Drømmen som brast

Om femti år har Israel hele området mellom Middelhavet og Jordan-elva. Det ble aldri noen palestinsk stat.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Yasser Arafat er død. Hans ettermæle er delt i to. Noen mener han bærer et slags kosmisk ansvar for å ha takket nei til en stat da den ble tilbudt ham for fire år siden. Andre mener Israel med Arafats død har mistet sin historiske sjanse til å skape fred med palestinerne. Det siste synet tar utgangspunkt i Arafat den legitime. Det var bare Arafat som hadde så mye støtte i egen befolkning at han kunne ha solgt inn en fredsavtale, ifølge denne teorien.

Begge deler er sant. Camp David-avtalen, og seinere Taba-forhandlingene, ga palestinerne alt de kunne våge å håpe på. Det betyr ikke at avtalen var god. Ikke at den var dårlig heller. Bare at palestinerne aldri kommer til å få like mye, eller mer, ut av framtidige forhandlinger. Å si nei til Camp David var å si nei til en felles, framforhandlet fred. Det la i praksis forhandlingskortet dødt, og det var en beslutning som ble tatt av Arafat den autoritære – ikke av det palestinske folket.

Like riktig er det at Israel ikke har noen samtalepart nå som Arafat er borte. De kan selvfølgelig forhandle med Mahmud Abbas, men han er ikke i stand til å drive igjennom en avtale. Eller de kunne ha forhandlet med den reelle fienden med større legitimitet, nemlig Hamas. Men det er utenkelig. Dermed blir alle potensielle samtaler i kjølvannet av århundrets dødsfall bare et spill for galleriet. Det passer Israel godt.

I bunnen av den totalt fastlåste og dypt perverterte konflikten i Midtøsten ligger et faktum som bare har vokst seg sterkere de siste ti årene: Israel trenger ingen fred med palestinerne. Og nå mindre enn noensinne.

Forhandlingenes tiår

Man kan si mye om Arafats vaklende og ganske så katastrofale vandring gjennom den palestinske historien. Paradoksalt nok er det ikke terroristen Arafat som er det største problemet, fordi palestinske terrorgrupper på sin perverse måte tross alt klarte å sette Midtøsten-spørsmålet på den internasjonale dagsorden .

Ei heller er det eksillederen som er problemet. Fra sitt eksil i Tunis gjorde Arafat i 1988 det han oppfattet som realpolitisk nødvendig; han erkjente staten Israels rett til å eksistere og renonserte på all bruk av terror.

Nei, Arafats rolle som destruktiv kraft i den palestinske frigjøringskampen startet så seint som på 90-tallet. Det var 90-tallet som var mulighetenes tiår i den betente og fastlåste konflikten. Det skyldtes dels en alminnelig eufori over kommunismens fall. Men like mye skyldtes det en slags logisk progresjon i selve kampen. Midler og mål hadde endret seg, og det var egentlig bare ett kort igjen: forhandlinger.

Fra 1948 til 1973 var målet for de arabiske statene å knuse Israel med militær makt. Det mislyktes. Samtidig gikk panarabismen overende som rådende ideologi. Etter Yom Kippur-krigen sto det klinkende klart for alle at sioniststaten var kommet for å bli. Det militære kortet var brukt opp.

Som mange andre desperate frigjøringsgrupper i denne verden søkte også de palestinske tilflukt i terror. Det var en negativ strategi som bunnet i fravær av andre legitime metoder og mangel på allierte. Men det var også en strategi som diskreditterte PLO. Etter noen år var også dette kortet brukt opp.

Det ble hjemmefronten som tok over, med intifadaen på 80-tallet. Men steinkastende palestinske ungdommer klarte heller ikke å frigjøre noen del av Palestina. Det de derimot klarte, var å få konflikten opp på et internasjonalt nivå. I 1991 kom Madrid-forhandlingene, i kjølvannet av den første Irak-krigen.

