Dyrevelferd møter menneskevelferd under Docville

To av filmene som utpekte seg ved årets belgiske DocVille-festival, minner oss om de stadige bruddene på lover og regler, og uretten som rammer så vel dyr som mennesker.

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.
Email: willemienwsanders@gmail.com
Publisert: 01.08.2018
film:

Eating Animals/The Judge

Christopher Quinn/Erika Cohn

USA

To filmer som ble vist under Conscience-programmet i den belgiske dokumentarfilm-festivalen Docville i år, var The Judge, om den første kvinnelige dommeren i de palestinske shariadomstolene, og Eating Animals, som omhandler kjøttindustrien i USA og produksjonens globale virkninger. 

The Judge: På kant med sharia

The Judge (2018) forteller historien om palestinske Kholoud Al-Faqih. Hun er overbevist om at det ikke finnes bestemmelser innenfor islam som forbyr kvinner å bli dommere. Kholoud argumenterer for dette ovenfor den som bekler det høyeste dommerembetet, Sheikh Tayseer Al-Tamimi, avlegger sin eksamen og blir utnevnt som den første kvinnelige dommeren i en shariadomstol innenfor den islamske verden.

Shariadomstolene behandler familiesaker, særlig skilsmisser, og er ment å finne raske og praktiske løsninger begge parter kan leve med. Domstolene er alt annet enn progressive i seg selv; de baserer seg på Koranen og Sunnah – profeten Muhammeds gjerninger og videreførte tradisjoner – for å avgjøre hva som er rettferdig og rett. Kholoud nekter imidlertid å avgrense sine vurderinger til ideer og verdenssyn fra det 10. århundre, og arbeider for kvinners interesser i sin alminnelighet: likhet for loven, og kvinners engasjement innenfor rettsvesenet. 

Kholoud nekter å avgrense sine vurderinger til ideer og verdenssyn fra det 10. århundre.

Filmen veksler mellom arbeidet og privatlivet hennes, og der de krysser hverandre når hun besøker andre kvinner og deltar på møter. Hun er også datter, hustru og mor til fire, og fremstår som et medlem av en storfamilie. Familien som samfunnets hjørnestein blir for øvrig aldri utfordret i filmen. 

To skritt fremover, ett tilbake

Selv om Kholoud lever i et system som er svært fremmed for sekulære, progressive kvinner i Vesten, kan man ikke annet enn å beundre henne når hun og kollegene hennes forsøker å forandre systemet innenfra – langsomt, og av og til mot alle odds. En av motkreftene er dr. Husam al-Deen Afanah, som er professor i sharialovgivning. Han gir ordre om en fatwa mot Al-Tamimi, fordi han mener det er galt å utnevne en kvinnelig dommer. Årsaken: Det har aldri vært en kvinnelig dommer i islams historie. Resultatet er at Al-Tamimi blir erstattet av en mer konservativ sjefsdommer, Yousef al-Dais, som reorganiserer domstolene. Han viser seg i midlertidig å være korrupt, og blir i sin tur erstattet av enda en ny sjefsdommer, dr. Mahmoud Al-Habbash.

Filmen er i hovedsak basert på intervjuer og observasjoner, ispedd litt vox populi og tekstplakater, og forteller den lange og langsomme historien om forandring – to skritt frem og ett tilbake. Likevel, Kholouds strategi er trolig mer vellykket i det lange løp, for den tillater motstanderne å sakte endre sin overbevisning om at forandringer er fruktbare og til det bedre. 

Eating Animals: Konsekvenser for dyrevelferd

Et annet område hvor endringer skjer langsomt (selv om det er stort behov for dem), er kjøttproduksjon og forbruksmønster knyttet til kjøtt. Basert på boken med samme navn av Safran Foer, undersøker Eating Animals (2017) konsekvensene for dyrevelferden, miljøet og menneskene. Mens Virpi Suutaris film Entrepreneur (2018) diskuterer konsekvensene av industrielt fremstilt
kjøtterstatning, handler Eating Animals om konsekvensene av rent kjøtt – og i noe mindre utstrekning – konsum av melkeprodukter på bakgrunn av hvordan de produseres.

Hovedproblemet som tas opp i filmen er den konsentrerte fôringen av dyr: svære gårder med tusener av dyr som fôres for å oppnå en viss størrelse i løpet av noen uker, og deretter transporteres til «prosesseringsfasiliteter» – også kjent som slaktehus.

Antibiotika og de øvrige medikamentene som dyrene fôres med, havner til slutt i kjøttet og vannet. 

Filmen åpner kraftfullt med å peke på at dyr verken husker sin fortid eller ser for seg en fremtid. Av dette følger det at i det industrialiserte landbruket, utgjør dyrenes lidelse deres totale eksistens.

Hvis vi ser bort fra Natalie Portmans fortellerstemme, er filmen stort sett sentrert rundt noen middelaldrende menn som utgjør hovedkarakterene i filmen. Det er Frank Reese, eier av fjærfe-ranchen The Good Shepherd, Larry Baldwin, fra Waterkeeper Alliance, Bill Niman, bonde og eier av BN Ranches, Craig Watts, som driver kontraktbasert landbruksproduksjon, og Jim Keen – veterinær og professor i dyreepidemiologi – som nå er blitt aktivist. 

Økonomiske interesser på forbrukerens bekostning

På retorisk vis knytter filmen tradisjonelt småskalalandbruk til USAs historie, demokrati og familieverdier. På denne måten viser regissør Christoffer Quinn at han er oppmerksom på sympatiene til den mer konservative delen av befolkningen.

Likevel antydes langsomme endringer fra innsiden også: Reese starter et institutt for å bevare og undervise i tradisjonelt landbruk; Watts annullerer kontraktene sine og trekker seg ut av fjærkreindustrien.

Filmen frembringer intet nytt: Det dagens kjøttproduksjon og -forbruk krever, er ikke lenger forsvarlig. Ikke bare på grunn av måten dyrene behandles på – hele industrien er alt annet enn transparent eller helsebringende for mennesker. Antibiotika og de øvrige medikamentene som dyrene fóres med, havner til slutt i kjøttet og vannet, og dyreekskrementer slipper ut i vannforsyningssystemene. Kolossale interesser er involvert – økonomiske og politiske – på bekostning av forbrukeren og dermed allmennheten generelt. Dette vanskeliggjør endringer. 

Men dyrerettigheter kan ikke skilles fra menneskelige rettigheter. Uinformerte borgere er ute av stand til å fatte informerte beslutninger, og uinformerte beslutninger er ikke bare uriktige, de er også uetiske. 

Kommentarer