Drømmen om California

Snart er det valg i California. Samtidig utkommer Carsten Niebuhrs 229 år gamle reisebeskrivelse fra Arabia for første gang på dansk. Klart det er en sammenheng.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

4. januar 1761 gikk dansken Carsten Niebuhr (1733-1815) og fire andre vitenskapsmenn ombord på et skip. Det skulle ta dem til Arabia – eller «Det lykkelige Arabia», som Thorkild Hansen kalte sin bok om reisen i 1961. Med seg hadde Niebuhr en reiseinstruks, som alle deltakerne fikk utlevert i København. Der stod det blant annet at man ikke måtte komme med innsigelser overfor arabernes religion og at «samtlige reisende skal oppføre seg høflig overfor Arabias innbyggere».

Boka «Reisebeskrivelse fra Arabia og andre omkringliggende land» utkom på tysk mellom 1774 og 1778, der vi blant annet kan lese: «Araberne er ikke så fryktelige som vi europeere vanligvis betrakter dem» og «Denne nasjonen er ikke så ond. Vi europeere dømmer ofte for tidlig om fremmede nasjoners skikker – før vi har lært dem å kjenne».

Opplysningstiden

Nå utkommer vitenskapsmannens reise i Arabia gjennom syv år for første gang på dansk. Carsten Niebuhr har samtidig gitt navn til en egen serie som tre-fire ganger i året skal utgi bøker om islam og arabisk kultur og historie. Niebuhrs egen bok er første utgivelsen i serien, for – skal vi tro lektor Jacob Skovgaard-Petersen ved Carsten Niebuhr Instituttet – den er langt bedre egnet til å gi et mer korrekt inntrykk av en verden i bevegelse enn mange samtidige bøker.

Niebuhr var et barn av opplysningstiden. Han reiste til Arabia for å lære og derfor blir han også fremholdt som et forbilde for dagens mennesker som ønsker å lære noe om verden her hjemme og der ute: «Vi oppfatter ham som et forbilde i den forstand at han undertrykte sine fordommer og hadde evnen til å leve seg inn i andres liv. Det er ikke det samme som at man ikke tør å ta stilling eller forkaste ideer. Han mente bare at man som et utgangspunkt burde overveie ting grundig før man felte en dom».

Manglende kunnskap

Hans ydmyke, noe vil si naive, idealer gikk av moten med romantikken, som var en langt mer kulturfiendtlig periode i de europeiske intellektuelles historie (til tross for vektleggingen av «ånd»). Og, for å si det røft og enkelt, danskenes islamkunnskap derfra og ut ble overlatt i hendene på kristne misjonærer. I takt med avkolonialiseringen på 1950-og 60-tallet, opphørte også den lille forskningen som ble bedrevet på universitetene. Den sekulære nasjonsbyggingen var i gang i Afrika og Asia, og derfor betraktet man ikke lenger islam som relevant.

Det forandret seg radikalt med Khomeinis kupp i Iran i 1979: «Plutselig begynte vi igjen å betone annerledesheten mellom Vesten og den muslimske verden», sier Skovgaard-Petersen: «Vi så kun forskjeller – og ingen likheter. Muslimer ble oppfattet som en fryktinngytende masse – og ikke som mennesker».

Så, for å si det forsiktig, vår kunnskap om islam, arabisk kultur – og alt det Andre – er i dag mer preget av romantikk, kristendom og mangelfull kunnskap enn av opplysningsidealene til Niebuhr. Og i Danmark har den klaustrofobiske atmosfæren ført til at danskene er nødt for å hente fram en over 200 år gammel klassiker for å bli minnet om at virkeligheten er minst tredimensjonal. Det viser i det minst at opplysningsfilosofene ikke alltid hadde rett: Alt er ikke fremskritt.

Eller?

Innvandrervenn

Den britiske journalisten, forfatteren og historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig en artikkel i Guardian om samme tema, riktignok med annen vinkling. «I teorien skulle det være enklere for tyrkere, marokkanere, algeriere og pakistanere å føle seg mer hjemme i Europa enn i USA, siden Europa er et løst, sammensatt og mangfoldig kontinent og ikke en nasjon, men i praksis er det motsatt», skriver han.

Ash reiste til California i forbindelse med valget, hvor immigranten Arnold Schwarzenegger – som fremstilte seg som en innvandrervenn på sin første politiske pressekonferanse – for tiden slåss om guvernør-tittelen. Forfatterens konklusjon er enkel, med tanke på de befolkningsproblemene Europa står overfor i fremtiden: «Det Europa trenger er mer californisering».

En ny rase

I California er flertallet ikke-hvite og hele en av fire ble født utenfor USA. California er ikke bare Europas vindu mot verden, men også Europas vindu ut mot Europa selv. I California utvikles en ny «rase» som i fremtiden, når de blir spurt om etnisk tilhørighet, kun kan svare «menneske», mener Ash. Og det gjelder ikke bare i California. Nesten halvparten av alle amerikanere sier de har hatt et stevnemøte med en annen «rase».

Dette perspektivet – «fra rase til menneske» – er én vei Europa kan gå for å takle sitt fremtidige befolkningsunderskudd. (I dag bor det 60 millioner mennesker i Italia. I 2050: 16 millioner, lyder prognosene.)

En annen vei er å føde flere barn. I så fall kan man finne mye bra støtte i den amerikanske nasjonalisten Pat Buchanans siste bok, «The Death of the West. How Dying Populations and Immigrant Invasions Imperil our Country and Civilization». Der skriver han blant annet:

«Dersom amerikanere ønsker å bevare sin sivilisasjon og kultur, er amerikanske kvinner nødt for å føde flere barn».

Uten valg

Så egentlig har ikke Europa noe valg, så fremt man ikke skal gå inn for gjøre kvinner gravide med tvang: Look to California! Eller som den danske forfatteren Carsten Jensen har formulert seg, også med utgangspunkt i California: «Hvis vi om 20-30 år ikke er blitt et multietnisk – og formodentlig sterkt raseblandet – samfunn, så betyr det at vi har gitt opp demokratiet og i stedet valgt forfallet i en selvskapt isolasjon av nordkoreanske dimensjoner».

Imens kan vi lese Carsten Niebuhrs aktuelle reisebeskrivelse fra Arabia i 1774. Og følge spent med på guvernør-valget i California 7.oktober. Inntil nå er det ikke rapport om at innvandring er et valgkamptema, til tross for at det snakkes 81 forskjellige språk i staten.

---
DEL

Legg igjen et svar