Dystopisk mafiasuppe


Den drepende volden kommer så tett innpå oss at den fremkaller fysisk ubehag. Det samme gjør filmens mørke grunntema: Gleden ved å undergrave befolkningens tro på det gode i mennesket.

Suburra
Regi: Stefano Sollimas

NB! Denne filmomtalen inneholder avsløringer av filmens handling.

Stefano Sollimas Suburra er en annerledes mafiafilm – mørk, dystopisk og uten håp. Det onde har seiret, og derfor er filmen også uten heltemodige politimenn og rettskafne etterforskere som i lovens navn kjemper det godes sak. For sånn har det også blitt.

- annonse -

Ordet suburra betyr bokstavelig talt «under byen», og er historisk sett Romas eldste fattigkvarter. Her vokste Julius Cæsar opp; her slo kristendommen rot etter hans død; her ligger noen av de eldste kirkene vegg i vegg med de eldste bordellene i byen. Da jeg selv flyttet inn i Suburra i 1978, var gaten vår, Via dei Capocci, delt opp mellom garasjer der man solgte stjålne biler, og bordeller hvor nye og faste kunder kom og gikk praktisk talt hele døgnet. Jentene var ofte misbrukte, voldtatte jenter fra Syd-Italia, mange av dem enslige mødre som solgte sex for å legge seg opp penger til et nytt liv for seg selv og barna de hadde med seg.

Alle stemte kommunistisk. Borgermesteren vår, Luigi Petroselli, bygde 20 000 leiligheter i året. Han bygde skoler, barnehager hvor alt var gratis, idrettsanlegg, svømmehaller og biblioteker som år for år bokstavelig talt løftet de fattige ut av skitten. Kultursjefen hans Renato Nicolini stengte Via Fori Imperiale for trafikk på søndagene, sånn at vi skulle ha et sted å spasere med barnevognene vå …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte