Dugnadsånden som forsvant

Men hvor viktig er det egentlig å bake kake til skolemusikkens tombola?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jim Stark var aldri med i skolemusikken, idrettslaget eller speider’n. Gang på gang havnet han i trøbbel – da flyttet foreldrene videre til et nytt sted. Det samme gjentok seg.

Første gang vi treffer Jim Stark sitter han lett angrende i fyllearresten på en lokal politistasjon i en småby i redneck-land. Inn på stasjonen stormer mor og far – i fistel, nærmest. Igjen har unge Jim brakt vanry over familien, som nå skal hente ham hjem igjen. Problemet er bare at «hjem» i denne sammenhengen er en relativt flyktig størrelse. Sønnen har ikke rukket å bli del av noe stedsbundet lokalt kollektiv. Det foreldrene ikke ser, er at sønnens problemer snarere blir verre av den foreskrevede flytte-medisinen.

Hørt det før? Vi befinner oss altså i USA. Og Jim Stark fortolkes på en glitrende måte av James Dean. Filmperlen heter Rotløs ungdom (Rebel Without a Cause), og er omlag femti år gammel. Det skal vi huske på, fordi bekymringen over at de tette sosiale fellesskapene som holder ungdom i ørene forsvinner, er en del av forfallsretorikken også til dagens fortidsromantikere.

Spørsmålet som berøres er likevel større og viktigere enn at det kan avfeies så enkelt. Jeg tenker på det om behovet for tette sosiale fellesskap, og disses betydning for identitetsdannelse for både unge og gamle. Mangelen på lokale arenaer for verdibasert mellommenneskelig kontakt – som nettopp skolemusikken, idrettslaget eller speider’n – kan føre til at limet i samfunnet mister sine sammenbindende egenskaper.

Samtidig er det noe trykkende og klamt over de konvensjonelle kravene til småborgerlig prektighet familien retter mot Jim Stark i Rotløs ungdom. Hans egen individualitet og personlige frihet – realiseringen av eget potensial – lider under dette. Det handler om å vekte samfunnets krav mot individets behov for frihet.

I vår tid hevder en del kritikere at liberale verdier om personlig utvikling har overtatt for kollektivt ansvar og pliktfølelse – samfunnet skal lide sterkt under dette. Og gjør det det ikke ennå, så er forfallet i alle fall nært forestående.

Men dette forholdet – mellom samfunn og individ – er noe man bør være opptatt av på en mer skikkelig måte en det både de naiv liberalistene og de kulturpessimistiske forfallsretorikerne makter. Det har kanskje vært en noe svak tradisjon for teoretisering om senmoderne samfunnsforhold i et slikt perspektiv på venstresiden, men et utgangspunkt for en videreutvikling av dette refleksjonsområdet finnes i Håkon Lorentzens bok Fellesskapets fundament. Sivilsamfunnet og individualismen som Pax forlag nylig har gitt ut. «Intet samfunn kan bestå uten fellesskap som vedlikeholder kollektiv identitet,» er hans hovedhypotese.

Dermed plasserer han seg tilsynelatende på de tetthetsbejaendes side. Og dette er en mulig lesning – en stemme som høres tydelig i teksten. Lorentzen skriver: «Norsk debatt om betydningen av fellesskap har lenge hatt en slagside mot liberale synsmåter.» Det forsøker han å rette på.

Det sosiale lim som sikrer samfunnets eksistens mener forfatteren å finne i det såkalte sivilsamfunnet. Det er hva vi kaller den delen av samfunnet som består av frivillige organisasjoner, religiøse organisasjoner, partier, sosiale bevegelser, motbevegelser og så videre. Det som ligger «mellom» staten og familien på et vis. Han tenker på skolemusikken og idrettslaget, tramgjenger og avholdsforbund. Ja, speider’n som ikke var der da Jim Stark trengte den.

