Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Den edle kunst å lyve

Wer den Sturm sät
Forfatter: Werner Sonne
Forlag: Edition M (Luxembourg)
I Werner Sonnes nye politiske thriller går fake og fakta opp i en høyere og høyst skremmende enhet.

«The noble art of lying» er Oscar Wildes definisjon av dikteryrket. Når så diktningen synes mer virkelig enn virkelig-heten, er vi over i den mentale sjangeroppløsningen. Helt konkret skjer dette der fantasi og fakta går opp i en høyere enhet. Tyske Werner Sonne, forfatter og tv-journalist med lang korrespondenterfaring fra Bonn, Warszawa og Washington, beveger seg elegant rundt i dette grenselandet. Som i thrilleren Wer den Sturm sät – «Den som starter stormen». 

Fakta møter fiksjon. I den virkelige verden sneier et russisk jagerfly nesten et amerikansk rekognoseringsfly, etter at mannskapet har fanget opp et US-B-52 bombefly på radaren. I Werner Sonnes fiksjon støter et russisk bombefly sammen med et tysk jagerfly og utløser en tiltakende øst–vest-krise. En kriminalgåte – et mistenkelig dødsfall på den tyske ferieøya Sylt – er rammen rundt denne bare lett kamuflerte analysen av dagens storpolitikk. Sonne skriver ofte sakprosa om politiske emner, så hvorfor ikke i romans form denne gangen?

Forfatteren er en 71 år gammel hvitmanket herre, som droppet ut av skolen som 16-åring, tok seg jobb som journalist og har blitt ved sin lest siden, blant annet som programleder for Tysklands viktigste statlige tv-stasjon ARD. Han har opp igjennom årene beveget seg på mange ulike internasjonale arenaer, og fulgt statsledere over hele i verden tett. Etter hvert har disse erfaringene funnet sin plass i Sonnes fiksjon. «Mye faglitteratur om politikk og politikere  forblir tørre analyser og ender i en støvete bokhylle. Jeg ønsker å formidle verdenspolitikken gjennom å underholde,» sier han om sin siste utgivelse.

Skribentens verktøykasse. Sonnes sjangervalg gir ham frihet til å krype innunder huden på storpolitikkens tungvektere. Han utstyrer dem med følelser, tanker og tvil. Vi følger forfatteren villig forbi det knappe nyhetsbildet vi daglig fôres med, og blir sittende som på nåler når han beskriver de uhyrlige nesten-katastrofene som utspiller seg i boken.

Sonnes rolle som høyprofilert politisk reporter er en unik plattform å skrive ut fra. Et kjent sitat av ham lyder: «Nå har De unnlatt å svare på spørsmålet mitt  to ganger. Tenk Dem godt om før De gjør det enda en gang.» Hans etiske standard har gjort ham i stand til å balansere hårfint mellom nærhet og avstand til sine intervjuobjekter, og til å behandle sensitive emner med nøkternhet –  som Tysklands forhold til Israel. Med sin elegante stil gjør han bruk av kårde der andre griper etter slegga: «Vi har kommet til en overbevisning her i Tyskland: Aldri mer krig. Israel har på mange måter konkludert motsatt: Aldri mer Auschwitz.» Samtidig er Sonne like saklig kritisk til eget land: «Jeg er ingen pasifist, tvert imot: Jeg mener vi må gå en alvorlig runde med oss selv når det gjelder Tysklands rolle, og spørsmålet om vi alltid kan skygge unna konflikt fordi vi så ugjerne setter våre soldater i aksjon. Isteden leverer vi våpen.»

Vi har kommet til en overbevisning her i Tyskland: Aldri mer krig. Israel har på mange måter konkludert motsatt: Aldri mer Auschwitz.

Eskaleringens mekanikk. Sonnes kjernetema i Wer den Sturm sät er å bevisstgjøre leseren om tiden vi lever i – en tid som synes å bevege seg baklengs. En truende tid, som vi må tilbake til slutten av den kalde krigen for å finne maken til. Det er som om to tog raser mot hverandre og ikke lenger er til å stoppe. En chaplinsk pas de deux med jordkloden, som høyst sannsynlig, som i Diktatoren, vil ende med et smell. En tid der for lengst glemte fiendskap gjenopplives. En macholeder på hver side av Atlanteren som med sin fred-gjennom-styrke-retorikk og dårlig skjulte atomtrusler kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss.

Leseren av Wer den Sturm sät serveres med andre ord mer enn herlige krimgys. Han eller hun kan studere en prosess som vi alle konfronteres med fra tid til annen: at et problem blir virkelig stort først gjennom måten vi takler det på. Drukningen på Sylt, i et svømmebasseng på et luksushotell, fremstår først som en alminnelig hjertestans. Men giften som blir oppdaget i avdødes kropp, får snøballen til å begynne å rulle. Vi tas med til Russland, der «den sterke i Kreml» setter både leiemordere og en ubåt i aksjon for å eliminere en som stikker kjepper i hjulene for en ulovlig våpensalgsavtale. Når ubåten forliser i forbudt farvann og Kreml ikke kan be om hjelp, eskalerer dramaet; mordgåten og ubåten er plutselig to sider av samme sak. Dermed står vi brått overfor en dødelig trussel mot verdensfreden.

Sonne bruker hele spekteret av sin reportererfaring til å presentere et plott vi har all grunn til å frykte. Dette er ikke spennende fordi vi lurer på hvem skurkene er; det er spennende fordi vi lurer på hvor langt de er villige til å gå.

Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like