Edderkoppene i velferdssystemet

Velferdsstaten trues ikke av «naving» og eksport av trygdemidler, men av internasjonal storkapital med sugerør ned i den norske statskassa.

A European garden spider sits in its net on August 22, 2014 in Berlin. The spider's varieties are common across Europe and North America. AFP PHOTO / DPA / WOLFGANG KUMM / GERMANY OUT

Vi lever i en tid med omfattende bruk av privatisering, anbud og konkurranseutsetting blant annet i norske velferdssektorer. Dette har åpnet opp for oppsplittede private selskaper som vinner anbudsrunder innen disse sektorene. Norlandia, fulgt av Aleris AS (inklusiv datterselskapene Aleris Helse, Aleris Omsorg og Aleris Ungplan og BOD) med en omsetning i 2013 på 1 868 000 000 kroner, er eksempler på de mange slike selskaper. Disse private bedriftene baserer sin profitt på å plassere sugerør inn i norske velferdsbudsjetter. De omtales som «velferdsprofitører» fordi eierne henter ut milliarder i profitt fra offentlige midler. Den rødgrønne byregjeringen i Oslo har vedtatt å fjerne disse fra barnehagesektoren – også omsorgssektoren nevnes. Partier som Rødt, SV og Sp følger opp i sine programmer. Hvorfor?

Riktig beslutning. Leder i For Velferdsstaten Linn Herning utga i 2015 boken Velferdsprofitørene. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene, publisert av Manifest forlag. Boken er en grundig dokumentert innføring i historien om velferdsprofitørene og deres strategier. Fortellingen er utstyrt med et omfattende referanseapparat som støtter opp under bokens beskrivelse av situasjonen. Herning bygger sin forskning på det vi allerede vet om internasjonale «flernasjonale selskaper» og deres økonomiske adferd: at styring av disse profittsøkende selskapene er så godt som umulig siden organisasjonsformen – lenkeorganisering i form av datter- og datterdatterbedrifter – gjør innsyn i deres transaksjoner svært vanskelig. Forskningen støtter Hernings analyse. Byregjeringen i hovedstaden har slik sett tatt en riktig beslutning.

Internasjonalt opererer man med begrepet administrative evil
som er dekkende for velferdsprofitørenes virksomhet.

I et norsk perspektiv er boken viktig, og det refereres hyppig til den i politiske diskusjoner om velferdsstaten. Velferdsprofitørene avdekker en virkelighet som ikke umiddelbart er synlig, og bør således være obligatorisk lesning for våre politikerne, deres rådgivere, for byråkrater og fagorganisasjoner. Dette handler om at finansakrobater ved hjelp av innfløkte selskapsstrukturer og skatteparadiser i økende grad driver skoler, barnevern, barnehager og eldre- og sykehjem med offentlige støtteordninger som inntektskilde. Det spares på ikke-faste kostnader som lønn og pensjoner. Med disse ordningene som bakteppe henter foretakene ut profitt fra både norske og utenlandske velferdssektorer.

Enhver spindelvev har sin edderkopp; dette gjelder også disse selskapene, med et moderselskap – det såkalte oppkjøpsselskapet – i midten. Oppkjøpsselskapene er lokalisert i ulike skatteparadiser ute i verden. I moderselskapene, hvor internasjonale fond og storselskaper investerer sin kapital, ender til slutt milliardene fra norske velferdsbudsjetter, det vil si våre felles skattepenger. Interessen for investeringer i disse oppkjøpsselskapene viser at profitten og avkastningen er høy.

Knuse sparegrisen. Grunnet de innviklede og uoversiktlige selskapsstrukturene blir som nevnt både innsyn og transaksjonskontroll nesten umulig. Skatteunndragelse og sosial dumping blir konsekvensene. Strategiene til velferdsprofitørene er ifølge Herning: 1) å ta ut utbytte (det mest uskyldige fordi det kommer frem av bokføringen); 2) internhandel og flytting av penger for å minimalisere skattekrav; 3) låneopptak mellom selskapene for å redusere eiendomsskatten; og 4) «knusestrategien», det vil si salg av selskaper med stor profitt, etter at de er reorganisert med verdistigning i markedet som formål. Det velferdsprofittørene gjør, er «å pirke penger ut av sparegrisen i smug, for at ingen skal merke tappingen». Så kan sparegrisen knuses og selges for milliarder av kroner med egenkapital som konkurransefaktor. Oppsamlingen av egenkapitalen uttrykker profitt og skatteunndragelse i «spindelveven».

Den store norske velferdsstaten med omfattende støtteordninger er ikke truet av «naving», trygdemisbruk og eksport av trygdemidler til Polen og andre østeuropeiske land, men av velferdsprofitørene og internasjonal storkapital med sugerør ned i den norske velferdssektoren. Likevel: Disse organisatoriske strategiene er lovlige. Det trengs med andre ord politisk vilje til å endre loven.

Dekende begrep. Internasjonalt opererer man med begrepet administrative evil – «administrativ ondskap» – blant annet i ledelsesprofessor Victoria Buengers boktittel Demasking Administrative Evil – «avkledningen av administrativ ondskap». Tittelen viser til virksomheter med offentlig tilskudd hvor privat profitt er målet. Slik virksomhet rammer fellesskapets og velferdsstatenes økonomi. Begrepet er således dekkende for velferdsprofitørenes virksomhet.

Spørsmålet som trenger seg på, er hvorfor stat og kommuner ikke produserer flere velferdstjenester i Norge i egen regi. Både nasjonal og internasjonal forsking viser at dette vil være langt billigere og dermed bidra til å redde den norske velferdsstaten for fremtiden. Det er dette den rødgrønne byregjeringen i Oslo har tatt konsekvensene av med sin avvisning av nye private barnehager.

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høyskolen i Lillehammer.

---