Dylan-hylla

NOBELPRISEN: Har Akademiet endelig forstått at tung rockerytme kan bringe poesi og kultur?

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Endelig fikk Bob Dylan sin Nobelpris i litteratur. Kanskje har Svenske Akademien sine 18 – eller rettere 17 – endelig forstått at tung rockerytme kan bringe poesi og kultur? Kanskje har de lest og blitt glad i? Eller kanskje har de bare gitt etter for 25 års masing?

Stockholm 2013. Jeg gikk ned de slitte stentrappene under Nobelmuseet i Gamla Stan til Svenska Akademien og Nobelbiblioteket. Den gamle bygningen sitrer av godt slitt verdighet. Biblioteket har som oppgave å fôre de akademimedlemmene med lesestoff av og om gode kandidater til den gjeve prisen. Daglig blir det lagt nye bøker på bordet for medlemmene som stikker innom på en kaffe eller ”fika” – eller bare for å få bekreftet at de har plass på de  ”de adertons” fasjonable skinnseter.

IMG_2697På stol nr. 17 holdt Dag Hammarskjöld til den tiden han fikk tid til det, på samme stol som faren, statsminister Hjalmar Hungerskjöld. De 18 utnevnes av «kongen» og kan derfor ikke selv velge å gå av. For kongen, må vite, er utnevnt av Gud, så da er det bare å vente til Han avsetter deg – ved død. I dag står stol 15 tom etter at Kerstin Ekman gikk – dvs sluttet å komme – i protest .

Under Horace Engdals og Peter Englunds lederskap ble det etter hvert klart at det hjalp lite å mase om at nå måtte Bob Dylan få Nobelprisen. Tusenvis av innspillinger over mer enn femti år hjalp lite. Konserter i gjennomsnitt hver 3dje dag i femti år og poesi som fylte all verdens radiokanaler i tre generasjoner hjalp enda mindre. Dylan hørte ikke hjemme i nobelskapet, syntes omkvedet blant kommentatorer.

bob-dylan-now-black-white-wallpaperMen så fjernt fra prisen – som det ofte hørtes ut i mediene – er det ingen grunn til å tro Dylan har vært. Ned trappene i 2013, og inn til det vakre biblioteksrommet skvatt jeg til da jeg plutselig befant meg ansikt til ansikt med rocke-ikonet, dvs med navnet hans. Rett under bildet av V. S. Naipaul, trinidad-forfatteren som fikk prisen i 2001. Der var dylanhylla! Naipaul hadde livnært seg som skribent i fagbladet Sement og Betong, og hadde vel på mange måter brutt en grense for hva Nobelprisvinnere burde være. Så hvorfor ikke, rett under ham kunne man altså se dylanhylla med  tretten, selvfølgelig – 13 – bøker. Vår egen Tore Rems tynne, men vektige, Bob Dylan stod der sammen med Michael Greys, Howard Sounes’ og John Marshalls klassikere. Og sannelig så det ut som de var blitt lest også, bøkene. For å være en ikke-kandidat, var Dylan så visst tilstede.

Og så. Tre år senere. Endelig fikk han den. Kanskje har de bare gitt etter for å slippe mer enn 25 års masing? Eller kanskje har de lest og blitt glad i? De også.

---
DEL