene som kommer, kan bidra til byggingen av landsbyen de skal flytte inn i, eller til den neste som skal bygges,» sier Wiggen. «Det er snakk om ulike mennesker med forskjellige kompetanseområder, som helt sikkert vil finne en måte å hjelpes ad på i samfunnet,» sier han.
Mange norske håndverkerfag er i ferd med å forsvinne. I 2008 søkte 37,4 prosent av Oslo-elevene seg til yrkesfaglige linjer. I 2014 gjorde 28 prosent det samme. En årsak kan være at mange av håndverkerne som i dag er å finne i Norge, er gjestearbeidere som krever mindre lønn og enklere arbeidskår enn norske arbeidere. En annen grunn er at mye av det som tidligere ble produsert i Norge, produseres i utlandet fordi det er billigere. Wiggen foreslår flyktninglandsbyen som en læringsarena, både for flyktningene som kommer og for mennesker som allerede er bosatt i Norge. «Ved ankomst kunne flyktningene få en innføring i norsk kultur og i norsk håndverk. Det er helt sikkert mange av dem som sitter på verdifull kunnskap innen ulike håndverksyrker. En kunnskapsutveksling begge veier ville helt klart vært en kjemperessurs for den norske håndverkstradisjonen,» sier han. «Fungerer dette, kunne vi etter hvert utgjøre en del av yrkesopplæringen. En kunnskapsutveksling som dette ville kunne bety en renessanse for det norske håndverket,» sier Wiggen.
Han påpeker at økonomien i landsbyene også må tilpasses situasjonen. «Menneskene som bor i landsbyen, kan ikke få samme lønn som en norsk håndverker i den fasen der det handler om å ta imot krigsflyktninger. Hvis de blir i Norge på lengre sikt, er situasjonen selvsagt en annen,» sier han.

Integrering. Men hvordan fungerer teorien om flyktninglandsbyene når det gjelder integrering og samvær med befolkningen utenfor landsbyene? Ifølge Europarådets indeks for integrering, ligger Oslo som nummer to blant 46 europeiske byer når det gjelder vellykket integrering. Wiggen mener barn kan spille en viktig rolle i prosessen med å lære hverandre å kjenne. «Voksne mennesker har ofte vanskeligere for å bli kjent med hverandre enn barn har. Derfor ser jeg barn som perfekte døråpnere når det gjelder integrering. Skole, SFO og idrettslag må være arenaer der barn møter andre barn. Med barnas deltakelse følger det også med et naturlig engasjement fra foreldrenes side. Foreldregrupper, arrangementer og andre ting som hører med, vil fungere som naturlige møteplasser for de voksne,» tror Wiggen. «I tillegg kan man, ved å ta i bruk enkle, hverdagslige ting, skape andre naturlige møteplasser. Innbyggerne i landsbyen kan for eksempel invitere på mat eller te, eller arrangere salg av egenproduserte varer. På denne måten vil integreringen og det å lære hverandre å kjenne komme naturlig,» avslutter arkitekten.


carima@nytid.no

---
DEL