Dyp nostalgi på grensen til utopisme

MYTER: Brexits forkjempere har skapt fire myter – om imperiets stolthet, underkastelse, anglosaksiske solidaritet og fremmedfrykt.

Edoardo Campanella
Campanella er tilknyttet Future of the World, Center for the Governance of Change ved IE Business School i Madrid og har sammen med Marta Dassu skrevet Anglo Nostalgia: The Politics of Emotion in a Fractured West.
Email: edoardo@nytid.com
Publisert: 01.10.2019
           The Age of Decadence: Britain 1880-1914
Forfatter: Simon Heffer
Random House, Storbritannia

Når brexits forkjempere fortsetter den endeløse konflikten, bruker de nasjonale ikoner som Churchill, Shakespeare og Magna Carta til eget formål. Resultatet blir en nasjonal myte bestående av fire sentrale elementer: imperiets stolthet, nei til underkastelse, anglosaksisk solidaritet og fremmedfrykt. Det spiller ingen rolle om myten er historisk basert eller ei. Poenget er å finpusse fortiden til et narrativ der det gode vinner over det onde. Å glatte over komplekse elementer og historiske uklarheter er målet. Som filosofen Ernest Renan sa i 1882: «Glemsel […] er en vesentlig faktor i en nasjons tilblivelse.»

Så langt har de som vil bli værende i EU, tapt kampen, da de ikke har lansert sin egen nasjonale fortelling, men lar sjarlataner og sjåvinister få monopol på fortolkningen av britisk historie. De har verken identifisert sine egne historiske helter, nasjonens stolteste øyeblikk eller forsøkt å imøtegå påstanden om at Storbritannia er låst i en uendelig konflikt med Europa. De har mislykkes i å fange den nasjonale identiteten som omfatter både fortiden, nåtiden og framtiden.

Ta som eksempel Winston Churchill, hvis standhaftighet, mot, vidd og trass er et godt bilde på Storbritannias oppfatning av seg selv. Churchill var ambivalent når det gjaldt hvilken rolle Storbritannia skulle ha i et politisk integrert Europa. Men han var også blant de første som snakket varmt om europeisk samhold etter andre verdenskrig, blant annet i sin tale «Let Europe Arise» i Zürich 19. september 1946: «If Europe were once united in the sharing of its common inheritance there would be no limit to the happiness, prosperity and glory which its 300 million or 400 million people would enjoy.» Hvorfor har ikke de som vil bli i EU, løftet fram slike øyeblikk?

Ett problem er naturligvis at Churchill for lengst er kapret av brexit-tilhengerne, blant annet av Boris Johnson, som skrev boken The Churchill Factor – How One Man Made History (2014). Her framstilles Churchills ensomme kamp om å pasifisere Nazi-Tyskland som et politisk valg mer enn et prinsipp. Dette forteller mye om Johnson, mannen som så brexit som et middel for å fremme sine egne politiske ambisjoner. Det virker som om Johnson tror at Churchill, for sikkerhets skyld, hadde en tale liggende klar i skuffen med tittelen «We Surrender».

Men likevel, de som vil ut av EU, har antakelig forstått nasjonens karakter bedre enn dem som vil bli værende. Ved å vektlegge imperiets stolteste og største øyeblikk klarer de å kompensere for en ekte britisk nasjonalisme – som egentlig er en blanding av engelske, skotske, walisiske og irske nasjonale identiteter. Med tanke på at de tre sistnevnte ble utviklet som en reaksjon på engelsk imperialisme, finnes det egentlig ikke en genuin britisk identitet.

Etter å ha opprettet et imperium på De britiske øyer tok engelskmennene sine territoriale ambisjoner utenlands, og det var dette ytre imperiet som lot de forskjellige nasjonale identitetene utvikle seg. Men da imperiet ble oppløst, sto engelskmennene igjen uten en tradisjonell nasjonal identitet. Som Krishan Kumar, forfatter av flere bøker om engelsk identitet og kultur, skriver: Engelskmennene forble et imperialistisk folk, sårbare for vrangforestillinger om storhet og med forestillinger om at redningen er å finne i fortiden.

