Dystopisk mafiasuppe

Den drepende volden kommer så tett innpå oss at den fremkaller fysisk ubehag. Det samme gjør filmens mørke grunntema: Gleden ved å undergrave befolkningens tro på det gode i mennesket.

Suburra
Regi: Stefano Sollimas

NB! Denne filmomtalen inneholder avsløringer av filmens handling.

Stefano Sollimas Suburra er en annerledes mafiafilm – mørk, dystopisk og uten håp. Det onde har seiret, og derfor er filmen også uten heltemodige politimenn og rettskafne etterforskere som i lovens navn kjemper det godes sak. For sånn har det også blitt.

Ordet suburra betyr bokstavelig talt «under byen», og er historisk sett Romas eldste fattigkvarter. Her vokste Julius Cæsar opp; her slo kristendommen rot etter hans død; her ligger noen av de eldste kirkene vegg i vegg med de eldste bordellene i byen. Da jeg selv flyttet inn i Suburra i 1978, var gaten vår, Via dei Capocci, delt opp mellom garasjer der man solgte stjålne biler, og bordeller hvor nye og faste kunder kom og gikk praktisk talt hele døgnet. Jentene var ofte misbrukte, voldtatte jenter fra Syd-Italia, mange av dem enslige mødre som solgte sex for å legge seg opp penger til et nytt liv for seg selv og barna de hadde med seg.

Alle stemte kommunistisk. Borgermesteren vår, Luigi Petroselli, bygde 20 000 leiligheter i året. Han bygde skoler, barnehager hvor alt var gratis, idrettsanlegg, svømmehaller og biblioteker som år for år bokstavelig talt løftet de fattige ut av skitten. Kultursjefen hans Renato Nicolini stengte Via Fori Imperiale for trafikk på søndagene, sånn at vi skulle ha et sted å spasere med barnevognene våre. Da viste de Eisensteins Panserkrysseren Potemkin på storskjerm på Sirkus Maksimus og arrangerte Estate Romana, en internasjonal festival med gratis konserter, teater, film, og utstillinger og billig mat og vin. Kriminaliteten gikk ned overalt hvor kommunistpartiet hadde makten.

To millioner romere fulgte Petroselli til graven da han døde høsten 1981. En slik sorg over å ha mistet sin leder og beskytter hadde ikke byen sett siden keisertiden.

Men så var det også slutt. Under valget i 1985 tapte Petrosellis etterfølger Ugo Vetere mot kristeligdemokraten Nicola Signorello. Kort tid etter ble det kjent at valget var fikset. Etter mønster fra valgene på Sicilia hadde mafiaen kjøpt stemmer for førti milliarder lire.

Snakker du med folk som husker hvordan Roma var i 1985, trekker de bare på skuldrene og sier: Det finnes ikke en eneste ærlig politiker igjen. Alle er kjøpt og betalt. Jeg glemmer aldri hvordan lederen for det kristeligdemokratiske partiet Ciriaco de Mita under parlamentsvalget to år senere i 1987 hånlig avviste kommunistenes krav om ærlighet med disse ordene: Hvem stemmer på et ærlig menneske? Bare dumskaller gjør det.

Snakker du med folk som husker hvordan Roma var i 1985, trekker de bare på skuldrene og sier: Det finnes ikke en eneste ærlig politiker igjen. Alle er kjøpt og betalt.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here