Det var samtaler mellom tre parter; Jordan, Israel og hjemmefronten, med amerikanerne som overvåkere og tilretteleggere. Men PLO var ikke med, og dermed heller ikke Arafat. Det ble for mye for en leder som allerede viste tegn til stormannsgalskap. Han kuppet forhandlingene og gikk i dialog med Oslo isteden. Dermed kastet han USA ut av konflikten.

Ved å sette sitt navn under Oslo-avtalen gjorde Arafat den strategiske blunder at han skjøv spørsmålet om bosettinger ut i fremtiden. Alle andre store spørsmål ble utsatt også, som Jerusalem, flyktninger og territoriets endelige status. Men det var bosettingene som betydde noe for den framtidige staten. Det har alltid vært, og er fortsatt, bosettingene som skaper de faktaene på bakken som gjør staten umulig.

Bantustaner og liksom-stat

Oslo-avtalen gjenspeilet det faktiske styrkeforholdet mellom de to parter, og har i ettertid blitt sablet ned av alle aktører og forstå-seg-på’ere i denne konflikten – bortsett fra her hjemme. Israelerne forlangte prikkfri gjennomføring av interimperioden før forhandlingene ble ført videre – og fikk det. Dermed skaffet de seg i praksis vetorett over både prosess og sluttresultat. Det var en strategi de skulle gjenta under veikartet for fred mange år seinere, da terror ble kortet israelerne brukte for å torpedere drømmen om en palestinsk stat.

Under Oslo-avtalen ble Palestina delt opp i en rekke bantustaner med varierende og forvirrende grad av selvstyre. Man måtte være norsk (og rimelig inkompetent) diplomat for å skjelne den staten som arkitektene bak dette korthuset mente de var i ferd med å skape. Men Arafat hadde fått sin liksom-stat. Han nøyde seg ikke med et mer symbolsk presidentskap i respekt for innsatsen fra det lokale lederskapet. I stedet ble lederne for hjemmefronten; habile, intelligente palestinere med kompetanse til å drive nasjonsbygging, satt på sidelinja. Det skulle ikke være noen over, og ingen ved siden av Arafat. Helst skulle det ikke være noen rett under heller.

Det var en fatal mangel på lederegenskaper. Han hadde fått skallet av en mulig framtidig stat, og kunne fylle det med hva han ville. Det ble fasader i stedet for reell infrastruktur. Det ble korrupte lakeier i stedet for avklart hierarki og faste regler for arverekken. At palestinerne i dag ikke har noen leder med legitimitet er utelukkende Arafats skyld. Hans stat ble en dårlig kopi av det sovjetiske nomenklatura-systemet: ingen i faste stillinger for lenge, ingen frie valg, ingen overføring av makt til parlamentet og regjeringen, og ingen enhetlig kommando over sikkerhetsstyrkene.

Det var en stat dømt til nederlag; på grunn av den israelske okkupasjonen, selvfølgelig, men også fordi Arafat ikke klarte overgangen fra revolusjonær leder til seriøs nasjonsbygger. Det skapte et vakuum. Og det var dette vakuumet Hamas gikk inn og fylte.

Likevel. For fire år siden var det duket for nye forhandlinger. Oslo-prosessen lå i ruiner, og president Bill Clinton bestemte seg for å gjøre et siste forsøk. Resultatet ble Camp David-avtalen. Men Arafat sa nei.

I ettertid har det blitt kranglet mye om hvorvidt den palestinske presidenten burde ha takket ja til det han ble tilbudt i Camp David. Arafats støttespillere hevder det var en dårlig avtale, og det var det sikkert. Hans kritikere fokuserer mer på de voldsomme konsekvensene dette nei’et fikk på den israelske siden.

Til dette kan man si følgende: det var uten tvil slik at Arafats magefølelse i forhold til folkemeningen var helt korrekt. Palestinerne ville ikke ha godtatt denne avtalen. Men for å skape større legitimitet for avslaget burde det palestinske folket selv fått uttale seg. I stedet ble det Arafat som i sedvanlig stil tok beslutningen helt på egen hånd.

