Drømmen om en kurdisk stat – del II

Tre blodige kriger, ett folkemord og tilslutt selvstyre. Det er kurdernes historie under Saddam Hussein.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da baath-partiet tok makten ved et kupp i 1968, sto de overfor to formidable maktpoler i Irak. De to gruppene var kurderne og kommunistene.

For det nye regimet var valget enkelt. Man kunne absorbere dem; det vil si åpne maktens korridorer og gjøre dem medansvarlige, eller man kunne knuse dem.

Et siste alternativ var å holde seg på lag med kommunistene og skvise kurderne, eller vice versa.

Det var den siste strategien som i praksis ble valgt. I de kommende årene var maktforholdet mellom kommunistene, kurderne og regimet en endeløs runddans av allianser, motallianser og mesallianser. Når kurderne gikk opp i verdi, gikk kommunistene ned, og omvendt.

Men verken kurderne eller kommunistene stolte på det nye regimet

Sto sammen om kuppet

Det irakiske baath-partiet ble paradoksalt nok grunnlagt av en shia-muslim. Paradoksalt; fordi dagens regime i Irak hviler på en total sunni-dominans.

En fløy innenfor baath hadde imidlertid bakking fra sunni-muslimene i Tikrit, og det var denne gruppa som skulle danne ryggraden til et regime hvis sterke menn i utgangspunktet var Ahmad Hasan al-Bakr og Saddam Hussein.

Til grunn for baath-partiet lå det en sekulær og panarabisk ideologi. Men det ble aldri noe av at partiet forfulgte et politisk mål om arabisk enhet. Istedet utviklet de irakiske baathistene en slags klan-organisasjon der venner og familie fra Tikrit sto sentralt. Den logiske konsekvensen var at shia-fløyen i partiet ble ekskludert.

Så tidlig som i 1964 hadde Saddam Hussein full kontroll over den ikke-militære delen av partiet. I 1966 ble han utnevnt til vise-generalsekretær, og ble dermed partiets nest viktigste mann.

Men baath-partiet var på dette tidspunktet en forbudt organisasjon. Saddam Hussein ble – etter eget utsagn – arrestert i 1964 som en følge av svære razziaer mot baathistene.

Det var en tid med full politisk forvirring. Allerede i 1963 hadde en koalisjon av baathister og nasjonalister tatt makten i Irak. Men kuppmakerne gikk snart i strupen på hverandre, med den følge at baath-partiet ble fjernet fra makten. Det måtte et nytt kupp til, i juli 1968, før baathistene var endelig på plass som Iraks nye herskere.

I tiden etter det første kuppet i 1963 hadde paramilitære baath-styrker likvidert store deler av kommunistpartiet. Men volden og terroren hadde i mindre grad rammet kurderne. Tvert imot hadde kurderne samarbeidet med baathistene for å styrte regimet til de frie offiserene. Alt tyder på at de også samarbeidet med baathistene foran det andre kuppet; i 1968.

Det var altså en allianse mellom baath-partiet og kurderne under regimets første måneder. Men de nye lederne i Bagdad foretrakk fraksjonen til Jalal Talabani, og ikke den til mulla Mustafa Barzani. Det gikk som det måtte gå. Snart var Barzani på krigsstien igjen, og nok en gang var våpnene rettet like mye mot hans kurdiske rivaler som mot regimet.

Ble lovet autonomi

Det gikk noen måneder før krigen kom. Kuppmakerne i baath-partiet lovet kurderne status som likeverdig partner i den nye staten, og ga også amnesti til kurdiske soldater som hadde slåss mot baathistene.

Avspenningen hadde sin årsak i de vanlige tingene: det nye regimet sto ustøtt på bare en smal maktbase, og de væpnede styrker var ennå ikke renset for fiendtlige elementer. Med andre ord: baath-partiet var på ingen måte klar for krigen mot kurderne, og tilnærmingen til kurder-spørsmålet var derfor skånsom og forsiktig.

Ja, så skånsom og forsiktig var den at Barzani tok det for regime-svakhet. I mars 1969 gjennomførte han et overraskende og særs dristig angrep mot oljeinstallasjonene rundt Kirkuk. Det var et paradigmeskifte i den kurdiske kampen, da angrepet ble utført med langtrekkende artilleri som uten tvil var levert av Iran. Resultatet var i hvert fall at oljeproduksjonen i Kirkuk ble dramatisk redusert i flere uker.

Det blottla en svakhet i nord som myndighetene ikke hadde vært tilstrekkelig oppmerksom på, nemlig at oljeøkonomien i de kurdiske områdene lå åpen for angrep fra fiendtlige grupper.

