Edward Snowden – den lille manns kamp

Norge må ta sitt ansvar for å fremme menneskerettigheter fremfor maktpolitikk.

Det gikk et sus av forventning blant Edward Snowdens tilhengere og et grin av indignasjon blant hans politiske motstandere da varsleren ble tildelt Norsk PENs store ytringsfrihetspris for 2016, Ossietzkyprisen. Den splittede reaksjonen ble desto tydeligere da prisvinneren også ble invitert til Oslo for personlig å motta pris og hyllest i Univeristetets aula. Var han en helt, en varsler eller en landssviker?

Og det ble optimistisk spurt – vil regjeringen her hjemme og i USA benytte sjansen til å dempe kritikken av syndere mot internasjonal ulovlig overvåkning ved å la ham komme? Var de villige til å gi ham fritt leide og fortolke en utleveringsavtale i hans favør? Eller ville de mobilisere all sin motstand – juridisk og politisk – for å hindre ham i å passere norsk grense? Få ble vel forbauset da denne håpefulle optimismen ble møtt med trommevirvler av diskret juridisk motstand. Og av offisiell taushet – både hjemme og ute.

Hvorfor prisen? Edward Snowdens avsløringer av et internasjonalt så vel som nasjonalt overvåkningssamfunn styrt fra Washington, er det viktigste oppgjøret med skjult og ulovlig maktpolitikk som har skjedd i den vestlige verden i nyere tid. Konsekvensene er forskjellige, men nivået er like komplekst som Panama-papirenes demaskering av verdensomspennende økonomiske misligheter.

Det enestående ved Snowdens handlinger er hans forståelse av alvoret, ensomheten i varslerrollen og likevel hans uegennyttige vilje til å handle etter sin samvittighet. Snowden forstår sin samtid. Oppslutningen om hans handlemåte er i brede kretser som et barometer på vår tid. Polariseringer i vår samtid mot individualisme og egoisme, ja, materielle sidespor, gjerne kalt kropp og grådighet, gir konsekvenser. Folkemeningen er dyptfølt knyttet til hans mot og uegennytte. Hatet mot korrupsjon og maktmisbruk er intenst. Maktens språk er skremmende, og utsiktene til 30 års fengsel for en varsler er uhørt.

For Norsk PEN er det viktig å bidra med en skarve røst som støtter det åpne, den troverdige demokratiske stemmen, og gir varslerens ytring frihet til utfoldelse. Og beskyttelse mot overgrep. Men pristildelingen vil noe mer. Den kan bidra med noe mer fordi den kan gjøres spektakulær. Den kan rette søkelyset mot overvåkningens dulgte sider. I dag er omfang og hensikt skjult ved sitt elektroniske kjempepotensial for muldvarpsarbeid i undergrunnen. Snowdens avdekking av den massive globale overvåkingen er tankevekkende og skremmende. Den truer det private rom og alle enkeltindividers integritet i det lille og det store. Ja, i ethvert demokratisk land kan uviss overvåkning bli til misbruk. Dens rammer og formål må drøftes i offentlige fora som FN, først og fremst. Det internasjonale samfunn bør komme til forståelse av hva som gagner og hva som er et brudd på menneskerettigheter og grunnleggende individuelle verdier.

Pristildelingen har altså som formål å beskytte varslerens rettigheter, samt skape debatt om overvåkningens folkerettslige og nasjonale rammer. Men den skal også hylle Snowdens personlige mot, integritet og innsikt i forfallet i de garantier som skal trygge enkeltmenneskers rettssikkerhet, ja – selve demokratiet.

Snowden – vår tids Ossietzky. Vi kan trekke noen linjer fra Carl von Ossietzkys Nobelpris til Edward Snowdens Ossietzkypris. Begge var varslere, og begge risikerte sin personlige sikkerhet, sitt liv og sin helse da de avslørte forhold myndighetene ville holde hemmelig. Til tross for at Ossietzky forholdt seg til åpne kilder, var økt oppmerksomhet om den tyske opprustningen i mellomkrigstiden noe Nazi-Tyskland ikke kunne tolerere.

Maktens språk er skremmende, og utsiktene til 30 års fengsel for en varsler er uhørt.

