Dyp nostalgi på grensen til utopisme

MYTER: Brexits forkjempere har skapt fire myter – om imperiets stolthet, underkastelse, anglosaksiske solidaritet og fremmedfrykt.

Edoardo Campanella
Campanella er tilknyttet Future of the World, Center for the Governance of Change ved IE Business School i Madrid og har sammen med Marta Dassu skrevet Anglo Nostalgia: The Politics of Emotion in a Fractured West.
Email: edoardo@nytid.com
Publisert: 01.10.2019
           The Age of Decadence: Britain 1880-1914
Forfatter: Simon Heffer
Random House, Storbritannia

Når brexits forkjempere fortsetter denendeløse konflikten, bruker de nasjonale ikoner som Churchill, Shakespeare ogMagna Carta til eget formål. Resultatet blir en nasjonal myte bestående av firesentrale elementer: imperiets stolthet, nei til underkastelse, anglosaksisksolidaritet og fremmedfrykt. Det spiller ingen rolle om myten er historiskbasert eller ei. Poenget er å finpusse fortiden til et narrativ der det godevinner over det onde. Å glatte over komplekse elementer og historiskeuklarheter er målet. Som filosofen Ernest Renan sa i 1882: «Glemsel […] er envesentlig faktor i en nasjons tilblivelse.»

Så langt har de som vil bli værende i EU, tapt kampen, da de ikke har lansert sin egen nasjonale fortelling, men lar sjarlataner og sjåvinister få monopol på fortolkningen av britisk historie. De har verken identifisert sine egne historiske helter, nasjonens stolteste øyeblikk eller forsøkt å imøtegå påstanden om at Storbritannia er låst i en uendelig konflikt med Europa. De har mislykkes i å fange den nasjonale identiteten som omfatter både fortiden, nåtiden og framtiden.

Ta som eksempel Winston Churchill, hvisstandhaftighet, mot, vidd og trass er et godt bilde på Storbritanniasoppfatning av seg selv. Churchill var ambivalent når det gjaldt hvilken rolleStorbritannia skulle ha i et politisk integrert Europa. Men han var også blantde første som snakket varmt om europeisk samhold etter andre verdenskrig, blantannet i sin tale «Let Europe Arise» i Zürich 19. september 1946: «If Europe were once united in the sharing of its commoninheritance there would be no limit to the happiness, prosperity and glorywhich its 300 million or 400 million people would enjoy.» Hvorforhar ikke de som vil bli i EU, løftet fram slike øyeblikk?

Ett problem er naturligvis at Churchillfor lengst er kapret av brexit-tilhengerne, blant annet av Boris Johnson, som skrevboken The Churchill Factor– How One Man Made History (2014). Her framstilles Churchills ensomme kamp om å pasifisereNazi-Tyskland som et politisk valg mer enn et prinsipp. Dette forteller mye omJohnson, mannen som så brexit som et middel for å fremme sine egne politiskeambisjoner. Det virker som om Johnson tror at Churchill, for sikkerhets skyld,hadde en tale liggende klar i skuffen med tittelen «We Surrender».

Men likevel, de som vil ut av EU, harantakelig forstått nasjonens karakter bedre enn dem som vil bli værende. Ved åvektlegge imperiets stolteste og største øyeblikk klarer de å kompensere for enekte britisk nasjonalisme – som egentlig er en blanding av engelske, skotske,walisiske og irske nasjonale identiteter. Med tanke på at de tre sistnevnte bleutviklet som en reaksjon på engelsk imperialisme, finnes det egentlig ikke engenuin britisk identitet.

Ny Tid i julegave

… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.