Taktisk sett burde selvfølgelig Arafat ha sørget for at det ble israelerne som knelet Camp David, noe de ville ha gjort. Det israelske parlamentet, Knesset, hadde nemlig før, under og etter samtalene gjort det klinkende klart at en slik avtale aldri ville bli godkjent der. I ettertid må man kunne oppsummere at det ville vært en stor fordel om verdens vrede over sammenbruddet var blitt rettet mot israelerne.

Den nest mest dramatiske konsekvensen var at USA, for andre gang, ble kastet ut av fredsprosessen, av samme Arafat som hadde vist dem fingeren i 1991. Den mest dramatiske konsekvensen var at palestinerne hadde lagt forhandlingskortet dødt.

«The great trek»

Alt dette er relevant fordi det så tydelig viser at konfliktens logiske progresjon er brakt til ende. Tre arabisk-israelske kriger, tiår med terror, to intifadaer og minst tre svære forhandlingsrunder har ikke gitt noe resultat. Alle kortene er brukt opp. Det er ikke mer å hente.

For å bruke et bilde kan man si at konflikten har jobbet seg oppover en stupbratt skråning, via krig, terror, intifada og forhandlinger for deretter å bikke over kanten og forsvinne. For kan man i det hele tatt tenke seg at israelerne er villig til å gi like mye som de gjorde for fire år siden, for ikke å snakke om mer?

Parallelt med en slags historisk og vertikal forskyvning, har det skjedd en geografisk og territoriell forskyvning. Det handler om noe så enkelt som at israelerne aldri har hatt så vid og tung kontroll over det tidligere mandat-Palestina som nå.

Det lange, historiske perspektivet er dette: I november 1947 delte FN det britiske mandat-Palestina mellom de jødiske og de palestinske innbyggerne. Etter vedtaket startet israelerne en brutal etnisk rensing av alle palestinere innenfor, men også utenfor, det nye Israels grenser. Krigen og den påfølgende våpenhvilen ga Israel mer av territoriet enn de hadde fått året før. Seksdagerskrigen ga dem enda mer.

Fra 1967 og fram til i dag har Israel annektert Jerusalem og områdene rundt, sendt settlere inn på Vestbredden og Gaza, og bygget en mur. Fra å ha halve landet i 1947 til 80 prosent av halvparten i 1948, til omlag 70 prosent av 80 prosent i 1972 (da settlerne allerede eide 28 prosent av Vestbredden) og fram til Oslo-avtalen med autonomi i rundt tyve prosent av de 80 prosentene, alternativt: 58 prosent av 80 prosent i 2000, da settlerne eide hele 42 prosent.

Før muren kom og spiste en bit til.

I de fire årene etter Oslo-avtalen, fra 1992 til 1996, pøste arbeiderparti-regjeringen til Yitzhak Rabin inn 46 millioner dollar til nye bosettinger. Antall settlere i 1992 var 144.000 personer. Fire år seinere var tallet mer enn doblet.

I dag er det elleve israelske bosettinger på den korte turen mellom Jerusalem og Hebron. Dette er bosettinger som ligger utenfor murens hovedtrasé; med andre ord på «palestinsk» side. Det kommer ikke til å forbli sånn. Edelsteinen i denne kjeden av bosettinger er Kirjat Arba. Før eller seinere vil den bli slukt av Israels ekspansjonistiske politikk.

Ett trekk har ligget fast på den israelske siden helt fra begynnelsen; nemlig at Israel skal ha hele området mellom Middelhavet og Jordan-elva. Slik kommer det til å bli også. De neste tiårene vil se en langsom men ubønnhørlig fordriving av palestinerne østover. Om femti år vil palestinerne på Vestbredden bo i (et utvidet?) Jordan, mens Gaza vil tilhøre Egypt. Ett hundre års blodig historie vil ende i det som Transjordans kong Abdullah og sionistene forhandlet om allerede på 1920-tallet.

