Drøvtygger på bås

Ny Tid bedriver integreringspolitisk båstenkning. Det er på tide å åpne båsdøra.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ny Tid ved Stian Bromark har problemer med å plassere Human Rights Service i debatten rundt innvandring og integrering, ikke minst etter at vi utpekte Danmarks integreringsminister, Bertel Haarder, til «Årets europeiske bjelleku» på bakgrunn av radikale endringer i dansk integreringspolitikk. Bromark etterlyser en bjelle også på HRS, slik at folk vet hvor vi er. Vel, Ny Tid trenger ingen bjelle – dessverre – der de står og drøvtygger i den samme båsen år etter år.

Fastlåst tankegang

På den ene siden er det en glede at Ny Tid har problemer med å plassere HRS, på den andre siden er det tragisk, fordi det vitner om fastlåst tankegang. HRS er og forblir partipolitisk uavhengig. Vi tilhører heller ingen venstre- eller høyrefløy. Vi er med andre ord frie til å gjøre jobben vår: Være en uavhengig tenketank som retter søkelyset på kritikkverdige forhold og foreslår konstruktive løsninger. I front har vi demokratiets bærebjelker: likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønnene, religions- og ytringsfrihet. I tillegg har vi en så godt som uforbeholden kjærlighet til velferdsstaten. At dette gjør oss vanskelige å plassere politisk, sier kanskje mer om det politiske landskapet enn om oss.

Ny Tid mer enn antyder at vi at dummet oss ut ved å gi prisen til en «kontroversiell politiker» som mange (under henvisning til blant annet FN) mener er korttenkt… Etter vår vurdering burde konklusjonen være det stikk motsatte – men det krever jo både mot og evne til å trekke de lange linjer. Den fastlåste delen av venstresiden synes å ose av fordommer, og for å ikke måtte anstrenge seg unødig (jamfør; «visst gör det ont när knoppar brister»), sørges det for å ikke bringe relevante fakta til torgs og heller ikke relevante alternative løsninger. Altså; et ganske lite utfordrende sjelsliv, og dermed lite givende.

Fakta

La oss (igjen) bringe noen fakta inn i debatten. Først Norge: Vi har en såkalt liberal innvandringspolitikk, som betyr at det stilles få krav for å hente ektefelle til landet. Denne såkalte «familiegjenforeningen» er i hovedsak «nyetablering av familie», der statistikken sier at stadig flere ikke-vestlige innvandrerne «må» til opprinnelseslandet for å finne ektefelle. Her er statistikk for enkelte førstegenerasjon innvandrergrupper i Norge:

  • Av pakistanske førstegenerasjonsmenn som giftet seg i 1996, inngikk 71 prosent ekteskap med kvinne i Pakistan. I 2001 var tallet 85 prosent. Statistikken for førstegenerasjonskvinner var 55 prosent i 1996, og 85 prosent i 2001.
  • For tyrkere i førstegenerasjon, er resultatet for mennene: 74 prosent av giftermålene i 1996, og 84 prosent i 2001. For kvinnen henholdsvis 67 prosent og 90 prosent.
  • For somaliske førstegenerasjonsmenn steg giftermålene i hjemlandet fra 50 prosent i 1996 til 86 prosent i 2001. For somaliske kvinner var økning fra 36 prosent til 60 prosent.

Noen gifter seg med kvinne/mann av samme nasjonale opprinnelse bosatt i Norge. Samlet betyr dette at i perioden 1996 – 2001 giftet i underkant av 90 prosent av mennene med en av sine egne. For kvinnene er tallet 87 prosent.

Levende visum

Men, nå må vi jo ikke være korttenkt: Overnevnte tall er jo førstegenerasjon, og «alle» forstår jo at de som ikke er født i dette landet har mer «til felles» med folk i opprinnelsesland. For alt vil jo bli så meget bedre med tiden, og derfor mener vi å tro at andregenerasjon (naturlig) nok vil finne seg ektefelle i fødelandet Norge. (For ikke å snakke om tredjegenerasjon! Men vi har ikke tall for voksne 3.generasjon i Norge enda). Nevnte tankegang har vært en gjenganger i integreringsdebatten, og for å studere denne hypotesen kartla vi hvem andregenerasjon som hittil har giftet seg faktisk inngikk ekteskap med. I nevnte periode (1996 – 2001) ble det i de utvalgte innvandringsgruppene inngått totalt 808 ekteskap (509 jenter og 299 gutter). For jentene viste det seg at hele 96 prosent giftet seg med en av samme opprinnelse, der 76 prosent av giftermålene var med mann bosatt i opprinnelseslandet. For guttene var tallene henholdsvis 95 prosent og 76 prosent (Feminin integrering, HRS 2003). I den nye og reviderte utgaven av boken viser vi også til situasjonen i flere sammenliknbare europeiske land. For eksempel fremkommer det at fjerdegenerasjon (!) fremdeles giftes bort i forfedrenes opprinnelsesland: pakistanerne i England giftes bort i Pakistan, tyrkerne i Tyskland drar til Tyrkia, det samme gjør de franske tyrkerne, og nederlandske marokkanere og tyrkere. Er det denne situasjonen som tilsier at integreingsminister Haarder er «europamester» i korttenkthet? For oss forteller det at unge i Europa er intet mer enn levende visum på grunn av migrasjonspresset, samt at for mange handler det også om å hente «tradisjonelle sjeler» som medvirker til å preservere tradisjonelle og demokratifiendtlige holdninger i storfamiliene og miljøene. En svigerdatter som serverer og pleier, en svigersønn som lever opp til pater familia.

