Dybdefokus

På 1700-tallet utviklet celloen seg fra å være hovedsakelig et bassinstrument i ensembler til å komme i fokus som soloinstrument og likeverdig deltaker i kammermusikk. Når man snakker om Ludwig van Beethovens kammermusikk, er det som regel først og fremst strykekvartettene, klavertrioene eller sonatene for fiolin og klaver man tenker på. Men Beethoven skrev også […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På 1700-tallet utviklet celloen seg fra å være hovedsakelig et bassinstrument i ensembler til å komme i fokus som soloinstrument og likeverdig deltaker i kammermusikk.

Når man snakker om Ludwig van Beethovens kammermusikk, er det som regel først og fremst strykekvartettene, klavertrioene eller sonatene for fiolin og klaver man tenker på. Men Beethoven skrev også fem sonater for cello og klaver, som kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Beethovens «glemte» kammermusikk

De to første, opus 5, er tidlige verk, fra 1796, da komponisten var 26 år gammel. Dette regnes som de første viktige verkene for denne besetningen. Den neste, opus 69, stammer fra slutten av Beethovens «mellomperiode» og ble komponert i 1807-08. Her er de to instrumentene mer sammenvevde og likeverdige. Med de to siste cellosonatene, opus 102 fra 1815, er vi inne i den seine perioden. Her har komponisten frigjort seg ytterligere fra den klassiske forma, og satsene har mer preg av fantasi.

Den ungarske pianisten András Schiff framfører på sin seineste utgivelse på ECM alle disse verkene sammen med landsmannen Miklós Perényi. Det er blitt en meget overbevisende utgivelse. Uttrykket deres er moderat og seriøst, de unngår de store dynamiske kontrastene som kan virke litt forstyrrende i Mischa Maisky og Martha Argerichs innspillinger fra 1990 på Deutsche Grammophon. Schiff og Perényi er mer kontrollerte og ikke så åpenlyst emosjonelle – cellotonen er samtidig sober og sår, og Schiffs spill er klart og perkussivt uten å bli hardt. Dette er antakelig den beste innspillinga av disse verkene nå.

Mangler retning

Robert Schumanns cellokonsert (1850) er kanskje et av hans mest anonyme verker. Den har ikke de karakteristiske fantastiske sprangene og den lidenskapen som mye av hans musikk for solo klaver. Verket er litt retningsløst og krever et fast grep fra utøverne dersom det ikke skal bli utflytende. Derfor synes jeg ikke det faller helt heldig ut når Truls Mørk, som på sin seineste utgivelse på Virgin framfører det sammen med Philharmonique de Radio France under Paavo Järvi, har valgt en innadvendt, dvelende tilnærming. Orkestret virker også litt spakt. Det blir tydelig når man sammenlikner med Mstislav Rostropovitsj’ innspilling med Leningrad filharmoniske orkester under Gennadij Rozhdestvenskij fra 1960 på Deutsche Grammophon. Rostropovitsj har en mer utadvendt og direkte uttrykksmåte, og orkestret gjør seg gjeldende i langt større grad enn på Mørks utgivelse. Og i motsetning til Järvi tar Rozhdestvenskij virkelig grep om musikken.

Det er litt synd, for man føler at det er et potensial som ikke er realisert her; både solist, orkester og dirigent er jo av høyeste klasse. I tillegg til Schumanns konsert består Mørks utgivelse av Max Bruchs Kol Nidrei for cello, orkester og harpe og Ernest Blochs Schelomo for cello og orkester.

Naturlig uttrykksfullhet

Joseph Haydns to cellokonserter er to av hovedverkene innenfor cellorepertoaret og er spilt inn av så å si alle store cellister. Den mest kjente og vakreste av de to er den i C-dur. Den er i så stor grad en del av standardrepertoaret at det er rart å tenke på at den ble ansett som tapt inntil den ble gjenfunnet i 1961 i nasjonalmuseet i Praha. Historien til konserten i D-dur har heller ikke vært uproblematisk – helt fram til 1954 var det tvil om dens opphav.

Konsertene regnes i dag som noen av de fineste i sitt slag fra den wienerklassiske perioden. Av de siste som har tatt dem for seg, er den unge franske cellisten Jean-Guihen Queyras sammen med Freiburger Barockorchester under Petra Müllejans. Utgivelsen kom i fjor høst på Harmonia Mundi og inneholder også en cellokonsert av Georg Matthias Monn (1717-50), en av de viktigste figurene i overgangen mellom barokken og klassisismen. Monns konsert er ikke «fyllmasse», særlig adagioen er svært vakker.

Queyras spiller med en direkte og nøktern ekspressivitet. Den svært vakre adagioen fra C-durkonserten spilles med en nesten naiv likeframhet som gjør den svært rørende. Det skal en stor musiker til for å få spillet til å virke så naturlig, men likevel så uttrykksfullt. Det alltid gode Freiburger Barockorchester er lett og ledig og følger solisten tett. Her er samarbeidet lytefritt. Dette er en utgivelse man simpelthen må ha.

---
DEL

Legg igjen et svar