Dystopisk mafiasuppe

Den drepende volden kommer så tett innpå oss at den fremkaller fysisk ubehag. Det samme gjør filmens mørke grunntema: Gleden ved å undergrave befolkningens tro på det gode i mennesket.

Suburra
Regi: Stefano Sollimas

NB! Denne filmomtalen inneholder avsløringer av filmens handling.

Stefano Sollimas Suburra er en annerledes mafiafilm – mørk, dystopisk og uten håp. Det onde har seiret, og derfor er filmen også uten heltemodige politimenn og rettskafne etterforskere som i lovens navn kjemper det godes sak. For sånn har det også blitt.

Ordet suburra betyr bokstavelig talt «under byen», og er historisk sett Romas eldste fattigkvarter. Her vokste Julius Cæsar opp; her slo kristendommen rot etter hans død; her ligger noen av de eldste kirkene vegg i vegg med de eldste bordellene i byen. Da jeg selv flyttet inn i Suburra i 1978, var gaten vår, Via dei Capocci, delt opp mellom garasjer der man solgte stjålne biler, og bordeller hvor nye og faste kunder kom og gikk praktisk talt hele døgnet. Jentene var ofte misbrukte, voldtatte jenter fra Syd-Italia, mange av dem enslige mødre som solgte sex for å legge seg opp penger til et nytt liv for seg selv og barna de hadde med seg.

Alle stemte kommunistisk. Borgermesteren vår, Luigi Petroselli, bygde 20 000 leiligheter i året. Han bygde skoler, barnehager hvor alt var gratis, idrettsanlegg, svømmehaller og biblioteker som år for år bokstavelig talt løftet de fattige ut av skitten. Kultursjefen hans Renato Nicolini stengte Via Fori Imperiale for trafikk på søndagene, sånn at vi skulle ha et sted å spasere med barnevognene våre. Da viste de Eisensteins Panserkrysseren Potemkin på storskjerm på Sirkus Maksimus og arrangerte Estate Romana, en internasjonal festival med gratis konserter, teater, film, og utstillinger og billig mat og vin. Kriminaliteten gikk ned overalt hvor kommunistpartiet hadde makten.

To millioner romere fulgte Petroselli til graven da han døde høsten 1981. En slik sorg over å ha mistet sin leder og beskytter hadde ikke byen sett siden keisertiden.

Men så var det også slutt. Under valget i 1985 tapte Petrosellis etterfølger Ugo Vetere mot kristeligdemokraten Nicola Signorello. Kort tid etter ble det kjent at valget var fikset. Etter mønster fra valgene på Sicilia hadde mafiaen kjøpt stemmer for førti milliarder lire.

Snakker du med folk som husker hvordan Roma var i 1985, trekker de bare på skuldrene og sier: Det finnes ikke en eneste ærlig politiker igjen. Alle er kjøpt og betalt. Jeg glemmer aldri hvordan lederen for det kristeligdemokratiske partiet Ciriaco de Mita under parlamentsvalget to år senere i 1987 hånlig avviste kommunistenes krav om ærlighet med disse ordene: Hvem stemmer på et ærlig menneske? Bare dumskaller gjør det.

Snakker du med folk som husker hvordan Roma var i 1985, trekker de bare på skuldrene og sier: Det finnes ikke en eneste ærlig politiker igjen. Alle er kjøpt og betalt.

suburraGjennomkorrupt. Og det er denne gleden av å undergrave befolkningens tro på det gode i mennesket, for i sin tur å gjøre dem til medsammensvorne i det kriminelle korrupsjonsspillet som kveler byen i dag, som er det underliggende dramaet i Stefano Sollimas dystopiske film. Han beskriver denne håpløsheten ved å skildre den organiserte kriminaliteten innenfra. Fortellingen er som i tv-serien Gomorra, sett med de kriminelles egne øyne, og gir oss på den ene siden deres nådeløse kamp om territoriet, og på den andre siden den hensynsløse plyndringen som forener dem i angrepet på de politiske institusjonene. Og som alltid går kirken – som i bytte med sin del av kaken har hvitvasket narkopenger for mafiaen siden 1945 – god for deres ondskap. I dette bildet fremstår Vatikanet som et svart hull hvor oligarkene styrer den kriminelle underverdenen innenfra gjennom uantastelig grå eminens, uten noensinne å bli sett.

Det spesielle med Sollimas regi er den iskalde realismen i selve filmspråket. Filmen har ingen politisk agenda, men Sollima blir likevel politiker fordi han avslører hvordan oligarkene i det katolske nomenklaturet, med sin kontroll over de politiske institusjonene og mafiaen som hird, undergraver demokratiet. Den drepende volden blir så virkelig og kommer så tett inn på oss at den fremkaller fysisk ubehag.

Skruppelløst. Plottet er enkelt. Mafiaen vil forvandle Romas gamle havneby Ostia til et italiensk Las Vegas, og setter kongen i den romerske underverdenen Samurai til å lede prosjektet. Hans kontaktmann i Parlamentet Filippo Malgrado leder arbeidet med å kjøpe stemmene som skal til for at regjeringen vedtar en lov som gir dem Ostia på et fat.

Malgrado er en kriminell politiker av guds nåde. For å vise sin forakt for det politiske systemet står han og pisser ned på plassen foran Parlamentet fra balkongen sin, mens en av de prostituerte han nettopp har benyttet seg av – en mindreårig jente – dør av en overdose crack i sengen innenfor. I affekt skjeller han ut venninnen Sabrina fordi hun gråter, og overlater fjerningen av liket til henne før han stikker av.

Sabrina ringer i fortvilelse til den eneste som kan hjelpe henne, sigøyneren Alberto Anacleti, som også er bror til lederen for Magliana-banden Manfredi. Det blir fatalt. Alberto er en ambisiøs og grisk oppkomling i det kriminelle miljøet, og bruker liket til å presse Malgrado for penger. Malgrado setter i sin tur Aurealiano Adami til å skremme Alberto for seg. Adami er en lokal gjengleder fra Ostia som gjerne brenner ned lokalene til dem som ikke vil selge til ham, og knuser beina deres med slegge for å få dem til å skrive under på salgsdokumentene. I stedet for å skremme Alberto, dreper Aurealiano ham med et presist knivstikk i halsen.

Orgie av konsekvenser. Dette utløser en bandekrig hvor alle – og det er moralen Sollima gir oss – får det de fortjener:

Regjeringen som går av, og ikke minst Benedikt XVI, som abdiserer som pave. Malgrado, som ribbet for politisk immunitet blir stilt til ansvar for sine ugjerninger etter at liket av den unge piken han tok livet av, blir funnet. Manfredi, som blir gitt som mat til sin egen blodhund av halliken Sebastiano – som rå hevn for at Manfredi tvinger ham til å betale gjelden etter sin far. Og endelig Aureliano, som blir drept av Samurai fordi han nekter å underkaste seg – før Aurelianos kjæreste Viola helt uventet dukker opp fra intet og dreper ham igjen. Henrettelsen, som skjer i striregn midt på natten over sluket i en lukket oversvømt atriumsgård hvor blodet hans forsvinner i rennesteinen, skildres som en opphøyet, nesten religiøs befrielse som stiller den narkomane Viola i rettferdighetens lys.

Suburra er viktig film. Den viser hva som venter på oss der fremme med politikere som for maktens skyld gir etter for dem som drukner verden i fattigdom og krig.

Suburra vises på norske kinoer.


Øhra har bodd i Italia i 17 år, og er journalist og forfatter.

---
DEL