Drømmen om menneskene

Den enkle kjensgjerning er at en stor del av arbeiderklassen har slått seg til ro med den kapitalistiske velferdsstaten, og gjerne lar drømmene gå til Mallorca.

Sigurd Evensmo

Pionerene i arbeiderbevegelsen måtte greie seg med atskillig mindre kunnskap enn dagens makthavere, men en kan bli slått av at de beste blant dem så lengre og tenkte større, hva enten tankene var riktige eller gale. De menn og kvinner som fra dag til dag ledet en bitter kamp for den nødtørfigste matbiten, hadde ofte overskudd ti å sysle med tanker og drømmer om menneskenes liv når nøden for alltid var overvunnet i et sosialistisk samfunn – mens arvtakerne i velferdsstaten sjelden sysler ut over rammen for neste års budsjett.
Nåja, rett skal være rett, det er ikke mange dager siden Arbeiderbladet foldet ut et brusende framtidssyn etter mange års «arbeiderstyre» i Norge. Denne maksimale fantasiutfoldelsen i sosialismens hovedorgan året 1963 gikk ut på at norske arbeidere i framtida kanskje kan ta sommerferie om vinteren. I denne sammenhengen hyldet bladet et firma som for noen av sine funksjonærer hadde arrangert feriereise til Mallorca i Francos forgjettende land.

Gjennom alle kampens år var det en fast overbevisning blant sosialister at arbeiderbevegelsen ikke bare kunne skapt et samfunn som var trygt å leve i, men at den kom til å legge det avgjørende grunnlaget for en mektig menneskelig vekst, gjennom et nytt samspill mellom den ene og de andre. Det samhold en arbeiderstyrt stat ville fremme og bygge på i sin økonomiske og sosiale struktur, måtte også føre fram mot en ny, sosialistisk kultur. Med kultur mente vi noe langt mer enn skolegang og bøker og idrett og teater – det var spørsmål om hele den menneskelige utfoldelse som naturlig ville springe fram av felleskapet, av en hittil ukjent kontakt og åpenhet mellom menneskene i et klasseløst samfunn.
Selvsagt var det viktig at folket overtok det som fantes av kulturverdier fra borgerskapets tid, men disse verdiene ville bare utgjøre en del av en langt større helhet i ustanselig vekst.

Ord som disse låter nærmest om en vits, ansikt til ansikt med dagens virkelighet i et Norge hvor bevegelsens ledere visselig har strebt hardt nok etter et «felleskap», men ikke lenger forbinder noe annet med dette begrepet enn en sammenslutning av kapitalistiske land i Vesteuropa.
Vi skal se i øynene at det ikke bare er spørsmål om ledere som har forrådt sosialismen og greidd å føre de menige massene bak lyset. Den enkle kjensgjerning er at en stor del av arbeiderklassen har slått seg til ro med den kapitalistiske velferdsstaten, og gjerne lar drømmene gå til Mallorca. Med arbeiderbevegelsen i en nesten enestående maktstilling gjennom en lang årrekke, er det såvisst ikke vårbruddet for en ny, sosialistisk livsform og kultur vi opplever i dette landet, men en demonstrasjon av styrken i det borgerlige samfunnet, dets idealer og livsformer.

Så tok vi altså drabelig feil, vi sosialister som delte den gamle drømmen om menneskene?

Kulturell vekst? Javisst! – skolegang og utdannelse som aldri før, bedre boligforhold, tv-antennene som kulturens seiersmaster over østkant såvel som vestkant. Men i overveldende grad er denne veksten preget nettopp av det kapitalistiske konkurranse- og klatresamfunnet. Gjennom masseinstrumenter som tv, radio, presse og spekulasjonsbetont underholdningsindustri uniformeres folks tanker og livsholdning under stadig sterkere innflytelse fra «the american way of life». Kulturutviklingen i velferdsstaten tar form av et stadig mer passivt konsum av flere og flere.

Så tok vi altså drabelig feil, vi sosialister som delte den gamle drømmen om menneskene?
Et nærliggende svar er at det kan vi ikke vite ennå, for dagens Norge har ingen likhet med det sosialistiske samfunn som kunne gi grunnlaget for framveksten av nye livsformer, preget av fellesskap og en rikere menneskelighet.

Men helt sikkert har mange av oss feilvurdert forutsetningene for og tempoet i en menneskelig omstilling. De generasjonene som hadde lidd under materiell nød og usikkerhet i den første halvpart av århundret og som så endelig fikk tilkjempet seg noenlunde trygghet, har ikke lenger noen fruktbar, utålmodighet etter nye, uprøvde livsformer, men vil ofte heller forskanse seg ekstra godt i de gamle og anerkjente, hva enten menneskene verner om sin erobrede avspenning i enebolig med tv eller i drabantbyens mylder hvor isoleringen (med tv) kan være nesten like effektiv.
(…) Etter å ha smakt på gamle skuffelser sier vi med den danske poeten Kumbel:

«Jeg har anbragt et sted
hvor jeg daglig må se, det manende tankesprog:
TTT
Når man mærker hvor lidet
man når med sin flid,
er det nyttigt at huske, at
TING TAR TID».


Denne spalten er fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) og redigeres av Line Fausko.
line@nytid.no

---
DEL