Dronedilla

Sivilsamfunnet må ta eierskap over droneteknologien, mener Anders Eiebakke, aktuell med utstillingen Dronene kommer! 

 

Siden bruken av flyvende droner i militære operasjoner ble allment kjent på midten av 2000-tallet, har kunstnere blitt tiltrukket av denne teknologien som gjør det mulig å koble blikket fra kroppen og se verden fra perspektivet til et altseende øye. Droner er fellesbetegnelsen på ubemannede, fjernstyrte eller selvstyrte luftfartøyer, og teknologien har især vært benyttet til militær overvåking og presisjonsbombing. De siste årene har man også sett en markant økning i interessen for droner til sivil, kommersiell bruk. Ifølge Klassekampen er 35 000 droner solgt i Norge siden 2009. Bruksområdene for det sivile liv er mange: fra filmindustrien til redningsaksjoner og overvåking av nasjonalparker. De mest euforiske teknologi-fortalerne har beskrevet en fremtid der alt fra postforsendelser fra selskaper som Amazon og DHL til take away-pizza vil komme via luften.

Hittil har imidlertid de kunstneriske og dokumentariske behandlingene av droner hovedsakelig hatt den militære bruken som horisont. Det gjelder til dels også for den aktuelle utstillingen Dronene kommer! på Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, der nederlandske Ruben Pater og norske Anders Eiebakke viser sine respektive arbeider med droner. Pater presenterer blant annet en oversikt over norsk våpenindustri. Anders Eiebakke har jobbet med droner i en årrekke. Han har tidligere benyttet droner til å filme over Slottet i Oslo, og har krysset den strengt bevoktede grensen mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla. I utstillingen i Lillestrøm viser Eiebakke videoopptak tatt med sine egenkonstruerte droner, som er kamuflert som måker. I tillegg vil han flytte deler av atelieret til galleriet for å vise prosessen bak dronene.

Eiebakke sier at det har vært flere kunstnere som har tematisert droneteknologien på svært interessant vis de siste årene.

«Prosjektet #NotABugSplat fra 2014 av pakistanske kunstner-aktivister og den franske fotografen JR er kanskje det mest slående dronerelaterte prosjektet hittil,» sier Eiebakke. «De viste gigantiske portretter av barn som var rammet eller var pårørende etter droneangrep i Pakistans ’stammeområder’ på grensen til Afghanistan. Portrettene kunne ses fra luften, og henvendte seg dermed til droneoperatørenes empati.»

«Jeg er ’droneoptimist’, og mener at det er eksistensielt frigjørende at vi kan flytte blikket vårt i tre dimensjoner.»

Operatørens anfektelser. Det er flere eksempler på gode kunstneriske behandlinger av droneproblematikker. Men i de fleste av dokumentarene og spillefilmene som er laget så langt, har droneteknologiens etiske dilemmaer først og fremst dreid seg om avstanden og misforholdet mellom droneoperatør og offer. Dokumentarfilmene Unmanned: America’s Drone Wars (2013) og norske Tonje Hessen Scheis Drone (2014), og fiksjonsfilmer som Andrew Niccols Good Kill (2014) og Gavin Hoods Eye in the Sky (2015), har alle droneoperatøren og hans etiske anfektelser som omdreiningspunkt. I verste fall medvirker fokuset på operatøren til å redusere droneproblematikken til den militære æreskodeksen som hevder at det er feigt å utføre krigshandlinger fra avstand uten risiko for eget liv. Eller som det heter i traileren til Good Kill: «If you never face your enemy, how can you face yourself?»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here