Ossietzky fikk ikke delta på noen overrekkelse for 80 år siden, i 1936 (for året 1935). Han fikk aldri komme til Norge, og han døde i fengsel i 1938. Men nobelseremonien i Oslo gikk sin gang. Med tomme stoler – ikke bare for å markere Ossietzkys fravær, men også fordi Kong Haakon og ledende aviser og sentrale politikere utrolig nok markerte sin avstand fra pristildelingen ved å utebli fra seremonien. Kongens fravær – for første og eneste gang i fredsprisens historie! Det er et ytterst pinlig kapittel i Nobelprisens og det moderne kongedømmets historie.

Det er kjent at Edward Snowden avdekket illegitim og omfattende statlig og global overvåkning og spionasje, både overfor enkeltland, statsledere og privatpersoner. Avsløringen av NSAs overvåkning av millioner av telefonsamtaler resulterte i at en amerikansk domstol (US Court of Appeals) i fjor fant overvåkningen ulovlig, fordi den ikke var godkjent av Kongressen.

Det var altså en statlig virksomhet som USAs rettssystem dømte som ulovlig. For Snowden og mange med ham fremstår inngrepene som et alvorlig brudd på den amerikanske grunnloven. Bruk av lovgivning fra første verdenskrig, The Espionage Act fra 1917, gir ham så langt ingen beskyttelse og forståelse hos amerikanske myndigheter –  i rettsstaten USA. Han risikerer livslang fengsling under umenneskelige kår.

Hvorfor til Norge? Hva er det norske myndigheter engster seg for når Snowden inviteres til Norge? Sannsynligvis vil langt flere bekymre seg, ikke minst USA og samarbeidslandene av overvåkere, de såkalte ni øynene. Men menneskerettighetsorganisasjoner over hele verden har støttet Snowdens varslinger om ulovlig overvåkning.

I en ikke-bindende resolusjon bekreftet EU-parlamentet i 2015 Snowdens status som varsler og forsvarer av menneskerettighetene. Medlemslandene ble oppfordret til å gi ham asyl.

De formelle terskler ligger i at Snowden er fratatt sitt amerikanske pass, hans rettslige status, utleveringslov og -avtale og hva regjeringers juridiske ekspertise ellers kan mobilisere av formelle og politiske hindre. Dette er så sannelig den rettsløse lille mann i juridisk og politisk kamp mot statlige overmakter!

Mot til debatt. Det er særlig ett aspekt ved Snowden-saken som bekymrer, nemlig fraværet av politisk debatt – både om overvåkningens manglende rammer og om Norges suverenitet. Hvorfor og hva stopper det offisielle Norge fra åpen tale? Vi vet at politikere på Stortinget støtter Snowden, sågar kanskje et flertall når det gjelder sannhetens dypere erkjennelse.

Den egentlige frykten er stormaktsdrevet. Vi vet at det skal mye til før norske myndigheter våger å utfordre stormakten USA. Slik forsiktighet og selvsensur er det selvsagt viktig å utfordre. Enhver mangel på politisk debatt, uansett hvor problematisk eller «farlig» tematikken måtte være, er et tegn på begynnende forvitring av demokratiet, og for amerikanerne nok en konsekvens av angrepene 11. september 2001.

Det krever integritet og mot av norske politikere å reise debatt og å ta standpunkt. Den unisone tausheten er rett og slett sensur ved selvsensur. I god varslerånd har norske medier vært støttende til pristildelingen. Både landets presseorganisasjoner og Norsk PEN stiller opp som partshjelp ved stevning av staten for å få prisvinner til landet – som en symbolsk handling til støtte for vår individuelle frihet og landets uavhengighet.

Norske politikere bør følge opp. Det bør tas ansvar for at Edward Snowden, vår tids største og viktigste varsler, kan komme til Oslo og motta en pris – en ytringsfrihetspris fra et suverent og ansvarlig land som Norge, for å vise at menneskerettigheter kan fremmes fremfor maktpolitikk. Det vil gjøre oss alle store å vise respekt for den lille manns kamp for sine rettigheter.

Nygaard er styreleder i Norsk PEN.

---
DEL