Dyp nostalgi på grensen til utopisme


MYTER: Brexits forkjempere har skapt fire myter – om imperiets stolthet, underkastelse, anglosaksiske solidaritet og fremmedfrykt.

Campanella er tilknyttet Future of the World, Center for the Governance of Change ved IE Business School i Madrid og har sammen med Marta Dassu skrevet Anglo Nostalgia: The Politics of Emotion in a Fractured West.
Email: edoardo@nytid.com
Publisert: 2019-10-01
        The Age of Decadence: Britain 1880-1914
Forfatter: Simon Heffer
Random House, Storbritannia

Når brexits forkjempere fortsetter den endeløse konflikten, bruker de nasjonale ikoner som Churchill, Shakespeare og Magna Carta til eget formål. Resultatet blir en nasjonal myte bestående av fire sentrale elementer: imperiets stolthet, nei til underkastelse, anglosaksisk solidaritet og fremmedfrykt. Det spiller ingen rolle om myten er historisk basert eller ei. Poenget er å finpusse fortiden til et narrativ der det gode vinner over det onde. Å glatte over komplekse elementer og historiske uklarheter er målet. Som filosofen Ernest Renan sa i 1882: «Glemsel […] er en vesentlig faktor i en nasjons tilblivelse.»

Så langt har de som vil bli værende i EU, tapt kampen, da de ikke har lansert sin egen nasjonale fortelling, men lar sjarlataner og sjåvinister få monopol på fortolkningen av britisk historie. De har verken identifisert sine egne historiske helter, nasjonens stolteste øyeblikk eller forsøkt å imøtegå påstanden om at Storbritannia er låst i en uendelig konflikt med Europa. De har mislykkes i å fange den nasjonale identiteten som omfatter både fortiden, nåtiden og framtiden.

Ta som eksempel Winston Churchill, hvis standhaftighet, mot, vidd og trass er et godt bilde på Storbritannias oppfatning av seg selv. Churchill var ambivalent når det gjaldt hvilken rolle Storbritannia skulle ha i et politisk integrert Europa. Men han var også blant de første som snakket varmt om europeisk samhold etter andre verdenskrig, blant annet i sin tale «Let Europe Arise» i Zürich 19. september 1946: «If Europe were once united in the sharing of its common inheritance there would be no limit to the happiness, prosperity and glory which its 300 million or 400 million people would enjoy.» Hvorfor har ikke de som vil bli i EU, løftet fram slike øyeblikk?

Ett problem er naturligvis at Churchill for lengst er kapret av brexit-tilhengerne, blant annet av Boris Johnson, som skrev boken The Churchill Factor – How One Man Made History (2014). Her framstilles Churchills ensomme kamp om å pasifisere Nazi-Tyskland som et politisk valg mer enn et prinsipp. Dette forteller mye om Johnson, mannen som så brexit som et middel for å fremme sine egne politiske ambisjoner. Det virker som om Johnson tror at Churchill, for sikkerhets skyld, hadde en tale …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
Abonnement halvår kr 450
       

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)