Drømmer og dagligliv på landsbygda

TYRKISK FILM: Nuri Bilge Ceylan følger opp Cannes-vinneren Vintersøvn med et nytt drama om troverdige karakterer i dagligdagse situasjoner – uten at resultatet blir trivielt.
Det ville pæretreet (Ahlat Agaci) Regissør Nuri Bilge Ceylan
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 03.05.2019

Det ville pæretreet (Ahlat Agaci)

Nuri Bilge Ceylan

Tyrkia

Den tyrkiske filmskaperen Nuri Bilge Ceylan har vunnet flere priser på filmfestivalen i Cannes, inkludert selveste Gullpalmen for sin forrige film Vintersøvn fra 2014. Det ville pæretreet deltok også i hovedkonkurransen på samme festival i år, riktignok uten å bli belønnet med noen pris.

I likhet med Vintersøvn er den nye filmen et drøyt tre timer langt drama fra den tyrkiske landsbygda, med mye dialog og relativt lite ytre handling. Dette er med andre ord ikke noen kommersiell kioskvelter, men en nyansert karakter- og relasjonsstudie som belønner den tålmodige tilskuer.

Forfatterambisjon.

Filmens hovedkarakter er den unge akademikeren Sinan (Dogu Demirkol), som vender tilbake til en liten kystby i Çanakkale-provinsen. Her skal han bo hos foreldrene i en overgangsfase etter endte studier. Ambisjonen er å bli forfatter, og han har allerede skrevet en essayistisk og til dels selvbiografisk roman han forsøker å få gitt ut. Trolig er dette grunnen til at han ikke tar sin forestående lærereksamen spesielt alvorlig, til tross for at dette yrket er prestisjefylt i Tyrkia. Han er dessuten i vernepliktig alder, og flere av hans studiekamerater har endt opp som soldater i militæret, der de bekjemper angivelige terrorister som sikreste vei til inntekt.

Denne gangen har filmskaperen oppført både Tsjekhov og
Dostojevskij som inspirasjonskilder.

Mye av dramaet dreier seg rundt Sinans forhold til faren, barneskolelæreren Idris (Murat Cemcir). Sinan innser tidlig at faren fortsatt sliter med spillavhengighet, og at han derfor står i gjeld til mange i landsbyen. I tillegg arbeider faren med å grave en brønn på landstedet til Sinans besteforeldre, der ingen andre tror det vil være mulig å finne vann. Symbolikken i dette taler med nokså store bokstaver, men er såpass mangefasettert at den aldri føles direkte banal.

Det er en viss kontrast mellom områdets historiske betydning og hvor lite dramatikk det er her i dag: Det var i Çanakkale at tyrkerne slo britene og franskmennene under første verdenskrig (i slaget om Gallipoli), og det er i den samme provinsen man antar at antikkens Troja lå.

Det ville pæretreet (Ahlat Agaci) Regissør Nuri Bilge Ceylan

Filmen er bygget opp av en rekke samtaler Sinan fører med mennesker han møter i og rundt det rurale hjemstedet. Møtene inkluderer en gammel flamme som gir ham et flyktig kyss – og kritiserer Sinans nedlatende holdning til landsbyen og dens innbyggere. Denne arrogansen blir ytterligere bekreftet da Sinan havner i diskusjon med en lokal, suksessfull forfatter, i en lengre sekvens som etter hvert glir over i en drømmescene.

Illusjonsbrytende.

Pussig nok kommer denne filmen på norske kinoer samme måned som Olivier Assayas’ Mellom linjene (omtale her), som også er en svært dialogdrevet film sentrert rundt forfatteren av en delvis selvbiografisk roman. Likhetene mellom de to filmene er dog ikke veldig påfallende: Der Assayas har laget en fornøyelig dramakomedie med utgangspunkt i forlagsbransjen og trenden for såkalt virkelighetslitteratur, er Det ville pæretreet en mer melankolsk fortelling om kunstneriske ambisjoner i møte med en illusjonsbrytende virkelighet.

Visse elementer synes å være bevisst uforløst.

Muligens ligger det en ironi i at Sinans mor og søster nærmest kontinuerlig ser på såpeoperaer på tv, i en film som i likhet med slike serier består av dialoger mellom karakterer i mer eller mindre nær relasjon til hverandre. Ceylan og hans faste fotograf Gökhan Tiryaki sørger imidlertid for å gjøre Det ville pæretreet til en filmatisk opplevelse med smakfulle komposisjoner og elegante kameraføringer. Av og til velges ukonvensjonelle visuelle løsninger, som når deler av en diskusjon om religionens relevans i samfunnet er filmet fra avstand – gjerne med karakterene gående vekk fra kameraet.

Poetisk og realistisk

Med skildringen av lokalt byråkrati, det betente forholdet mellom by og land og de mer strukturelle aspektene ved landets militærmakt kan det argumenteres for at Det ville pæretreet tegner et bilde av dagens Tyrkia. Men fokuset til Ceylan og hans medforfattere Akin Aksu og Ebru Ceylan er først og fremst på menneskene som befolker historien.

Det ville pæretreet (Ahlat Agaci) Regissør Nuri Bilge Ceylan

Visse elementer synes dessuten å være bevisst uforløst, som fantasisekvensene og noen tilsynelatende viktige karakterer som ikke får den dramaturgiske funksjonen man forventer.

Vintersøvn var løselig basert på noveller av Tsjekhov, og nå skal filmskaperen ha vært inspirert av både Tsjekhov og Dostojevskij. Igjen endres vår sympati for de ulike karakterene i løpet av filmen, om enn ikke i like stor grad som i forrige film. Sinans ungdommelige hovmod er gjenkjennelig, men siden han utviser en gjennomgående nedlatende innstilling til menneskene rundt seg, er det vanskelig virkelig å sympatisere med ham. Derimot får vi stadig mer respekt for den imponerende positive faren, som synes å ha funnet en form for balanse mellom drømmerier og pragmatisk dagligliv – til tross for at livsvalgene hans har gått sterkt utover både familiens økonomi og hans egen aktelse i lokalsamfunnet.

Også denne gangen har Ceylan laget en kompleks film om troverdige karakterer i dagligdagse situasjoner – uten at den blir triviell. I motsetning til Vintersøvn rettferdiggjør imidlertid ikke Det ville pæretreet sin utstrakte spilletid på samme overbevisende måte. Flere scener oppleves som unødvendig lange, og historien kunne trengt noen tydeligere vendepunkter. Samtidig er det fascinerende å se hvordan filmskaperen unngår å samle alle dramaets tråder og likevel får det til å føles fullendt. Det ville pæretreet er både poetisk og realistisk, uten at disse elementene går på bekostning av hverandre.

Det ville pæretreet har norsk kinopremiere 3. mai

Gratis prøve
Kommentarer