FATTIGDOM: En generasjon unge skotter viser fram øyeblikk av ømhet og omsorg midt i hverdagens frustrasjoner, prøvelser og voldsepisoder.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 2019-10-18
Scheme Birds
Regissør: Ellen Fiske,Ellinor Hallin
(Storbritannia, Sverige)

En dyster hverdagsrealisme har preget og nærmest definert britisk film. Filmene skildrer arbeiderklassens fattigdom og vanskelige kår og understøttes av den politiske venstresidens bekymring for samfunnets økende forskjeller. Filmene kommer farlig nær sosialpornografi, spesielt når problemstillingene omfavnes av regissører med en privilegert bakgrunn som virker mer tvunget til å overføre klasseskyld enn ansporet til å skape noe basert på autentiske opplevelser.

Scheme Birds er ikke en av disse filmene, selv om den innledningsvis kan virke slik.

Handlingen foregår i den skotske byen Motherwell sør for Glasgow, tidligere kjent som stålindustriens hovedstad, som nå er stagnert i en økonomisk resesjon etter at nevnte industri ble hardt presset under Margaret Thatchers regime. Stålverkene ble nedlagt i tur og orden, og i dag er det kun ett stålverk igjen, som gjenåpnet i 2016.

Motherwell framstilles som en dyster by, ødelagt av narkotika og kriminalitet, der den mannlige delen av befolkningen er inn og ut av fengsel.

«Blir du her, blir du enten sperret inne eller havner på tjukken», sier unge Gemma. Vi følger henne gjennom flere år mens hun forsøker å navigere i starten av voksenlivet – der alt taler mot at hun vil lykkes, og hvor det kreves både utholdenhet og besluttsomhet.



692335?title=0&byline=0&portrait=0″ width=”640″ height=”360″ frameborder=”0″ allowfullscreen=”allowfullscreen”>

Scheme Birds – Trailer from Syndicado on Vimeo.

 

Sosialrealisme

Regissørene Fiske og Hallin har laget en dokumentarfilm, men intimiteten og tilgangen til karakterenes privatliv gjør at den like gjerne kunne vært en sosialrealistisk fiksjonsfilm. Regissørduoen kommer fra Sverige, men de lar hovedpersonene får rom til å beskrive og definere forholdet til miljøet de lever i, påegne premisser, uten å melke tragediene for sitt sjokkerende innhold.

Historien om Gemma og hennes nærmeste savner verken tragedier eller ulykker, men måten dette fortelles på, skiller seg ut. I stedet for lidelse som sensasjonalisme finner vi – som i mange av filmene om Storbritannias fattige – en lavmælt, inderlig godhet og håp som er flettet inn i en verden der daglige prøvelser er normalen.

Gemma bor hos bestefaren. Det var han som fikk jobben med å oppdra henne. Den narkomane moren var aldri til stede, og Gemma virker tilfreds over å ha blitt knyttet til ham via hans mannsdominerte interesser som boksing og due-oppvisninger. Det ligger en spenning i domestiseringen av og friheten til disse fuglene, der noen vender tilbake, mens andre flyr av sted for aldri å komme hjem igjen – et symbol som gjentas i filmen. Bestefaren trenger duene for å holde seg borte fra kriminalitet, sier han.

Da Gemma blir gravid, bryter bestefaren kontakten med henne. Han kan ikke akseptere kjæresten hennes Pat, som riktignok er opptatt av å holde seg vekk fra trøbbel, men allerede har sittet i fengsel.

Den lille familien opplever en kort, lykkelig periode da barnet kommer til verden: Gemma og Pat blir venner med paret Amy og J.P., som de tilbringer kveldene sammen med mens de ler, kjederøyker og drikker, noe som tillater dem å unnslippe noe av stresset som nybakte foreldre opplever, og uten å gi helt slipp på tenårene.

Men den skjøre harmonien er kortlivet, som så mye annet i Motherwell. Vennen og fengselsfuglen Scott ypper til bråk som får et tragisk utfall. Hans ondskapsfulle handling får katastrofale konsekvenser. En desillusjonert Gemma tar derimot foreldreansvaret på alvor, og forholdet mellom henne og Pat går i oppløsning på grunn av all festingen.

Morsrollen

Filmen bruker arkivopptak som viser Motherwell da byen ble kalt «Steelopolis», mange år før Gemma ble født. Før de ble revet på 90-tallet, ga stålverkene arbeid til mange, også hennes familie, og industribyens kollaps resulterte i høy arbeidsledighet. Selv om sosial nød og manglende muligheter gjennomsyrer hver eneste filmsekvens, er ikke dette en film om fattigdom og politisk institusjonell omsorgssvikt, den handler mer om morsrollen og betydningen av nære relasjoner.

I stedet for lidelse som sensasjonalisme, finner vi – som i mange av filmene om Storbritannias fattige – en lavmælt, inderlig godhet og håp
som er flettet inn i en verden der daglige prøvelser er normalen.

Filmen er aldri moraliserende eller sentimental, og dens tilbakeholdenhet løfter fram byens kvinner: J.P.s mor og generasjonen etter henne. I likhet med henne må Gemma og Amy knekke koden for hvordan de skal klare å håndtere oppgaven som en god omsorgsperson midt i vanskelighetene, en enorm oppgave som ville svekket selv en løvinnes motstandskraft.

«Let the Free Birds Fly» står det på en av Gemmas mange tatoveringer. Filmen er kompromissløs i sin skildring av den brutale mangelen på muligheter i livet, men etterlater oss ikke med en illusjon av meritokrati. Den skaper heller ikke rom for nedlatende medlidenhet, for kvinnene trosser de smertefulle hendelsene de opplever og bærer dem i seg, usynlige, og bruker dem som verktøy til forandring og utvikling. Filmen benytter seg av flere fortellerstemmer. Hovedsakelig er det Gemma som forteller, en subtil påminnelse om at måten du forteller historien på – og hvordan du klarer å forstå din egen historie – har like stor betydning for framtiden som de rå, faktiske hendelsene.

Filmen ble vist på Dokufest i Kosovo nylig.


Oversatt av Iril Kolle

Abonnement kr 195 kvartal