En horribel erkjennelse

Kunne Arafat ha stoppet Israels brutale «great trek» østover ved å si ja til Camp David for fire år siden? I så fall må man tenke langs følgende linjer:

På 1990-tallet våknet Israel opp til den smertefulle og horrible erkjennelsen av at en fellesstat var i ferd med å vokse ut av de to enhetene på begge sider av den grønne linja. Og ikke nok med det: denne de facto fellesstaten ville ha en arabisk majoritet i år 2010.

Konklusjonen ble separasjon. Denne separasjonen kunne enten skje bilateralt ved at palestinerne og israelerne forhandlet fram en løsning med to stater. Eller den kunne skje unilateralt ved at israelerne kvittet seg med palestinerne.

I bunnen lå en erkjennelse om at det snart kom til å bo så mange settlere på Vestbredden at separasjonen ble umulig. Muren kom både som en sikring mot terror, og som en buffer mot en utvikling hvor det ikke ville være noe å separere.

Det var i dette rommet at forhandlingene ble ført i USA. Og det var muligheten for en bilateral løsning som ble knust da Arafat sa nei.

Dermed gjensto den unilaterale «freden.» I første omgang handler det om å kvitte seg med en million palestinere i Gaza. Deretter handler det om å ta så mye av Vestbredden som mulig uten å få for mange arabere med på kjøpet. Israelerne er besatt av statens jødiske karakter. Det er denne besettelsen som definerer de historisk betingede maktmidlene til enhver tid. I perioder handler disse maktmidlene om etnisk rensing, massakrer og krig. I andre perioder kan det handle om stans i framrykkingen dersom det tjener den jødiske staten på sikt.

Som alltid defineres konflikten ut fra israelernes ståsted. Moralske anfektelser, rettferdighet eller empati blir aldri del av ligningen. Det handler utelukkende om den jødiske statens overlevelse. I perioder kan det være åpning for duene. Men haukene vender alltid tilbake.

Denne hauke-mentaliteten faller i våre dager sammen med, og forsterkes av, en tredje historisk forskyvning: fra det sekulære til det uforsonlig religiøse i begge samfunn. I Israel fører denne radikaliseringa til aksjon, i form av religiøst forkvaklede settlere i spydspiss-operasjoner inne på Vestbredden. I Palestina skyldes det en reaksjon mot brutaliseringa av hele konflikten og sviket fra det egne, nasjonale lederskapet.

Palestinerne har aldri hatt ledere som har vært på høyden av den historiske konflikten. Israelerne har derimot hatt briljante ledere med taktisk spisskompetanse og strategisk definerte mål. Sionistene var alltid villig til å ta den steinen de fikk av det internasjonale samfunnet, for så å bruke denne til å brekke løs flere steiner til byggingen av det lovede land. I 1947 fikk de en altfor dårlig «deal» – syntes de selv. Men de aksepterte, og det var denne brekkstanga som gjorde det mulig for dem å ta resten.

Det har gjort dem til den sterkeste parten. Denne sterkeste parten har noen ganger latt seg – motvillig – trekke inn i forhandlinger med sin forhatte motpart. Men deler av det israelske samfunnet har også hatt et reelt håp om at et bytte av land mot fred ville føre til avslappet sameksistens mellom palestinere og israelere.

Land mot fred er imidlertid ingen opsjon lenger. Israel får ikke fred selv om de trekker seg tilbake fra land. Det har Hamas og andre militante grupper gjort klinkende klart.

Det eneste Israel får i bytte mot fred med palestinerne nå er en apokalyptisk borgerkrig mellom settlere og regjeringshær, samt like mange terroraksjoner som før. Det er de faktiske resultatene av en omforhandlet fred i disse dager. Derfor blir det ingen fred. Og derfor blir det ingen palestinsk stat heller.

---
DEL

Legg igjen et svar