Du får ikke fred selv om du er død

FLUKTEN FRA SYRIA: Yaser Kassab (31) sitter fast i en grå forstad i Sverige.
I have seen nothing, I have seen all Regissør Yaser Kassab
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 22.07.2019

I have seen nothing, I have seen all

Yaser Kassab

Syria

«[Og den nye filmen din] vil bli dømmende?»
«Nei, ikke egentlig.»
«Så hva er målet ditt?»
«Jeg tenkte bare at … Nå når vinneren vant …»
«Så lenge du spør hvorfor?, kritiserer du.»
«Er det et problem?»
«Det er ikke rasjonelt å kritisere.»
«Hva mener du?»
«Vi har ingen rett til å kritisere.»

Dette er samtalen filmskaperen og hovedkarakteren har med sin far i telefonen. Det kunne vært stemmen til en hvilken som helst syrer i telefonen med hvem det skulle være. Han sier «vinneren», for bare det å si «Assad» kan skaffe deg trøbbel. Slik ser fred ut i Syria.

Regjering, ikke regime. Etter mer enn 500 000 døde, 6 millioner flyktninger, 7 millioner internt fordrevne og kostnader for gjenoppbygging estimert til opp mot 300 milliarder dollar kan du fortsatt ikke skrive «Assad-regimet». I Roma, London, New York og andre vestlige mediesentre erstatter redaktører det med «Assad-regjeringen». For verden er Assad Syrias legitime president, men det er han sannelig ikke for syrerne, som enten er døde, har reist vekk eller er tause.

Fornektet de døde

De av oss som har opplevd krigen – og fortsatt gjør det i dag – kan iblant forveksle tilfeldige forbipasserende med venner som ble drept for mange år siden. Å snakke om Syria er ikke lett. Det har det aldri vært, for å være ærlig. For venstresiden – den venstresiden som skulle støtte den arabiske våren, den syriske revolusjonen og tiden etterpå – tok i stedet mer eller mindre åpent parti for Assad, en fiende av Israel og USA, og derfor en venn. I flere år overså venstresiden krigen fullstendig, inntil Russland kom inn med nådeløse luftangrep og propaganda-infanteri. Enhver som var imot Assad, ble beskyldt for å tilhøre Al Qaida. Også De hvite hjelmene, organisasjonen som med bare hender og i lys fra lightere gravde fram skadde fra ruinene. Selv seksårige Bana al-Abed, som tvitret fra Aleppo sammen med sin mor, ble beskyldt for å være i Tyrkia. I forbindelse med ethvert foto, ethvert lik, ble vi fortalt: Det er en dukke. Det er iscenesatt. Først fornektet de de døde, så nektet de for at de i det hele tatt hadde eksistert.

Bare de som forplikter seg til ikke å opponere mot regjeringen,
får lov til å vende tilbake.

Mens vi ble bombet, bombet, og bombet av Assad og jihadistene, var ikke Syria noe annet for verden. Likevel har landet talløse Yaser Kassab-er – ingeniører, leger, advokater, forretningsfolk, filmskapere – vanlige syrere. Syrere som oss. Som i flere år har sagt til hverandre: Nå har vi sett alt. Så, da ild fra bombekastere ble erstattet av missiler, missiler erstattet av jagerfly, jagerfly erstattet av gassangrep, gass erstattet av beleiring, erstattet med død på grunn av sult: Nei. Vi hadde ikke sett noe. Hver gang. År ut og år inn, det tok aldri slutt. Slutt er det fortsatt ikke.

Iblant kan du forveksle forbipasserende med venner som ble drept for mange år siden.

Nåtiden synker inn. 31 år gamle Yaser Kassab, tidligere økonomistudent ved universitetet i Aleppo, bor nå i Sverige. Han lever «på livets ytterkant», for å si det med tittelen på hans første film, som handler om flukten fra Syria til Libanon og så til Tyrkia – hele tiden i telefonkontakt med familien, som er igjen i Syria. I denne kortfilmen er den eneste forskjellen at han ikke lenger befinner seg i Tyrkia, men i Stockholm. Men Skype-forbindelsen er den samme – langsom og sprakende. På og av. Det får deg til å føle deg ensom, ensom og meningsløs og utenfor alt. Mest av alt er du utenfor tiden, som om du sitter fast. Fast mens du venter på du-vet-ikke-hva bak vinduene i en grå forstad i Sverige. Mursteinshusene i den grå høsten, uten lys og løv, blir til Syria. Nåtiden synker inn i erindringen. Yaser Kassab kan ikke dra tilbake, for i likhet med andre unge syriske menn ville han blitt vervet til to års militærtjeneste. Før han krysser grensen, ville han måtte møte en forsoningskommisjon – bare de som forplikter seg til ikke å opponere mot regjeringen på noen som helst måte, får lov til å vende tilbake.

Selv dette er ikke nok

Flere høyere offiserer har gjort det klart at uansett hva regjeringen beslutter, vil hæren verken glemme eller tilgi. Assad frykter ingenting, og har allerede startet gjenoppbyggingen sammen med en hel verden som står i kø for å inngå kontrakter, for å få forretningsmuligheter. Og det skjer mens over to millioner syrere fortsatt lever under trusselen fra klasebomber i Idlib, det siste tilholdsstedet for opprørerne. Andre steder er tiden kommet for å flytte de døde, som er gravlagt overalt. Det er dette Yaser Kassab snakker om med faren, som forteller om andre verdenskrig og sier: «Det var ingenting i sammenlikning. Det var sirener. Du kunne løpe inn i kjellere, og når luftangrepet var over, kunne du gå ut. Men her, nei. Her var luftangrepene nådeløse», sier han. «Ubarmhjertige. Vi var ikke bare utilsiktede sivile tap; vi var de primære målene.»

Med sin brutalitet og sine halshogginger har jihadistene fått all oppmerksomhet, men av rundt 350 000 sivile krigsofre har Assads styrker drept hele 92 prosent (Normalt er 70% krigsofre sivile, av de her over 500.000. 92 % er ifølge whoijskilulingciviliansinsyria.org) Nå flytter han til og med de døde. Slektninger må grave ofrene opp og flytte dem. Ofte mangler det knokler, om da ikke disse blandes og forveksles.

I Syria får du ikke fred selv om du er død.

Se også

www.haaretz.com/amp/middle-east-news/syria/560-000-killed-in-syria-s-war-according-to-updated-death-toll-1.6700244

www.hrw.org/world-report/2019/country-chapters/syria

Fotnote:

The latest death toll, December 2018, is 560,000 victims. The source is The Syria Campaign. Which, again, is the only independent and reliable source around. Quoted by all main newspapers and human rights groups.

No one knows how many of those 560,000 dead were civilians. But since 2015, since Russia started bombing rebel-held areas, there’s been basically no fighting on the ground. That’s why civilians are the majority of casualties. On average, in today’s wars civilians are 70 percent of the overall casualties. But since 2014, since the introduction of barrel bombs, and later on, with the involvement of Russia, Syria has been basically a matter of airstrikes.

Gratis prøve
Kommentarer