Midt i en av de mest hektiske periodene på jobben ble jeg kontaktet av «Javad». Jeg kjente ham fra før; vi hadde hatt flere samtaler om utfordringene som følger med livet som papirløs, homofil asylsøker.
Denne gangen var stemmen tyngre enn den pleide. Han var innlagt på sykehus, blodig og forslått. Hatkriminalitet, forklarte jeg ham etter at han hadde beskrevet hendelsesforløpet. Det er ikke lov, det er ikke greit. Dette må du anmelde, Javad.
Han gikk med på det, og jeg minnet ham sikkert ti ganger på at han skulle rapportere det inn som hatkriminalitet, slik at de skulle se på saken med den alvorligheten den besto av.
Så ringte telefonen. Han var på politistasjonen og ville gi beskjed om at han var arrestert; han skulle sendes til Trandum, deretter til Afghanistan. Han hadde utvisningsvedtak – altså var det han som var kriminell.
Hvordan kunne dette skje? Det var jo min feil, hva fikk meg til å tro at politiet ville ta hatkriminalitetssaken hans alvorlig?
Jeg ble redd og sint. Jeg hadde rukket å bli glad i ham, han hadde blitt litt lillebror. Så alene som han virket i all elendigheten han måtte oppleve, fikk jeg behov for å gi ham omsorg og håp.
Absurd. Heldigvis ble han ikke sendt lenger enn til Trandum i første omgang. Selv om han måtte tilbringe jul og nyttår i fengsel, fikk han håp. Noen advokater kunne hjelpe til, de ville prøve saken for retten.
Det er så absurd å sitte i en rettssal hvor saksøker skal prøve å bevise – eller sannsynliggjøre, som det heter – sin homofile legning.
Jeg har vært borti det før – og så fort en persons seksuelle orientering blir en kasteball og gjenstand for spydige utvekslinger mellom slitne saksbehandlere, dommere og advokater, blir jeg fysisk dårlig. Jeg ble ekstra dårlig denne gangen. Jeg så for meg hvordan jeg ville håndtert samme situasjon, hva jeg ville sagt eller gjort for å sannsynliggjøre min skeivhet i en rettssak.
Fordi spørsmål om seksuell orientering ikke er «objektivt konstaterbare», vurderer de Javads generelle troverdighet.
Så fort en persons seksuelle orientering blir kasteball og gjenstand for spydige utvekslinger mellom slitne saksbehandlere, dommere og advokater, blir jeg fysisk dårlig.
Han har dummet seg skikkelig ut. Han løy da han kom til Norge, både om bakgrunn og årsaken til at han flyktet. Han løy fordi han var redd, og fordi han hadde fått noen råd fra menneskesmuglerne han ikke burde ha fulgt. Jeg ser for meg hvordan ferden hans til Norge var, så ensom. Hvordan ville jeg reagert hvis det var jeg som i retten måtte forklare hvorfor jeg brukte så lang tid på å leve ut min legning? Selv om jeg hadde aksepterende familie og nettverk rundt meg?
Det er så absurd å høre vitner bli spurt: Tror du han er homofil? Ja, svarer de. I to dager skal ukjente mennesker kle av ham mens han sitter alene, og de skal være vitne til at alle delene ved livet hans – deler som andre holder for seg selv – blir dissekert foran dem.
Utroverdig. Det kan være vanskelig å sannsynliggjøre sin homofile legning i møte med utlendingsmyndighetene. Av de 68 personene som skulle «sannsynliggjøres» i fjor, ble 45 av dem ikke trodd. Flere av dem fikk aldri mulighet til å møte personene som bestemte at de ikke var homofile.
Javad klarer heller ikke å overbevise dommeren. Det har ikke i tilstrekkelig grad blitt sannsynliggjort for retten at han er homofil. Kjæresten hans virker for så vidt troverdig, men de blir likevel ikke trodd. Det er for mange tvilsmomenter; hvorfor sa du ikke noe om forholdet tidligere?
Som om det er den enkleste tingen i verden.
Javad forelsket seg, men ville ikke fortelle utlendingsmyndighetene om det ferske forholdet sitt, fordi han ikke ønsket at den nye kjæresten skulle få vite at han var en papirløs asylsøker, og kanskje til og med bli kalt inn som vitne i asylsaken. Han var flau. Han var redd det ville gjøre at kjæresten ikke så de gode sidene hans, at det ville skremme ham bort.
Etter at Javad fikk endelig avslag på asylsøknaden sin, ba jeg ham om å fortelle kjæresten om asylsaken, og han gjorde det. Det gikk bra. Kjæresten var ikke mindre interessert, heldigvis.
Hva ville jeg gjort? Hadde jeg turt å si noe til den jeg var forelsket i? Jeg prøver å sette meg inn i hans sted for å forstå valgene hans. Jeg hadde ikke håndtert det like godt, mistenker jeg.
Retten sier at de forstår hvorfor man som homofil lyver om legningen sin, men de forstår ikke hvorfor Javad også skulle ha løyet om andre detaljer. Han ville ikke bli sporet tilbake til familien sin, så han løy om at de ikke levde, og om identiteten sin. Den generelle troverdigheten er svekket.
Retten er hevet, dommen er kommet: Du er ikke homofil.
Han gråter. Jeg gråter.