Disse organisasjonene har en særegen rolle fordi de er med på å skape kollektiv identitet, sosial integrasjon og politisk engasjement, mener forfatteren. Men de integrerende egenskapene deres har kommet under press i møte med et særskilt trekk ved moderniteten – individualismen – i våre dager.

Den innebærer en overgang fra verdiforankrede motivasjonsstrukturer som tar utgangspunkt i medmenneskelighet eller solidaritet, rettet inn mot det felles beste, til mer individuelt nytteorienterte strategier. Dugnadstradisjonen, dydstradisjonen, arbeiderbevegelsens solidaritet og det sivile engasjementet trues alle av denne tendensen. Dyptgripende strukturelle utviklingstrekk endrer innholdet i sivilsamfunnets organisasjoner og gjør dem mindre egnet til å besørge den sosiale integrasjonen som er nødvendig for å opprettholde samfunnet, er forfatterens påstand.

Dette knytter han til en sosial- og moralfilosofisk tradisjon på den ene siden, og en sosiologisk tradisjon på den andre. I sosiologien er spørsmålet om sosial integrasjon grunnleggende, og man deler gjerne integrasjonsmekanismene inn i to hovedtyper som skilles ad ved overgangen fra en pre-moderne til en moderne samfunnsformasjon. Dette gir seg utslag i begrepspar som gemeinschaft/gesselschaft og organisk/mekanisk solidaritet.

Grunntanken i disse er en overgang fra sosial integrasjon gjennom likhet og nær eller tett samhandling til sosial integrasjon på basis av forskjellighet og gjensidig avhengighet. En del funksjonalistiske teoretikere er mest opptatt av den tette «førmoderne» integrasjonen.

Også Lorentzen velger i Fellesskapets fundament dette perspektivet, heller enn andre faglige perspektiver som har flere liberale tendenser. En av dem han forholder seg meget aktivt til gjennom store deler av boken er amerikaneren Amitai Etzioni, som også var sentral i den kommunitaristiske bevegelsen i USA. Og kommunitaristene er en del av det Lorentzen kaller et kontekstualistisk perspektiv. Ved siden av å være opptatt av at vi alle handler innenfor grenser som er sosialt og kulturelt betinget, «peker kontekstualistene på menneskets grunnleggende ansvar for «de andre»,» skriver han.

De vektlegger fellesskapet, pliktfølelsen og det verdiforankrede høyere enn liberale strømninger. Et eksempel er Etzionis kritikk av det liberale og klassiske begrepet om medborgerskap: «Individualisme fører til atomisme hevdet han, til oppløsning av den moralske orden som samfunnet er tuftet på, og hvis fravær i siste instans fører til anarki.» Men til tross for denne lett moraliserende holdningen, «distanserte han seg både fra ytterliggående liberale og verdikonservative synspunkt.» Det er noe slikt også Lorentzen forsøker på, selv om funksjonalisme i sosiologien ofte har blitt knyttet til konservativ politikk.

Boken er derfor – og heldigvis – en smule schizofren. Det gjør den bedre egnet som brekkstang for ny diskusjon om tematikken. Et paradoksalt men genialt eksempel på denne gjennomgripende dobbeltheten er setningen: «Etzioni er … blitt sett på som en venstreorientert politiker, en som ønsker å revitalisere det som var.» Jeg trodde det var konservative som ville «revitalisere det som var». Så feil kan man altså ta.

Mer alvorlig: Ved siden av stemmen som er bekymret over det dalende sivile engasjementet, strukturendringer i sivilsamfunnet og redselen for å ta på seg kollektive forpliktelser og ansvar, finnes det en som forsøker å heve seg over og analysere spenningen mellom samfunn og individ med sivilsamfunnet som prisme.