Men det var bare det første sjokket for det nye baath-regimet. Langt verre var det at Iran, som nå åpenbart hadde gått inn i den kurdiske kampen, plutselig skrotet en bilateral avtale om grenseelva Shatt al-Arab. Budskapet til det nye regimet i Bagdad var klart: vi ser at dere er svake og vi vil bruke denne anledningen til å destabilisere dere ytterligere.

Det siste betydde økt militær og finansiell hjelp til kurderkampen i nord. Det var en utfordring til Bagdad, som svarte på to måter: dels ved å innlede en offensiv mot de kurdiske styrkene til Barzani og bombe sivile mål. Men dels også ved å opprette et kurdisk autonomt område og gi kurderne kulturelle og språklige rettigheter.

Igjen var det om å gjøre for Bagdad å holde kurderne i sjakk inntil regimet var konsolidert. Den eneste måten å gjøre dette på, erkjente man i hovedstaden, var å skifte strategi i kurderspørsmålet. Det innebar å forhandle med Barzani snarere enn Talabanis gruppe. Det innebar også å gi kurderne noe av det de forlangte, om så bare for en kort periode.

Men viktigst av alt, var å fjerne trusselen fra Teheran. Hemmelige forhandlinger med iranerne var snart i gang…

Fikk ikke Kirkuk

På overflaten var det duket for autonomi i irakisk Kurdistan. Det var en forhalingstaktikk, der man ga litt, møtte motstand, ga litt mer og møtte litt mindre motstand.

Forhandleren på kurdisk side var mulla Mustafa Barzani. Fra regimet møtte … Saddam Hussein.

Samtalene munnet ut i 11. mars-manifestet som, hvis implementert, ville gitt kurderne faktisk selvstyre. Det ville også ha ført kurderne inn i regjeringen i Bagdad.

Men i avtalen lå det en begrensning. Selvstyret skulle bare innføres i områder med et kurdisk flertall, i henhold til folketellingen. På den tiden var det et helt klart kurdisk flertall i en by som for eksempel Kirkuk. Men byen ble likevel ikke tatt inn i det autonome området, fordi tall og demografi ble manipulert av regimet. I de følgende årene skulle regimet drive en politikk med aktiv folkeforflytning til og fra de kurdiske områdene. Kurderne ble drevet ut og sluset sørover, mens arabere ble jaget nordover for å endre den etniske sammensetningen.

Det var for lite, men ble likevel godtatt av kurderne. Barzani brøt båndene til Iran, og regimet fikk økt støtte både i den kurdiske og den kommunistiske leiren.

Alt fungerte slik det var ment å fungere. Barzanis geriljasoldater – peshmergas – ble demobilisert og våpnene brakt til taushet. Den irakiske grunnloven av 1970 slo fast at «Irak har to nasjonaliteter, nemlig den kurdiske og den arabiske; at begge har like rettigheter som også gjelder for andre minoriteter, og at kurdisk er det offisielle språket i det autonome området.»

Alt var fryd og gammen – en stund. Men Barzani la en forutsetning til grunn som kolliderte mot regimets intensjoner, nemlig at Kirkuk skulle være kurdernes hovedstad i det autonome området. I 1971 var spenningen blitt så høy at Saddam Hussein forsøkte å likvidere Barzani, uten hell. Barzani vendte seg igjen til Teheran, siden både den USA-støttede sjahen og kurderne hadde en felles interesse av å svekke regimet i Bagdad.

Samtidig skiftet Barzani ut sin tidligere politiske støttespiller, Sovjetunionen, med USA. Bagdad, på sin side, ble i økende grad avhengig av støtte fra kommunistene i Moskva.

Etter hvert som forholdet mellom baath-regimet og kurderne ble slitt i stykker, så en annen allianse dagens lys; den mellom baath og kommunistene. Samtidig var maktkampen innenfor regimet i ferd med å stilne av, idet al-Bakr og Saddam Hussein nå var regimets to sterke menn.

Konvensjonell krig mot Bagdad

Forhandlingene med regimet om kurdisk autonomi brøt ikke sammen før i mars 1974. I denne perioden styrket Barzani sin posisjon, både ved at han fikk våpen fra Iran og ved at kurdiske desertører fra den irakiske hæren og kurdiske studenter og intellektuelle strømmet til den kurdiske saken.

I en kort periode var kurderne så sterke at de ikke lenger drev geriljakrigføring mot regimet i Bagdad, men ren konvensjonell krigføring, støttet opp av USA og Iran.