Uklart forhold til loven

I tillegg viser rapporter at det er en klart stigende tendens til at barna i større grad enn foreldrene inngår ekteskap med søskenbarn i opprinnelseslandet. Den mest slående statistikken omhandler pakistanere i den engelske byen Bradford: Mens i overkant av 40 prosent av foreldrene er gift med søskenbarn, er hele 70 prosent i andregenerasjon gift med søskenbarn. Skal vi tro at også dette handler om frivillighet? Å gifte seg med en slektning en er oppdratt til å forholde seg til som en bror/søster eller kanskje aldri har møtt. For de fleste søskenbarna hentes fra landsbyene i (forfedrenes) opprinnelsesland. Videre viser den ene europeiske rapporten etter den andre flere mistrøstige forhold blant ikke-vestlige: i enkelte grupper lever langt over halvparten utenfor arbeidslivet (og på sosialhjelp, jf sosialbudsjettene i Sverige og Danmark, der henholdsvis 40 og 35 prosent av budsjettet går til ikke-vestlige), barnebarn og oldebarn identifiserer seg først og fremst med islam og familiens opprinnelseland (undersøkelser fra Holland), og i Tyskland viser kartlegging at nesten 50 prosent av tyske muslimer anser tysk grunnlov som uforenelig med koranen (Ralf Pittelkow: Efter 11.september – Vesten og islam, 2002). Samme tendenser ser vi i Norge: På islam.no står det å lese i et svar av konvertitt Nora S. Eggen, på spørsmål om muslimer i Norge følger Koranen eller Norges lover, at hun forholder seg til Norges lover ut fra en «realitetsvurdering». Hun tar til etterretning statens Norge ønsker om og rett til å sanksjonere det den anser som uønsket oppførsel, men «at jeg skulle forplikte meg moralsk overfor Norges lover fremfor Koranen eller føle en ideologisk lojalitet til Norge (eller et hvilket som helst annet lands) fremfor islam, det vil aldri skje. Jeg finner meg ikke i å bli presset til å anta FNs erklæring om menneskerettighetene som en slags kvasi-religiøs overbevisning, eller til å sette Norges Lover over det som er min dypeste tro. Jeg finner meg ikke i å bli utsatt for meningsterror og tabu-belegging av alt annet enn det som til enhver tid er det politisk korrekte.»

Gal retning

I sum indikerer dette for oss at integreringen ikke går i riktig retning. Den samme konklusjonen kom danskene til for lenge siden, og det ble bl.a. vist til liknende statistikker over ekteskap og deltakelse i yrkeslivet blant dansktyrkerne (som er den største innvandringsgruppen i Danmark). Men, kanskje det aller viktigste; de nevnte (og for oss umistelige) demokratiske verdiene glimrer med sitt fravær generelt blant innvandrere fra særlig den muslimske verdenen. Det betyr at Norge, Skandinavia og Europa er i ferd med å utvikle/delvis allerede har utviklet parallellsamfunn, der etnisk og religiøs bakgrunn er avgjørende for hvilke rettigheter og plikter den enkelte har. Dette mistenker vi at Ny Tid og Bromark vet godt er uholdbart – i humanismens, velferdsstatens og demokratiets navn. Likevel fortsetter de med denne holdningen, som nevnte Pittelkow illustrerer med et sitat fra den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger: «Den gode hyrde (…) er, eftersom han altid vil det bedste, stedse overbevist om at have retten på sin side. Han føler sig ligefrem forpligtet til bedreviden.» Og Pittelkow kommenterer: «Således er ininvandrerdebatten blevet satt ud af spillet gjennom moralsk censur og selvcensur: Folk siger ingenting i den offentlige debat, fordi der ingenting skal til, for at man stemples som fremmedfjendsk… Den gode hyrde ved bedst, hvad befolkningen kan tåle at høre.»

Meningers mot?