På sitt mest besnærende kommer dette til uttrykk i behandlingen av velferdsstaten ambivalente forhold til sivilsamfunnet. Gjennom profesjonalisering, instrumentalisering, sentralisering og komodifisering av det sivile engasjementet i velferdssektoren, har arbeiderbevegelsens solidaritetstradisjon slått over på en måte som gjør at det normative grunnlaget for velferdsstaten selv undergraves. Først med nyliberalismen etter 1980 slapp sivilsamfunnet, her forstått som kristent nestekjærlig engasjement og borgelig filantropi, til på ny innen velferdsstatens domene.

Et lignende argument bruker forfattere mot den liberale individualismen: «Vedlikeholdet av samfunnet som normativt og verdimessig fellesskap forutsetter kollektiv frambringelse av felles normer og verdier som individer i neste omgang underkaster seg. individualiteten som historisk fase vil undergrave dette grunnlaget, og dermed også sine egne forutsetninger, som er uavhengighet av «noe». Når dette «noe» blir borte, gir det ikke lenger mening å snakke om individuell frigjøring.»

Men Lorentzen makter ikke riktig å overbevise om at dette er noe annet en skepsis mot liberale holdninger, basert på en overdrivelse av hvor betydningsfullt det hele er for samfunnets ve og vel. En overdrivelse av hvor mye det betyr å bake kake for korpsets tombola – eller hvor farlig det er at folk ikke orker å gjøre slike ting lenger.

Riktignok kommer Lorentzen med en del innrømmelser, og han tar en del forbehold, men disse blir stående på utsiden av argumentets røde tråd. En grundigere vurdering av noe mer individualiserte og nettverksbaserte organisasjoner med senmoderne opphav ville muligens vist at det tross alt er sammenbindende krefter igjen i også moderne sammenslutninger.

Det er kanskje et forsonende trekk at Lorentzen virker en smule usikker selv i spørsmålet om andre grunnlag for fellesskap enn lokalsamfunnet og de brede folkebevegelsene. Alternativt vitner det om et noe uferdig manuskript.

Dersom forfatteren viser sitt sanne ansikt i behandlingen av snøbrett-kulturen, lider han uansett av uhelbredelig «gemeinschaftsmertz» og er uten evne til å se at globaliserte «liberale» eller «populærkulturelle» fellesskap kan fungere identitetskapende på lik linje med misjons-, avholds- eller arbeiderbevegelsen: «[I]ndividualitet og konsum kan også smelte sammen i nye former for sivil organisering. Ett godt eksempel gir vintersporten snowboard, et ekteføtt barn av individualismen… Snowboard markedsfører ikke det særnorske, og er uten forankring i de tradisjonelle, norske vinteridrettene. Dermed mangler sporten et viktig element for å styrke nasjonal identitet… Som moderne livsstil er snowboard uløselig knyttet til bestemte kles- og utstyrskoder, på måter som kanskje opphever skillet mellom det kommersielle og det sivile… Fraværet av formelle strukturer, anti-establishment følelser blant utøverne og vektleggingen av individuell frihet gjør det fristende å se feltet som fragmentert og individualisert, kun koordinert gjennom markedet.»

Veien herfra til bekymringen for ungdommens løsrivelse fra samfunnets normative grunnlag som Rotløs ungdom manifesterer – den er ikke lang. Men dog, og kanskje derfor, er spørsmålene som taes opp også viktige. For venstresidens del, til slutt. La oss håpe at Samfunnets fundament leses, men med kritiske briller på. Gjerne som en provokasjon og en brekkstang for debatt i litt for naive liberale miljøer – det er tross alt et behov for normative fellesskap i storsammfunnet når for eksempel velferdsstatsregimet skal begrunnes.

Men snarere enn ett eksempel til lettbent etterfølgelse, bør Lorentzen tjene som eksempel å kontrastere seg i forhold til. Et sentralt aspekt ved all identitetsdanning, som Lorentzen underkommuniserer en smule, er jo tross alt, at man definerer seg i forhold til det som er annerledes.

---
DEL

Legg igjen et svar