© marco de angelis. se libex.eu

Den ekte viktoriatiden

I motsetning til hva Rees-Moggs påstår (se omtale), var den siste halvdelen av viktoriatiden preget av en destruktiv følelse av nedgangstider, noe som hindret Storbritannia i å ta viktige beslutninger om framtiden. Forfatter Simon Heffer viser i boken The Age of Decadence: Britain 1880 to 1914 hvordan hele den imperialistiske arkitekturen smuldret opp på slutten av 1800-tallet. Heffer, en konservativ engelskmann med en like konservativ garderobe, er en mer ærlig historiker enn Rees-Moggs. Selv om også Heffers gjennomgang av viktoriatiden er svært selektiv, er teksten av en helt annen kvalitet og med en kunnskapsdybde som plasserer ham i historikernes fremste rekker.

Heffer beskriver hvordan den overfladiske pompøsiteten og selvtilliten – det han kaller swagger (praling) – på slutten av viktoriatiden fungerte som et røykteppe for utbredt uenighet og misnøye blant folk. Om lag 92 prosent av rikdommen var i hendene på 10 prosent av befolkningen. Kvinner var marginalisert, men ble også mer selvsikre. Og det ulmet i koloniene. Heffer legger skylden på den bortskjemte eliten som Rees-Moggs er så begeistret for. Eliten sløste bort den økonomiske og politiske arven, og sådde dermed frøet til imperiets tilbakegang.

Akkurat som brexit-tilhengerne legger skylden på EU for globaliseringens konsekvenser, forsto ikke eliten hvilke krefter som påvirket deres sammensatte og skjøre verden. Ja, de utvidet stemmeretten – men til flere menn, ikke til kvinner. De var for trege til å dempe industrialiseringens konsekvenser, og åpnet dermed opp for omfattende sosial uro. De undervurderte irenes nasjonale ambisjoner og skapte med det ironisk nok et stort hinder for brexit: grensen som skiller Nord-Irland og Irland. Sistnevnte er et stolt og framgangsrikt medlemsland i EU.

Heffer viser hvordan man mot slutten av viktoriatiden overså innenriksproblemene som undergravde Storbritannias sosiale og politiske samhold, ikke minst fordi britene var besatt av globale ambisjoner. Dette holdt dem fanget i en endeløs debatt om hvordan man best kunne opprettholde Pax Britannica [«Den britiske fred» da britene kontrollerte handelsrutene, red. anm.]. Noen ønsket å opprette en britisk-imperialistisk føderasjon eller et multinasjonalt samvelde. Andre ville ha en mer formalisert atlanterhavsunion, eller til og med en ny angloamerikansk stat. Alle disse forslagene har en fellesnevner: dyp nostalgi på grensen til utopisme, og en total tilsidesettelse av kolonienes ambisjoner og ønsker. Motivasjonen lå i å bevare noe som allerede var i tilbakegang. Men slik gikk det ikke: Nostalgi er en overforenkling av virkeligheten og danner ikke grunnlaget for en opplyst og fungerende politikk.

Fra Kolonitiden. Ill: Wikipedia

Det tapte imperiet

Dagens brexit-tilhengere fortsetter egentlig med den samme gamle debatten, og gjentar til og med de samme feilene. De tror at løsrivelsen fra EU og «going global» kan løse problemene innenriks, og at frigjøringen fra en overnasjonal politisk og økonomisk orden vil gjøre dem i stand til å gjenvinne kontrollen over landets grenser og forene befolkningen.

Selv om resten av den engelsktalende verden fortsatt ønsker å opprettholde en felles lov, demokrati og frie markeder, har den overhodet ingen interesse av å omfavne Pax Britannica. USA, Canada og Australia har alle gått egne veier, og vet at den globale økonomiens framtid finnes i Asia. Forestillingen om at India og Sør-Afrika skulle ønske å gjenopprette det tapte imperiet og knytte sterke bånd til Storbritannia igjen, er latterlig, slik daværende statsminister Theresa May oppdaget i møte med den indiske statsministeren Narendra Modi i 2016.

Politiske strategier som er forankret i nostalgi, vil aldri føre fram, men kan derimot lede til et nytt helvete, slik Adolf Hitler og Benito Mussolini demonstrerte. Å være besatt av fortiden, uansett hvor strålende den måtte være, er ingen god oppskrift for å leve i nåtiden.

Se også omtale av The Victorians: Kan imperiet slå tilbake etter brexit?


©Project Syndicate www.project-syndicate.org
Oversatt av Iril Kolle

Gratis prøve