Barzani kjempet fortsatt for å få Kirkuk som hovedstad i det autonome området. Det førte til nok en kuvendig fra regimet, som i økende grad gikk bak ryggen på Barzani for å samle støtte i andre kurdiske leire.

Baathistene prøvde å få gjennomslag blant kurderne for at Bagdad hadde gitt det de kunne, og at Barzani i realiteten sto for en separatistisk linje i kurderspørsmålet.

Krigen kom våren 1974, på et tidspunkt da Irak og Iran var inne i et velkjent mønster av stadige grensetrefninger. Barzani hadde omlag 60.000 geriljasoldater og 50.000 irregulære til rådighet i krigen, mens regimet hadde 90.000 mann involvert i kampene, samt 1200 tanks og militære kjøretøyer og 200 fly.

Det skulle bli en blodig krig, med 110.000 irakiske kurdere som flyktninger i iranske teltleire. Sjahens regime forsynte Barzani både med penger og våpen, og iranerne tok også aktivt del i kampene ved å skyte på irakiske soldater fra sin side av grensa.

I desember 1974 var det stor fare for en storkrig mellom Irak og Iran. Barzani hadde satset alt på støtte fra sjahen og indirekte fra USA, og var helt avhengig av fortsatte våpenleveranser fra Teheran.

Det skulle bli begynnelsen på slutten for den kurdiske offensiven. For sjahen var ikke genuint innstilt på å støtte opprettelsen av en kurdisk stat i det nordlige Irak. Hvis myndighetene i Teheran kunne bli overtalt til å stanse sin hjelp til kurderne, ville Bagdad med andre ord få lett match i nord-områdene. Barzani hadde malt seg militært inn i et hjørne, og var sårbar for endringer i de regionale maktforholdene.

I 1975 undertegnet Iran og Irak den dramatiske Alger-avtalen som regulerte grensetvistene mellom de to landene. Iran trakk tilbake sin støtte til kurderne, og den kurdiske motstandskampen kollapset.

Den iranske revolusjonen

Etter 1975 lå den kurdiske militære opposisjonen i ruiner. Det autonome området ble opprettholdt, men omfattet bare halvparten av de kurdiske områdene.

Det var på denne tiden at Bagdad startet en systematisk tvangsflytting av mennesker inn og ut av Kurdistan. Tallene er usikre, men så mange som 300.000 kurdere kan ha blitt berørt av det brutale forsøket på å endre den demografiske sammensetningen.

De fleste ble flyttet til det sørlige Irak, der regimet lettere kunne kontrollere dem. De som ble flyttet, var kurdiske geriljasoldater og deres familier, kurdere fra etnisk blandede områder og hele grupper som befant seg innenfor en buffersone nær grensa til Iran og Tyrkia.

Den massive fordrivingen og det militære nederlaget gjorde at kurderne brukte lang tid på å omgruppere og reorganisere seg. Men i 1977 var det igjen tegn til gerilja-aktivitet i nord-områdene, denne gang i regi av to separate kurdiske grupper; KDP og PUK.

I 1975 hadde splittelsen mellom tradisjonelle, klanbaserte grupper og mer revolusjonære marxist-leninister fått en organisatorisk avklaring. Jalal Talabani hadde dannet Kurdistans Patriotiske Union (PUK) i opposisjon til Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) ledet av mulla Mustafa Barzani. I årene som fulgte skulle disse to gruppene like ofte fly i strupen på hverandre som gripe til våpen mot regimet i Bagdad.

En tredje gruppe som i økende grad var aktiv i Kurdistan, var det irakiske kommunistpartiet som hadde kommet til hektene igjen etter nedslaktingen på 60-tallet og som på midten av 70-tallet hadde konkludert med at det ikke var noe å hente fra baath-regimet.

I 1979 var altså tre grupper aktive i kampen mot Bagdad. De var ikke sterke nok til å styrte regimet, verken alene eller sammen, og i hvert fall ikke uten støtte fra regionale allierte som Iran.

Sjahen i Iran og baath-regimet i Irak hadde imidlertid en ganske friksjonsfri «modus vivendi» i perioden etter Alger-avtalen i 1975. Det skulle ikke vare det heller. For i 1979 skjedde det noe som skulle få dramatiske følger for hele regionen: ayatollah Ruhollah Khomeini vendte hjem, og den iranske revolusjonen feide unna det forhatte styret til Muhammad Reza Shah Pahlavi.

al-Anfal

Den åtte år lange krigen mellom Irak og Iran ble stort sett utkjempet i det sentrale og sørlige Irak. Kurderne kunne dermed puste litt friere, i hvert fall i krigens første fase.