Kanskje vi kan berolige og gi meningers mot til Ny Tid med disse fakta om bakgrunnen for de «forferdelige danske fohold»: Det var ikke nåværende regjering ved Haarder som «oppfant» dagens danske politikk, med eksempelvis aldersgrense på 24 år for familiegjenforening ved nyetablering av ekteskap og tilknytningskrav. Dagens politikk ble utformet under sosialdemokratenes regjering ved daværende minister Karen Jespersen! Tidligere venstresosialist! Og det var særlig den ovennevnte politikken som utløste vår pris til Haarder – som praktiserer disse kravene. Feministen, aktivisten og sosialdemokraten Jespersen skriver i sin nye bok, Til støtte for Fatima, relatert til de konkrete endringene i lys av EUs såkalte liberale politikk: «De regler, vi har i dag, har medført et dramatisk fald i antallet af familiesammenføringer. Hvis vi opgav vores EU-forbehold, ville billedet vende… Muligheden for at kunne føre en stram udlændingepolitik er imidlertid efter min mening … et afgørende spørgsmål for det danske samfunds fremtid.» Og hva mener hun med dette? Jespersen og majoriteten av borgerne og Folketinget har erkjent at det er en sammenheng mellom statens evne og mulighet til integrering og hvor mange som vandrer inn fra ikke-vestlige land preget av mangel på demokrati og menneskerettigheter. Det handler altså om det mest tenkelige verdifulle vi har i vestlige samfunn; om velferdstaten og demokratiet – og dermed dukker spørsmålet om bærekraft opp. Derfor støtter også godt over 70 prosent av den danske befolkningen innstramningene som er gjort.

Ingen land i Europa har grepet mer inderlig og konstruktivt fatt i ekteskapsinnvandringen og de enorme personlige og integreringsmessige omkostningene den har hatt. Unge innvandrere jubler, integreringsivrige voksne innvandrere applauderer (ja, vi har snakket med dem). Det samme gjør HRS, og unge innvandrere berørt av dagens norske inhumane og uansvarlige politikk trygler om endringer (ja, vi har også møtt dem). Forresten; Regjeringen «strammet inn» første november i fjor. Nå må unge under 23 år kunne forsørge ektefellen for å få gjenforening. Det gis ikke lenger dispensasjon fra kravet. Tro det eller ei; vi er i mot innstrammingen. Den legger dessverre forholdene til rette for å presse de unge ut i arbeid før de er ferdig med skole og utdannelse – for å (selv måtte) forsørge en tvangspåført make.

HRS’ mening

Så hva mener HRS konkret bør gjøres i norsk integreringspolitikk?

  • Familiegjenforening: Norge vil være tjent med å kopiere dansk familiegjenforeningspolitikk og slik legge forholdene optimalt til rette for frivillige giftermål. De unge finner seg (eller kanskje vi skal si: gis mulighet til å finne?) partner her eller i det europeiske nærområdet, som igjen vil gi store gevinster integreringsmessig. Tilknytningskravet vil stoppe mye av jukset ved å inngå proformaekteskap for så å hente allerede avtalt ektefelle i opprinnelseslandet når bosettingstillatelse her er sikret. Dette kravet vil også stoppe mye av dumpingen i hjemlandet av barn for å unngå at de blir «norske» (demokrater). Det bør også innføres karantene for å hente ny ektefelle til Norge når vedkommende er dømt for vold mot make.
  • Skole: Vi er motstander av religiøse skoler, og mot dagens politikk med målsetting om å gjøre det enklere å etablere og drive privatskoler. Enhetsskolen aldri har vært viktigere enn i dag. Vi vil også ha bort prangende religiøse symbol på skolebarn, dette for å frariste voksne autoriteter muligheten til å misbruke barn i en religiøs og politisk maktkamp. Vi ønsker derimot ikke en religionsfri skole, men en skole der religioner er mest mulig likeverdige: Det vil si at skolen skal bestrebe seg på å undervise om religioner slik at den enkelte tilføres kunnskap for på sikt å kunne ta et selvstendig religiøst valg.
  • Helse: Vi mener dagens helseundersøkelser av barn ikke er tilpasset samtidens nye problemstillinger: seksuelt misbruk av barn og kjønnslemlestelse. Sistnevnte kan vanskelig forebygges, avdekkes og straffeforfølges dersom ingen helseundersøkelser utføres.

Hva betyr de fine ordene?

Listen over tema er langt lengre. Ny Tid og Bromark mener derimot at forholdet mellom kulturelle minoriteter og majoriteten handler om gjensidig tillit, troverdighet og forutsigbarhet – fine ord, men hva betyr de? Er «gjensidig tillit» kjennetegnet ved at for eksempel muslimer tar barna sine ut av grunnskolen hvis ikke deres småjenter får bære slør? Er «troverdighet» knyttet til at majoriteten av de unge som er født og oppvokst her frivillig velger ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland? Vi ser ett lysende tegn i tiden: flere og flere politikere på tvers av partier, og «vanlige folk», forholder seg mer og mer realistisk til dagens kritiske situasjon, realistisk i den forstand at epoken for dialog som viktigste virkemiddel, og ensidig tro på at problemene løses av seg selv over tid, synes å nærme seg en nødvendig slutt.

Det er vel tvilsomt om HRS trenger noen bjelle for å være hørbar i terrenget. Ny Tid vil alltid finne oss – men da må dere våge å åpne båsdøra…

---
DEL

Legg igjen et svar