Det betyr ikke at de unnlot å engasjere seg. Og som vanlig var de vel så tent på å nedkjempe hverandre som å nedkjempe Bagdad.

Alliansene gikk på kryss og tvers. Barzanis KDP – sønnen Massoud fra 1979 – hadde tette bånd til Teheran, og hjalp iranerne med å erobre byer på irakisk side. Men det betydde også at KDP i Irak ga støtte til iranerne i deres kamp mot KDP i Iran; altså kurderne på den iranske siden av grensen.

Fordi Iran var i krig med sine egne kurdere, var det naturlig for Bagdad å støtte KDP-Iran i et forsøk på å destabilisere regimet i Teheran. Det samme gjorde PUK, som sloss både mot iranerne og sine kurdiske «venner» i KDP.

Midt i en dramatisk krig, og etter tiår med blodig undertrykkelse, var kurderne nok en gang i krig med hverandre, med KDP fullt og helt på Irans side og PUK fullt og helt på de iranske kurdernes side. Det neste skrittet var derfor logisk, om enn en fallitterklæring: fordi Bagdad sloss mot Iran, og også støttet de kurdiske iranerne – en linje som samsvarte med Talabanis syrisk-støttede gruppe – ble det i 1983 underskrevet en avtale som fødte den verste mesalliansen i kurdernes historie: den mellom Saddam Hussein og Jalal Talabani.

Alliansen skulle riktignok bare vare i to år. Men i den perioden kunne Saddam Hussein trekke store styrker ut av Kurdistan og konsentrere seg om kampene i sør. Det skjedde samtidig som Saddam for alvor tok i bruk kjemiske våpen mot iranske soldater på begge sider av grensen.

I 1987 sluttet kurderne rekkene igjen, og en kort stund så det ut til at en felles kurdisk front kunne bli en formidabel trussel mot Bagdad. Men Saddam hadde ingen intensjoner om å sitte og vente på det. Ali Hasan al-Majid – «Kjemiske Ali,» som idag slåss mot amerikanerne i Basra – ble utnevnt til «guvernør» for de kurdiske områdene med ansvar for å iverksette det verste massemordet i nyere tid.

I perioden mars til oktober 1988 brukte det irakiske regimet sennepsgass mot den kurdiske befolkningen i nord; ikke bare i Halabja men overalt i de kurdiske områdene. Mellom 150.000 og 200.000 kurdere ble drept i denne «operasjonen,» som fikk navnet al-Anfal.

Folkemordet pågikk i seks måneder, og både britene og amerikanerne kjente til det. Men offentlig fordømming ville være «bad for business,» konkluderte de to, som på den tiden var nære allierte av Saddam i kampen mot shia-muslimene i Iran.

Ny mesallianse

I 1991, etter Golfkrigen, gjorde kurderne nok en gang opprør mot regimet til Saddam Hussein. Men den irakiske hæren slo voldsomt tilbake og knuste motstanden i nord. Det førte til en flom av flyktninger inn i de to nabolandene Iran og Tyrkia. For Saddam var det en seier som ikke skulle vare.

Kort etter kom flyforbudssonene som førte til en de facto selvstendig stat i irakisk Kurdistan. Men selv innenfor denne staten fortsatte striden mellom de kurdiske fraksjonene, ikke minst fordi KDP hadde kontroll over grenseområdet mot Tyrkia og dermed også kontroll over den lukrative smuglingen.

I 1996 førte denne striden til at Talabanis PUK inviterte iranske soldater over grensa for … om ikke å fjerne så i hvert fall true Barzanis KDP. Barzani på sin side dro rett til Bagdad for å hente hjelp, i den andre store mesalliansen i kurdisk historie.

I kampene som fulgte sto Barzani sammen med Saddam Hussein i forsøket på å ta kontroll over de viktige byene Irbil og Sulaymaniyya. Talabani anklaget Barzani for forræderi, en ganske hul anklage tatt i betraktning hans egen allianse med Bagdad et tiår tidligere.

Men nå hadde USA – kurdernes høye beskytter – fått nok. I 1996 og igjen i 1998 ble de to kurdiske lederne tvunget til å skrive under på en avtale som delte Kurdistan mellom dem. Det har fungert fram til i dag. Men under overflaten, og midt under den pågående krigen, fortsetter den ødeleggende rivaliseringen mellom kurdiske grupper som aldri klarte å stå sammen i kampen for en egen stat.

I anledning krigen mot Irak har Ny Tid startet en artikkelserie som tar for seg ulike aspekter av dette landets historie. Første artikkel om kurderne sto forrige uke.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here